Skriveøvelser #11

[...]

Jeg var ikke noe trøtt, så selv om jeg skulle ta flyet tidlig neste morgen la jeg meg ikke. Jeg plasserte eplene jeg hadde kjøpt på rekke og rad på skrivepulten. Først prøvde jeg å stille dem etter hverandre etter hvor store de var, men de var så like i størrelsen at jeg ikke gadd det likevel. Jeg stilte dem bare på måfå etter hverandre.

[...]

Jeg tok opp tomatene og stilte også dem på rekke og rad, foran eplene. Så åpnet jeg vinduet og satt i vinduskarmen mens jeg prøvde så godt jeg kunne å blåse røyken ut i natteluften istedenfor inn i hybelen. Jeg lurte på om det var noen som så meg, om det var noen andre som leide hybel i samme bygning som meg som visste at det ikke var lov til å røyke her og så at jeg gjorde det. Eller om de og gjorde det samme, men at jeg aldri hadde sett det. Kanskje noen av dem til og med hadde kjæledyr inne på hybelen, og da tenkte jeg at det ikke kunne ha vært en hund, for en hund hadde hatt for lite plass og måtte ut og inn av bygningen hver gang eieren skulle gå på tur med den. Kanskje eieren gjorde det på nattestid, i så fall burde jeg ha sett det, og det hadde jeg jo ikke, så jeg slo tanken fra meg. Jeg tenkte at kanskje det var noen som hadde en katt, de var litt lettere å holde skjult. Jeg tenkte på en bok jeg hadde lest hvor hovedpersonen bodde i New York og hadde en innekatt som aldri fikk gått ut annet enn på terrassen. Jeg tenkte på hvor kjipt det var for den katten, eller på om den kanskje syntes det var helt ok.

Jeg lurte på om jeg hadde kunnet trives i en så stor by som New York. Jeg tenkte på hvor mye jeg hatet øde plasser uten mennesker rundt meg, og at det var et paradoks siden jeg stort sett ikke kan utstå de fleste mennesker og at jeg ofte er redd for dem også. Jeg tenkte at jeg sikkert ikke hadde trivdes bedre i New York enn der jeg var.

Jeg tok opp eplet som lå til høyre, nærmest vinduet, og spiste det, før jeg tok tomaten som også lå nærmest vinduet og spiste den også.