onsdag 27. juli 2011

Det er dette som er leilighetsjakt, sier han

Kjæresten min finner grå hår på hodet mitt og teorien min er at de har kommet pga. en kombinasjon av denne helgen (twitter, twitter, twitter, dagbladet, twitter, aftenposten, twitter, twitter, vg, twitter, nrk, twitter, tv2, twitter, guardian, twitter, foxnews, twitter osv 24/7) og etterfølgende leilighetsjakt i en by vi befinner oss tolv timer unna med tog/buss. Jeg er helt ukapabel til å lyve, klarer ikke si nei når utleier spør om vi røyker, jeg sier ja, hele kroppen min nekter å si nei og etterpå tenker jeg faen faen faen hvorfor sa jeg ikke bare nei hvor vanskelig er det? Jeg avtaler visninger, men høres tydeligvis så desp ut at utleier endrer på annonsen på finn.no rett at jeg har ringt og tror at det er helt ok å plutselig ta vekk inkludert strøm, men nei, selvfølgelig er det ikke det, det er bare jævla frekt. Og vi kikker på kart og sender mailer og ringer og jeg hater fururom, jeg vil ikke bo i en leilighet som ser ut som en hytte; og vi måler gåavstander og vi sjekker bussholdeplasser og busstabeller (herfra går det buss bare én gang i timen, herfra går det buss hele tiden), vi ser på kjøkkenbilder og baderomsbilder og gidder vi kjøpe seng eller ikke, hva med kollektiv (nja, tja), og jeg forelsker meg i fasilitet: turterreng og glemmer alt annet (jeg tenker at jeg skal gå opp et fjell hver uke, det er det jeg skal gjøre i Bergen) og jeg blir helt stressa og ønsker meg et hus ved fjorden som er altfor dyrt, men jeg faller helt i andre tanker; om å padle rundt i kano hver morgen etter frokost, glemmer byliv og forelesninger på Sydneshaugen, og så krangler vi, vi krangler og stresser oss og innser at sånn skal det ikke være, vi gleder oss jo til å flytte, nå må vi roe oss, og jeg innser at grunnen til at jeg stresser er fordi jeg vil ha trygghet og et sted å ha alle tingene mine i, og jeg skammer meg, for jeg skal ikke være altfor attached til tingene mine (jeg vil jo være fri og klar til å bare dra - nårsomhelst), og var det ikke jeg som nettopp fikk angst av ordet boligkjøp (å, herregud, etablerthet  - altså en litt grundigere form for trygghet - er noe jeg absolutt ikke lengter etter), jeg kan godt bo på en sofa eller et gulv en periode med en ryggsekk ved siden av, det er greit det, jeg har ikke noe i mot det, kan godt leve et lite nomadeliv, jeg, og så driter vi i leilighetsjakten, kaster den over borde, den får vente til august, kanskje september, nå er det sommer (og vi har tilbragt nok tid foran internett - av andre grunner - de siste dagene allerede), vi går og spiser litt is ved bryggekanten i stedet, jeg bestemmer meg for at min neste bekymring skal være om jeg skal ha limefudge og vanilje eller bringebærsjokolade og pecan.

4 kommentarer:

Anna sa...

Et Bergen-hurra! Jeg merker jeg blir litt bekymret for hvordan det blir å lete etter leilighet i Polen om et år, det er jo i et helt annet land og alt mulig.

Synne sa...

Fine, forræderske ord i boligannonser er et ganske interessant fenomen. Grå hår kan komme og gå, tror jeg, og de siste dagene har vært helt horrible. Gå for bringebærsjokolade, forresten.

missM (Hverdagseventyr) sa...

Det er noe dritt å være på leilighetsjakt :) Men det jeg fant ut etter hvert ,og særlig etter at jeg hadde kjøpt min egen, for da gjalt det ikke meg lengre. Er at "er det så nøye"? Ja så er kanskje ikke kjøkkenet det fineste, men det funker. Ok så er det knall orange vegger i gangen, so what? Ok, så var det ikke fliser på badet, men man skal bare bo der en periode. Er det som er greit når man leier, man gjør det til sitt eget der og da, og neste gang kjøper man seg noe, da kan man være litt mer kresen ;)

Hverdagsspinnerier sa...

For et herlig skriveri. Og leilighetsjakt er pyton. Men verdt det.