Kjæresten min ringer fem minutter etter at det har skjedd, forteller meg at en bombe er sprengt i Oslo mens jeg står midt i en gate og leser Morgenbladet og venter på S. Han legger på og jeg får lyst til å si til alle som går forbi, vet dere hva som har skjedd, dere kan ikke bare gå rundt sånn som dette, men jeg gjør det ikke; jeg sier det til S under en paraply når jeg møter henne og vi sitter og drikker kaffe, for det synker ikke helt inn, dette skjer ikke i lille Norge, ingen bryr seg om oss, og så ringer han igjen og forteller mer, og S og jeg spør alle vi kjenner som går forbi om noen har radio på mobilen, men ingen har det og vi drikker øl, for fortsatt skjønner vi det ikke helt, dette er Norge, sant, men vi kan ikke ikke vite og jeg ringer mitt private nyhetsbyrå igjen og han forteller om Utøya og jeg begynner å gråte på en uteservering i Kristiansand og stemmen min brekker og vi legger på og jeg forteller det til S. Vi ber om regningen sporenstreks og prøver å finne oss en pub med tv, det har jo nettopp vært fotballkamp, vi må da klare å finne en tv, og vi finner en tv og vi samler oss, vi ser på nyhetene på storskjerm på en pub helt til siste buss går hjem, og jeg kjenner at jeg er så sliten, hele meg er sliten, jeg har vondt i kroppen og hjertet og når jeg legger meg ønsker jeg meg at jeg skal våkne til at det hele bare var en vond drøm.