Bookcrossing og bøker jeg ikke kan fordra

Jeg fant en bookcrossing-bok i et skap i kaféen på biblioteket i Trondheim da jeg var der i høst. Jeg hadde helt glemt den til nå. Jeg tok den ikke fordi jeg hadde så fryktelig lyst til å lese Stephen King, jeg har faktisk aldri hatt noen trang til å lese han og jeg har ikke tenkt til det heller (ja, vet jeg er en arrogant lesehestblære, men det er så mange andre forfattere jeg heller har lyst til å lese), jeg tok bare opp boken (De levende døde heter den) nettopp fordi det er bookcrossing-bok. Jeg leste om bookcrossing i et blad for noen år siden og noterte meg nettadressen bak øret, men sånt funker ikke for meg, jeg skulle heller ha revet ut det som stod om bookcrossing og klistra det opp på veggen, så hadde jeg husket å sjekke det ut mye tidligere enn nå. Uansett, bedre sent enn aldri, for nå har jeg registrert at jeg har Stephen Kings De levende døde, og at jeg slipper den fri igjen i Kristiansand sentrum i morgen, og det er litt kult, synes jeg, for det er et stykke mellom Trondheim og Kristiansand, og det blir litt som å sende en flaskepost, man vet ikke hvor flasken ender (jeg sendte en flaskepost i våres med bare et oversatt indianerdikt inni). Riktignok er det jo ganske begrenset hvor mange som kan komme til å lese boken, siden den er på norsk, men det kan jo hende noen gjør det samme som meg og bare plukker den opp for gøy og tar den med videre på flytur til Syden og slipper den fri der (hm, glem hva jeg skrev, der er det jo mange som snakker norsk), eller kanskje så kort som bare rett over dammen til Danmark med SuperSpeed-ferja. Det kan vel ikke være så plagsomt for dansker å lese norsk (jeg har ihvertfall ikke noe i mot å lese dansk, ja, faktisk liker jeg veldig godt å lese dansk)?

Jeg har også tenkt til å slippe fri en av mine egne bøker, jeg begynner med Per Pettersons Det er greit for meg. Jeg blir egentlig veldig knyttet til bøker, jeg har dem som dyrebare skatter i bokhyllene, men denne boka hater jeg. Det er en sånn melankolsk bok om en ung mann på østlandet som ikke helt har funnet seg selv ennå, fy faen som jeg hater sånne bøker, og ja, Larsemann S. Christensen inkludert. Det finnes vel grenser for hvor synd det er på attenårige gutter som ikke helt vet hva de skal videre i livet, hvilket bringer meg videre til den oppskrytte svenske filmen Farvel Falkenberg. Hallo, jeg hadde gledet meg sånn, en torsdagsettermiddag (ja, jeg husker ting veldig godt, like godt som alle hovedpersonene i Christensens bøker) kjøpte jeg en god kaffe på Laura's og gikk på kino alene (jeg trengte litt fred og ro) for å se denne filmen (jeg hadde tenkt på den i en uke), også er den så lite bra som den er. Skuffende. Så jeg har bestemt meg nå: Aldri mer skal jeg lokkes av unggutter (det høres helt feil ut, jeg er jo også i den alderen) og melankolsk mas.