Jeg går tom for bøker og spør meg selv hvorfor jeg ikke har anskaffet meg et leserbrett for lenge siden

Jeg har lest ferdig alle bøkene jeg tok med hjemmefra, og en av kusinene mine tar meg med på mopeden til en bokhandel og ved første øyekast tenker jeg hurra, så mange bøker, men så skjønner jeg at alle er på indonesisk, det er bare selve titlene som lyser opp mot meg som de ikke oversetter fra engelsk, og jeg spør om de har noen engelske bøker, og de kommer med en bunke bøker som er de eneste engelske de har: en Paulo Coelho-bok, en Dan Brown-bok og alle bøkene i Artemis Fowl-serien, og jeg tenker inni hodet mitt herregud, jeg kan ikke lese dette, og de sier at de har noen kids books, og jeg ser litt på bunken med bøkene for å være høflig før jeg sier can I have a look on the childrens books og de skjønner ikke hva jeg sier, mener jeg kids books, og yes, sier jeg, det var det jeg mente, og de tar meg med til en rotete hylle hvor jeg finner Jules Verne, Charles Dickens og Shakespeare, ikke akkurat det jeg er mest sugen på, men greit nok, jeg må vel innom Verne og Dickens en gang uansett, likegreit å få det unnagjort nå. Jeg tar med meg Jules Vernes Journey to the Centre of the Earth og Charles Dickens Hard Times hjem; Shakespeare lar jeg stå for han fikk jeg nok av etter engelsktimene på videregående, og for ikke å snakke om alle teaterforestillingene etter å ha gått på musikk-, dans- og dramalinja (ok, jeg innrømmer at jeg liker En midtsommernattsdrøm littegranne, men jeg hater Romeo og Julie og alle disse jævla diktene). Verne og Dickens får ligge i en plastpose dinglende ved styret i det vi kjører hjem igjen på mopeden og av og til må jeg bare lukke øynene fordi det er skummelt og så jævla mange biler og andre mopeder; Roma og Triestes antall av scootere kan bare gå og legge seg, og jeg har aldri sett så mange biler på én gang før, mesteparten japanske og store alle sammen, jeep-er og nå og da en og annen BMW, og så alle de stygge og slitte bussene som burde vært på skraphaugen for lenge siden, og mens jeg skifter på å se på trafikken og å ikke se på den, tenker jeg at det er nå jeg skulle hatt et leserbrett, da ville jeg aldri gått tom for bøker, herregud, for en genial dings, hvorfor har ikke jeg et leserbrett, jeg er jo helt steinalder; forresten kan jeg likegodt skaffe med en iPad, for jeg orker ikke å lete etter internett hele tiden heller, jeg føler jeg er på en evig jakt etter bøker og fungerende internett, jeg føler det er det eneste jeg gjør her, bortsett fra å prøve eksotiske frukter jeg aldri har smakt før; internett og bøker, jeg må ha det, kan ikke leve uten. Jeg er mer avhengig av det enn jeg noensinne har vært av sukker og sigaretter. Jeg er så jævla et barn av informasjonstidsalderen (bortsett fra at jeg ikke skjønte før nå hvor genialt det er med leserbrett, velkommen etter, Kathleen).