Om å spise gado-gado

Gado-gado er en av mine favorittretter i hele verden. Den består av forskjellige grønnsaker (det kan være agurk, tomat, mais, spinat m.m.), bønnespirer, tofu, gjerne noe kokt egg (ikke for min del siden jeg hater egg), en spesiell peanøttsaus og ofte også krupuk. I løpet av de nesten tre ukene jeg har vært her har jeg ikke tall på hvor mange ganger jeg har spist denne retten, men jeg har orden på hvilken som var den dårligste og hvilken som var den beste.

Den dårligste gado-gadoen spiser jeg i nærheten av Kuta Beach på Bali. Peanøttsausen er fullstendig fri for biter av peanøtter, min mamma mener de har brukt potetmel i den (det er juks), konsistensen er helt feil, men hva kan jeg forvente på et turiststed som dette; de tjener sikkert det fleste pengene sine på eksotiske drinker og Bintang-øl.

Den beste gado-gadoen derimot, får jeg på bygda utenfor Yoyakarta, hvor vi kommer til etter en åtte timers natttogtur fra Jakarta (dette landet er så himla stort, mye større enn jeg alltid har trodd, jeg antar jeg kan skylde på det vesten-sentrerte kartet) for å besøke gravstedet til min morfar og andre slektninger jeg aldri har møtt. Etter at vi har vært både der og på en liten gåtur på en vulkan som hadde utbrudd i totusenogti (jeg skal si det gror raskt grønt igjen etterpå), stopper vi ved et skur ved veien hvor vi setter oss ved et bord fult av maur og drikker kaffe og te fordi vi ikke tør drikke annet, men som for min del er et paradoks siden jeg tydeligvis synes det er helt greit å be om en rett med så mange rå grønnsaker i, og venter på maten. Den eldre og søte damen er helt overbegeistret for min lillebror (som noen skolejenter i uniformer ved et gammelt buddhisttempel litt senere på dagen kommer til å kalle Justin Bieber, haha*) som er er så rar og ikke sitter nede ved bordene som oss andre fordi han er så redd for maur. Så får jeg gado-gadoen mikset sammen i en smørje av grov peanøttsaus og med peanøttplanteblader (i tillegg til grønnsakene jeg nevnte i sted), oppi et bananblad i en kurv, og jeg spiser og det er er til tider så sykt sterkt at jeg nesten dør og mamma tar kurven fra meg og sier hun kan bestille en ny som ikke er like sterk, og jeg sier, nei, jeg har jo nesten spist halve, jeg kan jo ikke spise en helt ny en, dessuten må jeg jo takle middels sterk, og jeg får den tilbake og spiser litt til uten at det er så sterkt, det var bare jeg som fikk i meg et chillipepperkorn for mye, ellers er det den beste gado-gadoen. Etter at vi har spist opp maten (min bror stående fordi han ikke kom til å ha mindre i mot maur i løpet av tiden vi ventet på maten), plukker vi salak-frukt rett fra trærne på jordet ved siden av, ja, vi er i den rene salak-frukttreskogen og jeg prøver å unngå alt av pissemaur (jeg vet ikke om det er pissemaur, men de er gule i hvertfall) og edderkopper som kravler og kryr mens mamma tar opp blackberry-en (alle indonesere som har mobiltelefon har blackberry) for å ta bilde før vi sier hadet til den gamle damen i skuret og igjen setter oss i bilen og drar av sted.




*Noen dager senere, ved et annet tempel, er det noen engelskspråklige som kommer til å kalle ham akkurat det samme og jeg må bare snu meg for å prøve å kvele en lættis