Om å reise med mamma til andre siden av jorden

Jeg snakker med pappa i telefonen og han spør om jeg får skrevet noe her nede, jeg sier jeg har skrevet i fem timer i dag, men at ingenting av det har noe med Depok å gjøre. Han spør hvorfor det ikke kommer noen blogginnlegg om Depok og jeg sier at dette stedet ikke setter noe i gang i hodet mitt, det er ingenting her jeg har lyst til å skrive om. Han sier kan du ikke skrive om når solen går ned, og jeg sier den går ned klokken seks og det er det, og jeg tenker på at hvis jeg skulle skrevet om når solen går ned her, så hadde teksten lett glidd over til å handle om hvor mye jeg savner norske sommernetter; tenk, jeg har forlatt de norske sommernettene for andre år på rad, jeg tenker hva er det jeg tenker med, er jeg helt idiot, måtte jeg helt til ekvator for å skjønne det; og jeg lover meg selv at neste sommer skal jeg ikke reise noe sted, neste sommer skal jeg forbli i Norge, og alle andre somre etter det; hvorfor reiser jeg så langt når jeg har havet en kilometer unna inngangsdøren (og den er ren og jeg kan hoppe rett ut i den uten å måtte betale for det)?, hvorfor reiser jeg til andre siden av jorden når jeg bare bor en halvtimes busstur fra fjell og turisthytter (fjell er jo det vakreste jeg vet)? Jeg tenker herregud, det er så bråkete her (jeg befinner meg på verdens tettest befolkede øy og verdens femte tettest befolkede område), jeg tenker herregud, det er så varmt her, jeg tenker herregud, jeg er her sammen med mamma og jeg får den tusende dejavuen av den følelsen jeg først hadde da jeg var tolv-tretten år, den følelsen sikkert tusenvis av sønner og døtre har, den som først var jeg kan ikke vente til jeg blir atten og kan flytte hjemmefra, og som nå er herregud, jeg er så jævla glad for at jeg ikke bor hjemme lenger, den følelsen får jeg, men det er ingenting jeg kan gjøre med det, for det er jeg som ble med og jeg kan ikke bare smekke med døra og gå min vei og drite i å ta telefonen på dagevis, da ville jeg bare dødd som en ku i ørkenen; i stedet må jeg telle til tusen og når jeg kommer hjem kommer jeg til å ha verdens største tålmodighet, jeg kommer aldri til å trenge å telle til ti lenger for jeg kan bare tenke på mamma og tenke at ingen andre i verden irriterer meg så mye.