Bøker lest i januar: Kakaduer og menneskenes evolusjon

Tiden flyr, januar er over allerede. Den beste romanen jeg leste var en roman jeg har lest før, Trollvinter av Tove Jansson. Ellers var det interessant å lese Anka Ryalls bok om Hanna Resvoll-Holmsen, og Anna Blix' bok om hvordan fødsler og svangerskap foregår hos andre dyr enn oss. Og hos oss, for så vidt. Vi mennesker har utviklet oss til å føde med hjelp fra andre, jeg lærte bl.a. at kroppene våre, slik de er i dag, ikke er laget for å kunne føde alene. Elsker å lese om hvordan biologien vår er så tett knyttet til samfunnet vi har laget oss. Kanskje fordi jeg stadig kommer bort i folk som argumenterer for "den sterkestes rett", og som unnskylder dårlig oppførsel, med (det de tror er) evolusjon som grunnlag, men jeg sier som Ygritte: You know nothing. Boka anbefales! 

Februar er like rundt hjørnet, og det betyr: BOKLANSERING. Min andre roman, De jordbundne, slippes mandag 19. februar. Jeg grugleder meg. Slippfest blir riktignok ikke før i mars. Imidlertid skal jeg lese fra boka på Deichman Tøyen den 14. februar kl. 19. Sees? 

Ellers går det ganske bra med nyttårsforsettet mitt om å lese flere menn. Jeg har faktisk klart å lese akkurat 50/50 kvinner/menn denne måneden. Tommel opp til meg selv! Og øverst i bunka ligger Jon Fosse,  Mikhail Bulgakov og Thomas Bernhard. Vi skal nemlig til Østerrike senere i år, så jeg tenkte at nå er det på tide å lese ham, Utslettelse og Gamle mestere har vært på leselista i årevis. Gleder meg til å lese dem alle sammen. 

Fortsatt god vinter! Kjør og gå forsiktig på glatta!

Slik blir omslaget!

En fiffig beskrivelse, fra romanen Cleopatra
and Frankenstein av Coco Mellors.  

En morsom anekdote om Selma Lagerlöf. 

PROSA
1. TOLLAK TIL INGEBORG av Tore Renberg
2. TROLLVINTER av Tove Jansson
3. STORKENES FLUKT av Walid Nabhan
4. ILD, TENNER, VANN, TUNGE av Nhu Diep 
5. STAMBOUL TRAIN av Graham Greene 
6. LUCKY JIM av Kingsley Amis

POESI 
7. FINANS av Martin Svedman 
8. NORSKE SKOGER av Nora Aschim 

SAKPROSA
9. HANNA RESVOLL-HOLMSEN av Anka Ryall 
10. 40 UKER av Anna Blix

Mer mann i monitor II

   

Mitt nyttårsforsett om å lese flere menn går strålende. Siden forrige innlegg har jeg lest enda tre bøker skrevet av menn. En av dem var Storkenes flukt av Walid Nabham. Jeg likte den ikke, bl.a. pga. den overveldende mengden beskrivelser av kvinnebryst, og mangelen på beskrivelser av kvinner som ikke enten handlet om at de var en søster, en mor eller en sexy person. Jeg tror ikke det var en eneste kvinne i romanen som ikke fikk utseende sitt beskrevet, hvis hun ikke var enten hovedpersonens søster eller mor.

Her kommer et utvalg sitater om bryster:  

Enda flere bryster, eller skal vi si lovens lange bryster: 

Nabham er også glad i å beskrive ting som om de var kvinner: 

Bokstaver er som kvinner! Jeg må bare le. 

Malta er en kropp. Ja, riktignok står det ingenting her om
at det må være en kvinnekropp, men et annet sted
 i boka beskriver Nabham Malta som en kvinne som stiller
seg på fire for å bli tatt bakfra av kristne Europa(!). 

Beirut er en brud. 

Malta kan også være en brud, eller kanskje en sirene? 

Og siden dette er et innlegg i en serie om bøker skrevet av menn, måtte jeg ta med følgende sitat, hvor hovedpersonen ramser opp sine store litterære helter: 

Ikke en eneste kvinne er å se!

Romanen inneholder også en historie om en mann som lager opptøyer ved å vise fram penisen sin, og det skal liksom være litt gøy? Jeg synes ikke det var noe spesielt gøy: 

Hovedpersonen stiller en kvinne han treffer et spørsmål for å finne ut hvor intelligent her. Bare en liten prøve, altså, som kvinnen må bestå for at han skal gidde å snakke videre med henne: 

Slenger med et utdrag om krig og knulling til slutt: 

Nei, dette var virkelig ingen høydare av en roman. Og jeg har ikke en gang nevnt de smått anti-semittiske holdningene hovedpersonen farer med. Han gis ingen motstand, holdningene hans blir aldri stilt spørsmål ved, og en leser kan jo spørre seg: er det greit at hovedpersonen ikke stilles til veggs fordi familien hans er blitt fordrevet fra landet sitt, moren hans er død og faren er blitt stum som en østers? I en enkel verden er det sikkert det, men jeg forventer mer av en roman. 

Generelt var Storkenes flukt en temmelig uinteressant, og til tider kjedelig, roman. (Det forklarer også hvorfor jeg brukte flere måneder på å komme meg igjennom den, jeg tror jeg begynte på den i oktober, november i fjor.) Det mest interessante leste jeg i forordet, hvor det stod at maltesisk (som romanen er oversatt til norsk fra) har sin opprinnelse fra arabisk. Det visste jeg nemlig ikke fra før. 

De andre bøkene av menn jeg har lest siden sist, er forøvrig Tollak til Ingeborg av Tore Renberg og Finans av Martin Svedman. Jeg skal ikke gå nøyere inn på de to, skal jeg nå målet mitt, kan jeg ikke skrive om hver eneste bok jeg leser. Førstnevnte ble dessuten godt og nøye diskutert i bokklubben - og jeg likte den forresten godt. 

Mer mann i monitor I

Jeg har lest årets første bøker skrevet av menn, hele to stykker allerede! De to bøkene jeg har lest er Stamboul Train av Graham Greene og Lucky Jim av Kingsley Amis, og hvor mye mer mannete kan to bøker bli, egentlig? Jeg følte at begge disse bøkene var veldig typisk mann, at de begge var gode eksempler på hvorfor jeg generelt leser så lite skrevet av menn. Vi skal komme tilbake til noen konkrete eksempler veldig snart, men først skal jeg innrømme at Graham Greene faktisk har vært på skal lese-lista mi siden en foreleser i religionsvitenskap på UiB anbefalte å lese ham. Foreleseren kom med en liste på skjønnlitterære bøker om islam, kristendom og jødedom, det var en liste med boktips, dersom vi hadde lyst til å gå dypere inn i emnet. Jeg leste flere av bøkene som ble anbefalt, bl.a. Tayeb Salih, Imre Kertész og Pär Lagerkvist, men jeg rakk aldri å lese Greene før det ble eksamen og jeg glemte han litt bort da vi neste semester gikk videre til eldre religioner. 

Mange år senere fikk jeg faktisk The Heart of the Matter i gave, men heller ikke da fikk jeg lest den. Jeg skulle kanskje heller ha lest den til å begynne med, i stedet for Stamboul Train, for i forordet, skrevet av Christopher Hitchens (mannen som påstod at kvinner ikke er morsomme), kan Greenes bøker sorteres i to grupper: de ekte romanene og tøyseromanene, og Stamboul Train er et eksempel på sistnevnte. Greene skrev angivelig romanen med tanke på at den skulle bli filmatisert, noe den ble, men ingen av filmatiseringene er visst verdt å se, ifølge Hitchens. Uten å ha lest noen av Greenes "ordentlige" romaner, skjønner jeg hvorfor Stamboul Train regnes som en underholdningsroman, ja, en slags krim. På toget til Konstantinopel er det en morder på flukt, i tillegg til bl.a.en sosialistdoktor, en lesbisk journalist og en jødisk handelsmann, og -- surprise, surprise -- INGEN katolikker! 

En hel Graham Greene-roman gjennom er det ikke en eneste katolikk å se. På en annen side har vi å gjøre med en jødisk handelsmann med ekstreme mindreverdighetskomplekser og fordommer rettet mot sitt eget folk. Han er f.eks. veldig opptatt av å være gavmild og bruke penger på de andre passasjerene, sånn at alle kan få vite at han ikke er gjerrig. Anti-semittisk? I hvert fall karakteren selv. 

Siden dette innlegget tross handler om mannelitteratur, er jeg nødt til å gå videre til den lesbiske journalisten. Hun er nesten konstant drita og har selvfølgelig penismisunnelse: 

Ellers har vi jo med de sedvanlige mannete måtene å beskrive kvinners utseende på: 

Dette gjelder også Lucky Jim, som handler om en middelmådig akademikerspire ved navn James Dixon:

Jim Dixon er en middelmådig akademikerspire. Halve boka handler om hvordan han vil ødelegge for sønnen til en professor han ikke liker, og hvordan han skal få dama hans. Den andre halvdelen handler om hvordan han skal få fast ansettelse på universitetet ved å gjøre minst mulig. Her er noen flere utdrag: 

Jim Dixon i Lucky Jim er temmelig sexistisk. Men hva kan man forvente? ble det sagt i forordet av David Lodge. Romanen ble tross alt publisert for første gang i 1954. Stemmer dette, må jeg bare godta sexisme hvis jeg skal lese en eldre roman? Hvor ny må en roman være for at jeg ikke skal måtte forvente sexisme? Opprinnelig hadde jeg tenkt å ha som litterært nyttårsforsett ikke bare å lese 44 menn, men også bare lese bøker fra før år 2000, men det måtte jeg trekke tilbake da jeg innså at dersom jeg skal lese så mange bøker skrevet av menn, trenger jeg alle mulige bøker å velge fra, jeg trenger ikke enda en innskrenkning. Jeg tror det var en klok avgjørelse, selv om jeg vet at det finnes masse sexisme også i samtidslitteraturen. (Men da er det liksom greit å påpeke det, hvis vi skal følge logikken til David Lodge.)

Summa summarum: Likevel, eller kanskje nettopp ved å lese disse romanene med argusøyne, på utkikk etter den mannlige skriften, lot jeg meg underholde. Det var ikke kjedelig, men jeg ser for meg at det kan bli kjedelig i lengden. Jeg er også villig til å forsøke meg på enda en roman av Graham Greene, en av de ekte denne gangen.

Litteraturåret 2023 og et litterært nyttårsforsett for 2024

Som vanlig er jeg sent ute med oppsummeringen av litteraturåret, rett og slett av den grunn at det ikke ville falle meg inn å kåre årets bøker før jul når det byr seg så mange anledninger til å lese de to siste ukene av året. Hvem vet, kanskje er det da jeg leser årets beste roman eller årets bok skrevet av en mannlig forfatter? Det var jo like før jul jeg fikk en stabel bøker skrevet av mannlige forfattere, og det kunne jo tenkes at en av dem ville havne høyt opp i kåringa. 

Apropos menn, så leste jeg 88 bøker i 2023, hvorav 15 av dem var skrevet av en mann. Det gir en kvinneandel på 83 %, hvilket er enda høyere  enn i fjor. Da kan det kanskje gledes at mitt litterære nyttårsforsett for 2024 er å lese minst 44 bøker skrevet av menn. Dette skal jeg forsøke å skrive om her, slik at planen ikke går opp i røyk. Hvis ikke dette får opp andelen, så vet ikke jeg. 

Men først, oppsummeringen! 


Årets norske roman 
Det tredje riket av Karl Ove Knausgård

Årets oversatte roman 
Territory of Light av Yuko Tsushima
Bobler: Tornetrekkeren av Hiromi Itō

Årets debutant 
Exciting times av Naoise Dolan
Bobler: Slemme jenter av Monica Goksøyr 

Årets bok som stod i hylla i årevis før jeg endelig fikk lest den i år
Birds in tiny cages av Barbara Comyns 

Årets skuffelse 
The Joy Luck Club av Amy Tan 
Bobler: My Dark Vanessa av Kate E. Russel

Årets novellesamling 
Slemme jenter av Monica Goksøyr

Årets barnebok 
Verden sa ja av Kaia Dahle Nyhus

Årets dårligste 
Abida Raja - Frihetens øyeblikk av Håkon F. Høydal
Bobler: Halvt urne, halvt gral av Melanie Kitti

Årets bok skrevet av en mannlig forfatter 
Det tredje riket av Karl Ove Knausgård 

Årets sakprosa
Anteckningar från en ö av Tove Jansson 
Boblere: A Small Place av Jamaica Kincaid, Et liv i redningsvest av Sumaya Jirde Ali 

Årets klassiker 
Sentrert ridning av Sally Swift 

Årets pageturner 
Girl, Woman, Other av Bernardine Evaristo
Boblere: Exciting times av Naoise Dolan, Yellowface av Rebecca F. Kuang

Årets poesi 
Profeten av Kahlil Gibran

Årets oppdagelse
Jamaica Kincaid 
Bobler: Profeten av Kahlil Gibran, og Ole Paus og Ketil Bjørnstads tonesetting av diktene. 

Årets engelskspråklige 
The Autobiography of My Mother av Jamaica Kincaid 
Bobler: Intimacies av Katie Kitamura, Lucy av Jamaica Kincaid

Årets skandinaviske roman 
Andromeda av Therese Bohman og Keiseren av Portugalia av Selma Lagerlöf (sorry, men jeg nekter å velge - eller så kan vi si at Bohmans er årets skandinaviske samtidsroman og at Lagerlöf er årets skandinaviske klassiker)

Årets roman 
Jeg har ikke lyst til å velge, så det får bli en 5 på topp liste i år: 
1. The Autobiography of My Mother av Jamaica Kincaid
2. Terrirtory of Light av Yuko Tsushima
3. Andromeda av Therese Bohman
4. Lucy av Jamaica Kincaid
5. Keiseren av Portugalia av Selma Lagerlöf

En nydelig bunke!

En annen fin ting som skjedde i i 2023, var Jon Fosses Rinkeby-besøk. Jeg tror jeg har lest VG-artikkelen om besøket åtte, ni ganger fordi jeg ble så glad av den. Mer slikt, og mindre av andre ting i det kommende året. 

E og The Autobiography of My Mother.