Jeg sitter på verandaen og kikker ut på nabolaget, ser hus med bølgeblikktak og tenker litt på tegningene til Joe Sacco. Ser også et stjernefrukttre med gul sternefrukt og oransje blomster og tenker at det ser ut som et tre med lanterner i, får lyst til å gå bort til hagen det befinner seg i, kanskje banke på døren og spørre om jeg kan kjøpe en av stjernefruktene, enda jeg synes stjernefrukter er oppskrytte frukter, de smaker nesten ingenting, ser bare fine ut (som stjerner!), gjør det selvfølgelig ikke fordi jeg i såfall måtte ha spurt på indonesisk og det kan jeg ikke (selv om det viste seg at jeg kunne mange flere ord enn jeg hadde trodd på forhånd, før vi kom hit), å spørre på engelsk er ikke et alternativ, kan ikke bruke engelsk her, det er out of question, og jeg blir derfor sittende på verandaen og høre på kattegnål og lyden av alle selgerne med vognene sine som kommer forbi, fylt med frukt, plastting, krupuk, suppe og friterte tofuballer med bønnespirefyll, og lese Paul Auster, som jeg leser nesten to bøker av i en setting før jeg begynner på den tredje og tenker shit, dette er den siste boken min, hva gjør jeg når jeg blir ferdig med denne, det er ikke akkurat bare bare å komme seg til en bokhandel på egenhånd, bussene går ikke etter noen rutetabell, de går når de er fylt opp og man må slenge seg på og hoppe av i fart (fordomsfull og sykelig stukturert som jeg er, tenker jeg: sykt Afrika*), og jeg aner ikke hvor jeg skal uansett, kan som sagt ikke spørre meg fram siden vi ikke snakker noe felles språk, er med andre ord stuck i dette huset med mindre tanten min kan kjøre meg. Tenker jaja, hvis jeg ikke får kjøpt noen ny bok på noen dager, før tirsdag, så har jeg i hvertfall ingen grunn til å ikke skrive, og så ligger det jo noen Asterix-tegneserier og slenger, og denne varmen gjør meg ikke akkurat rastløs; jeg som hater å kaste bort tid kan finne meg selv liggende å slenge på senga ved siden av en elektrisk vifte uten å gjøre noe i et par timer midt på dagen; jeg tør nesten ikke si det høyt, jeg tør i hvertfall ikke skrive hjem om det til min kjæreste, jeg som alltid kommer med sarkastiske bemerkninger hver gang han henger på sofaen eller skal ta en ettermiddagslur, gamle mannen som han er (eventuelt den jævla bitcha av en samboer jeg er, av og til skjønner jeg ikke at han holder ut); jeg, jeg ligger og later meg midt på dagen, det skjer aldri, bortsett fra her, her skjer det, jeg ligger og slenger midt på dagen, for så jævla varmt er det, jeg orker det ikke, varme er oppskrytt, jeg mener det, jeg ønsker meg vind og to lag med gensere, jeg føler meg som en isbjørn i zoo.
*Jeg blir helt mo i knærne når jeg tenker på undergrunnen i Tokyo og Singapore – visstnok alltid på sekundet presist. Elsker det.
3 kommentarer:
Det er veldig forvirrende når man ikke kan kommunisere med andre mennesker, men det er også litt fint på en måte, for det er så mye kultur i språket.
/Jeg er enig med deg, jeg hadde forventet at Looking For Alaska var mye finere enn den var. Men den har noen avsnitt som er så fine at jeg vet ikke hvordan jeg kan si det, og de få avsnittene var verdt boka. I allefall etter min mening :)
Minner litt om språkproblemene jeg har i Polen; jeg kan litt polsk, men ikke helt nok. Men der funker det i det minste med engelsk fra tid til annen. Og bussene er noenlunde i rute.
/ Takk takk, jeg skal skrive ned boken du anbefalte på listen over bøker jeg ikke skal glemme å se etter på biblioteket :)
Ja, det er saa varmt at jeg blir saa doesen...faar ikke tenkt noe. Tenker bare aa, saa varmt! Og paa aa drikke nok vann. Men naa har jeg begynt aa bli mer vant til det. Man holder det bedre ut inne, inne er det ikke saa verst. I gaar skrev jeg kjempemasse, det er jeg fornoeyd med!
Legg inn en kommentar