Jeg er treig med å skjønne ting i varmen og blodtrykket mitt heves et hakk fordi jeg tenker på legemiddelindustrien

I én uke sitter jeg på verandaen i Depok før jeg legger merke til hva taggene på toppen av muren på andre siden av gaten er for noe. Det er tagger lagd av knust glass og speil, murt inn i muren. Og jeg lurer på hva er det de eier?, og det er sikkert en vaktbikje på andre siden, men så tenker jeg at jeg ikke har hørt bjeffing og at folk i Indonesia generelt ikke har kjæledyr med mindre de er bønder. Eventuelt har de et akvarium eller en kakadue i hagen (har jeg sett). I hvertfall ikke katter og hunder.

Det går også én uke før jeg skjønner at hvis jeg begynner å gå rett etter frokost (banan og en kopp indonesisk kaffe), så kan jeg faktisk klare en spasertur av anstendig lengde før det blir for varmt til å oppholde seg utendørs (og enda mindre bedrive fysisk aktivitet). I det jeg går og kikker på smijernsporter i alle farger - havgrønne, elektrisk blå, turkise, påskegule, lilla, svarte, azurblå, trafikklysgrønne, lyserosa, barbierosa, brune, rustrøde - merker jeg at jeg nesten blir litt sur på meg selv for at jeg ikke har tenkt på det før nå. Akkurat som Quinn i Paul Austers City of Glass elsker jeg å gå.

Jeg går og går i en labyrint av et nabolag og ser på på husene, tråkker nesten på en katt jeg ikke ser, tråkker i rød, vulkansk jord, ser på hva de selger i de små kioskene, ser en bensinpumpe i noens hage, en råtten mango og en råtten stjernefrukt som har falt ned fra et tre i noens hage, betcaer og fire mennesker på én moped som suser forbi – før jeg vender nesen hjemover før det blir for varmt og den verste myggen kommer frem og jeg begynner å tenke på malaria, selv om det ikke er malariamygg her (har min tante sagt), og så begynner jeg å tenke på diverse andre sykdommer og tenker at da jeg var liten og vi var i Indonesia, tok vi vaksiner før vi dro, men ikke denne gangen, og så tenker jeg at det er likegreit, for jeg ble vaksineskeptisk etter svineinfluensahysteriet (ikke noe tamifuckingsflu i min kropp) og jeg hater jo legemiddelindustrien anyways. Den skal ikke tjene én krone mer enn nødvendig på meg (og med nødvendig mener jeg tolv paracet i året). Jeg hater den så intenst at jeg heller vil dø enn å ta sjansen på å ta en pille for mye. Og så tenker jeg at det er kanskje ikke er emnet overbefolkning som får blodtrykket mitt til å stige mest, men emnet legemiddelindustrien, så jeg går hjem og åpner en mappe på dataen ved navn 'Isbjørner' i håp om at det skal senke trykket tilbake på naturlig nivå.