Tilværelsen på Bali, en barnslig Hemingway-forelskelse og forskjellige former for biblioteker

På Bali bor vi på et hotell som får meg til å tenke på hotellet i Francesca Lia Blocks Necklace of Kisses (når skal jeg holde kjeft om den boka, tenker dere); der er små lysegule og lyserosa hus i en hage med små gangveier, lykter, statuer og trær; jeg tenker på Weetzie Bat som går rundt på gangveiene på sitt hotell i Los Angeles og blir redd for de mystiske skrittene bak henne, og jeg tenker på Weeztie Bat som tar seg et boblebad i badekaret på rommet sitt og jeg gjør det samme; jeg bader i bobler av jasmin slik at jeg til slutt lukter som teh botol, legger meg og får ikke sove fordi jeg har drukket for mye Bali-kaffe og tenker at forskjellen på dette hotellet og hotellet til Weetzie Bat var at hennes ikke lå ved beach-en, det gjør dette; vi drikker fersk ananasjuice, galiamelonjuice, bananjuice og vannmelonjuice på stoler ved stranda, til lyden av bølgeskvulp og med utsikt over horisonten; vi spiser fritystekt banan og vaniljeis og salat; jeg leser Vladimir Nabokovs Mary og noveller av F. Scott Fitzgerald og tenker litt på ham og kona hans Zelda slik de er portrettert i Woody Allens nylige Midnight in Paris, før jeg tenker på at jeg er litt forelska i den potretterte Hemingway i samme film og tenker shit, hvorfor har ikke jeg lest Hemingway ennå, eller, vent, jeg har jo lest novellen Hills Like White Elephants og den likte jeg jo, kan jeg ikke være litt forelska i Hemingway da eller; litt sånn barnslig forelska, jeg merker jeg får flashbacks til da jeg var tolv år og forelska i Hayden Christensen og så Star Wars Episode II hundre ganger bare pga. det (slapp av folkens, i ettertid har jeg sett Episode IV, V og VI flere ganger enn Episode II), jeg samla tilogmed på Star Wars-kort. Og så ler jeg inni meg når jeg tenker på det og lover meg selv at neste gang jeg er på et bibliotek, så skal jeg låne Hemingway og tette dette hullet i min hjernes forfatterarkiv, det blir selvfølgelig ikke før jeg kommer tilbake til Norge, for i Indonesia finnes det ikke bibliotek, sier min mamma, bare ved universitetetene, og der er det mest faglitteratur. Men så forteller hun meg at på Gramedia, en bokbutikkkjede, er det lov til å lese så mange bøker man vil inni butikken, og siden ser jeg tilogmed en stor reklameplakat for Gramedia hvor det faktisk står at man kan lese så mange bøker man vil inni butikken; hvis man finner en bok pakket inn i plast som man har lyst til å lese, så er det bare å spørre betjeningen om det er greit å åpne den opp, og jeg tenker at det er kjemperart, men veldig kult; selvfølgelig skulle det heller vært biblioteker, men når det først ikke er biblioteker, så er det jo kult gjort. Og apropos så tenker jeg på en artikkel jeg leste i et litteraturmagasin om eselbibliotek; jeg tror det var et sted i Sør-Amerika, hvor de hadde pakkesler som gikk rundt med kurver med bøker i, og det var biblioteket deres. For meg er jo tilogmed bokbuss eksotisk, det har jeg vært i bare én eneste gang. Jeg, bokelskeren, har bare vært i en bokbuss én gang, tenk det, jeg kan huske hva jeg lånte, jeg lånte Hamuns Markens grøde og klarte aldri å fullføre den, den var for tung for meg på den tiden, jeg måtte levere den tilbake uferdiglest, det er også en sjeldenhet hos meg; jeg pleier nemlig å lese ting ferdig, en dårlig egenskap som hadde det ikke vært for den f.eks. kunne hindret meg i å lese ferdig Isabel Allendes Ines, jeg elsker deg!, en jævla kjedelig bok som ikke gav meg noe som helst, men som jeg likevel leste ferdig fordi jeg er i besittelsen av denne egenskapen av å måtte lese noe ferdig. For en dustete egenskap, ikke noe å spare på i det hele tatt. Det eneste bra med den er at jeg med god grunn kan disse Allendes. Og når jeg tenker meg om så gjør det jo denne egenskapen til en god egenskap, tenk så mange forfattere jeg kan mene noe om fordi jeg faktisk har lest bøkene deres, selv om jeg ikke liker dem. I motsetning til at jeg (nesten) ikke har lest Hemningway, men tror at jeg er forelsket i ham likevel.