Jeg ønsker meg en sykkel og en hest og en villa ved Rivieraen

Denne morgenen gumlet jeg på knekkebrød (dessverre Wasa husman som egentlig ikke er noe godt, men jeg forvekslet pakningen med Wasa havre som er kjempegodt) med peanøttsmør og bananskiver fordi jeg glemte å kjøpe ny müsli, og på radioen hørte jeg at Kåre Willoch mente at kredittkort burde forbys og jeg var helt enig, eller, jeg hadde aldri tenkt på det før at det burde forbys, men jeg har aldri skjønt helt hvorfor folk bruker penger de ikke har i hytt og pine, er det ikke bedre å spare dem først? Det er kanskje ok med et hus, men noe annet? Jeg synes tilogmed billån er drøyt. Det tar jo ikke så lang tid å spare til en bil vel. Dessuten er det de færreste som må ha en bil. Det er et u-must. Det er en luksusting. Akkurat som et basseng i hagen, den eneste forskjellen er at "alle" har bil, mens (nesten) ingen har basseng i hagen (nesten i parantes fordi jeg plutselig kom på at jeg kjenner noen med basseng i hagen). Ikke en gang småbarnsfamilier må ha bil. Det går ann å ta bussen. Alle kan ta bussen (eller trikk og bane for de som bor i de delene av landet hvor det går ann). Eller sykle. Jeg skal sykle hele tiden straks det blir april, jeg skal ikke ta bussen en eneste gang. Om jeg bare hadde hatt sykkel. Jeg har nemlig ikke eid min egen sykkel siden sommeren totusenogseks. Det hendte under Quartfestivalen at jeg parkerte sykkelen ved enden av Kvadraturen (altså sentrum for dere lesere som aldri har satt deres fot i Kristiansand), en ende hvor det skjer ytterst lite og kanskje akkurat dét var grunnen til at den ble borte, den forsvant, tyvene hadde få øyenvitner og god tid, for det var ikke slik at jeg dro dit for å hente sykkelen etter siste konsert (som forøvrig var Damian Marley), nei, jeg dro på nachspiel, og på enda et etter det igjen, og plutselig var det midt på dagen dagen etter før jeg dro for å hente sykkelen min, bare at den ikke var der lenger. Og dette er snart fire år siden - uæh! -, hvordan har jeg klart meg uten sykkel så lenge? Det er kanskje på tide å kjøpe seg en ny en. Det er bare det at jeg er helt sikker på at den også kommer til å bli stjelt etter en liten stund, jeg bare vet det fordi jeg alltid har uflaks og det hadde vært så typisk. Derfor kvier jeg meg for å kjøpe meg en ny sykkel. Dessuten tenkte jeg å kanskje kjøpe en billigsykkel av den sort man monterer selv, men lucky me, jeg som sjeldent leser dagspressen fikk likevel med meg advarselnyheten om at billigsykler man monterer selv er livsfarlige (og dette stod ikke på forsiden av verken VG eller Dagbladet, men midt inni Aftenposten!!!), og det er også typisk meg at om jeg hadde kjøpt en sånn en, så hadde setet OG styret sikkert løst seg på likt når jeg de få gangene ikke har noen sykkelsti å sykle på, men må sykle ute på veien med bilene. Sånn er uflaksen min. Heldigvis har jeg veldig mye hell i uhell, så jeg hadde sikkert blitt påkjørt av en kjendismillionær som ville ha kjøpt en helt splitterny bra sykkel til meg som jeg kunne ha syklet på når mine armer og ben igjen hadde blitt helet (og slik kunne vi ha blitt gjenstander for en gladnyhet i Se & Hør). Hvor fint hadde ikke det vært? Da hadde jeg syklet den gamle postveien til Songdalen, syklet videre forbi alle hestejordene til Søgne (men strøket hestene på mulen først), kjøpt is i butikken på Høllen og lagt meg på en benk ved Årossanden hver eneste dag. Serr. Jeg må ha en sykkel. Å, nå vet jeg hva jeg gjør: jeg finner ut av når politiet arrangerer sin neste sykkelauksjon. Kanskje jeg får en sånn hybridsykkel for en tusenlapp? Nei, jeg vil ikke ha en hybridsykkel, jeg vil bare ha en vanlig sykkel med litt gir sånn at jeg ikke dauer i oppoverbakkene (jeg har nemlig av og til lånt min mammas gamle sykkel fra et tiår langt tilbake med tre gir, men det er det samme som ingen gir, dessuten er den helt rusten og det er egentlig ikke en sykkel lenger). Helst med bagasjebrett bak, selv om jeg er livredd for å ha noen bakpå (likegreit, det er jo ulovlig), jeg må jo legge veska en plass. For i kurven foran skal jo matvarene ligge, og den kan godt være i stål. Jeg er nemlig en praktisk sykler, jeg har ikke behov for en hipsteraktig sykkel i en fin farge som f.eks. eplegrønn uten noen logoer på fordi den er DIY spraylakkert og med en kurv alá the 50s foran på den, sånn som sykkelen til lærerinnen i filmene om Pippi Langstrømpe som jeg veldig ofte tenker på når jeg er på jobb. Pippi altså. Jeg forstår ikke hvorfor, hun har ingenting med det stedet å gjøre, men likevel tenker jeg veldig ofte på Pippi og huset hennes og hesten som også bor inni huset og pannekaker og fletter og flasker med saft som henger i trærne (jeg er helt sikker på at de inneholder hylleblomstsaft og kirsebærsaft) når jeg er på jobb. VilleVilleKulla er drømmehuset mitt og jeg vil også ha en hest og gjøre akkurat som jeg vil hele dagen lang. Og hvis ikke det går vil jeg ha villaen ved Rivieraen som hovedpersonene i Françoise Sagans Bonjour Tristesse bor i, og der skal jeg drikke kaffe og spise appelsiner på trappen til verandaen hver morgen. Jeg tenker alltid på dette når jeg putter penger inn i BSU-en, det er nemlig tre ting jeg bare MÅ gjøre her i livet: 1. skrive en bok (og deretter flere), 2. se nordlyset, 3. kjøpe meg en villa. (Tidligere var det en nr. 4: lære å steke pannekaker, men det kan jeg nå, så den er ikke lenger noe punkt.) Jeg er altså svært ansvarlig voksen samtidig som jeg ikke er det. Det går ann å være rød og blå på likt, uten at det blir lilla. Forstår dere? Det er også litt som at jeg i begynnelsen av dette innlegget virket veldig i mot bil, samtidig som jeg selv øvelseskjører masse og snart tar lappen. Jeg tror i hvertfall at jeg er i nærheten av lappen hver gang jeg øvelseskjører med mamma og pappa, men sammen med kjørelæreren er det en lang vei å gå. Det er ihvertfall et tegn på at jeg får mye for pengene når han retter på alt jeg gjør. Jeg har kjørt på veien i tre måneder, men ikke før denne uka lærte jeg hva akselerasjonsfelt var for noe. Haha. Typisk kjerring, sa min kjæreste som ellers aldri bruker slike ord. Men det er ikke flauere enn at jeg kjørte bil på veien i to og en halv måned før jeg forstod at det var et speil nesten rett foran trynet mitt som jeg kan se i for å se om det er noen biler bak eller ei! Det er som mora til bestekompisen til Pondus i tegneserien med samme navn (jeg kan ikke huske hva han heter, men det er han som bare hører på AC/DC). Hun er kjerring, hun. Jeg eier ikke en egen morgenkåpe en gang.