Leser om folks vaner på
intervjuer.no og føler meg ekstra skamfull over mine egne. Gjøremål som tidligere var selvfølgelige og små, føles nå gigantiske og nesten uoverkommelige; når jeg har klart dem, føler jeg at jeg har gjort noe stort. Å forsere morgenstellet tar en evighet, jeg våkner, spiser, bruker lang tid på å komme meg på badet, dusje og pusse tennene, mye lengre tid enn det burde ta. Alt det som før kunne gjøres raskt, tar nå så lang tid. Jeg rekker dermed ingenting av det viktige, donten, arbeidet, det som man mestrer og som gjør at man føler seg som et ordentlig menneske, jeg har knapt skrevet noe de siste månedene, det er som om kroppen er tatt over, og det er den jo, ikke
bare som om, det vokser et menneske inni meg og det er klart det skal få alt det trenger, alt og mere til, men det tærer på min egen selvfølelse at jeg ikke får til
det vanlige. I flere uker lå jeg bare og var kvalm, deretter ble jeg trøtt, jeg sov stadig; våknet sent, sov på sofaen, la meg tidlig. Uten at jeg hadde lyst til det sluttet jeg å drikke kaffe; en dag våknet jeg bare og syntes det var motbydelig,
æsj, tenkte smak- og luktesansen mens kroppen, som var vant til flere kopper kaffe hver dag, sin daglige dose koffein, motarbeidet sansene, det tok to døgn før abstinensene avtok, to døgn med abstinenshodepine før kroppen godtok at det ikke var mer kaffe å få. Jeg som var så trøtt fra før hadde ikke lenger noe å holde meg våken med. En ulvehunger kastet seg over meg, jeg ble aldri mett, eller det vil si at jeg følte meg mett og sulten samtidig, en merkelig følelse jeg aldri har hatt før, jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre med den: spiste jeg mer, følte jeg meg bare mett, men stoppet jeg å spiste følte jeg at magen skrek etter mer, hvordan er det mulig, men det
er mulig, for det føltes sånn. Kvalm og sulten på en gang. Og så kvalmen, kvalmen som bare varte og varte hele dagen, uten å fullbyrdes i spy, jeg lå på sofaen og skulle ønske at jeg bare kunne spy, så kunne jeg få en pause fra kvalmen etterpå, slik det i blant er når man er veldig full eller fyllesyk, man er kvalm, men så fort man får spydd, føles alt så mye bedre. Slik var det ikke nå, jeg var bare småkvalm hele tiden,
hele tiden, uten noe spy, jeg kan telle på en hånd antall ganger jeg spydde, det er sikkert noen kvinner som spyr hele tiden som ville syntes det var bedre, jeg har på følelsen at mange kvinner opplever å ha det verre enn meg, men de første månedene var ille nok. Jeg brukte flere dager på å lese en roman jeg ellers ville brukt en dag på å lese. Jeg skulle skrive om den etterpå, det tok en evighet, det var ikke snakk om en altfor lang tekst, nei, en liten anmeldelse skulle jeg skrive, det tok godt over en uke fra jeg leste boka ferdig til jeg klarte å knote ned noen ord, og når jeg først hadde knotet ned noen ord, måtte jeg gi meg, fortsette igjen dagen etter, men heller ikke da ble jeg ferdig, jeg ble ikke ferdig før tre, fire dager hadde gått. Så lang tid pleier jeg aldri å bruke på å skrive en anmeldelse. Det var ikke bare fordi det fysiske sviktet, at kvalmen og trøttheten vellet over meg, men det er som om om jeg ikke tenker helt klart heller, som om det som var skarpt har blitt butt, som om det har kommet en tåke sigende inn i hjernen. Min venn V besøkte oss i Cambridge rundt årsskiftet, hun sa at hun hadde lest at gravide kvinner, kvinner med små barn, fikk lavere IQ.
Det har jeg også lest, sa jeg.
Det er fordi det ikke er så viktig å løse matematiske problemer når man har en baby, sa hun,
i en liten periode i livet er det viktigere ting å gjøre. Så sa hun:
Men slapp av, du får den tilbake etterpå. Det kan gå år! Tenk om det tar år. I Sheila Hetis
Motherhood referer hun til en samtale med en venn som nylig har fått barn som ber henne, Heti, å ikke gjøre så mye. Vennen er misunnelig på at Heti (som ikke har barn) får gjort så mye, skrevet så mye. Vennen takler det ikke, hun beskrives som desperat, bedende, kanskje sjalu.
Stop doing so much! Som om man ikke gjør noe når man tar vare på barn, som om det er noe mindreverdig, men det er det jo ikke. Det er kvinnefiendtlig å nedvurdere ubetalt arbeid, å
shame kvinner for å være hjemme og ikke ta lønnsarbeid.
Ut i arbeid - så fort som mulig, helst NÅ! Ut og bidra til samfunnet, sier de, som om lønnet arbeid er den eneste måten å bidra til samfunnet på, det eneste
ekte bidraget, når sannheten er at kvinner i århundrer, i årtusener, har gjort (og gjør) masse arbeid som får samfunnet til å gå rundt, jeg kjenner jeg blir sint når jeg tenker på det, hvordan alt mulig skal måles i lønnsomhet, det er altså ikke der skammen min ligger, at jeg skammer meg over at arbeidet går treigt for
lønnsomhetens skyld, det handler heller om min egen selvfølelse, hvordan det er ekstremt tilfredsstillende å skrive noe jeg er fornøyd med, hvordan det er en følelse jeg ikke får av noe som helst annet, og at det er lenge siden jeg har følt den, lenge siden jeg har fått den, fordi det er så vanskelig å skrive når hjernen er tåkete og kroppen er tatt over, samtidig som jeg ikke vil klage, jeg har jo kjempelyst til å få dette barnet, så veldig, veldig, veldig har jeg ønsket meg dette barnet, jeg har til og med prøvd å overbevise meg selv om å
ikke få barn, men innerst inne ville jeg det jo. To ganger har vi sett barnet flyte rundt i livmoren, på en svart skjerm. Sist gang var det blitt stort, vi kunne se urinblæren, hjernen, nesa, øynene, armene og beina, den lille satt med beina i kors og hendene opp mot ansiktet. Jeg begynte å tenke på en gutt, at det var en gutt, jeg gjetter på at det er en gutt, men det er selvfølgelig det samme hva det blir, den lille kan være intetkjønn for min del, det spiller ingen rolle, og han eller hun kan bli hva det vil, han eller hun kan gjøre hva som helst med livet sitt, så lenge den lille er glad og snill mot mennesker og dyr. Han som skal bli pappaen er i hvert fall den snilleste jeg kjenner, ikke på en sånn
later-som-han-er-snill-men-har-egentlig-baktanker måte, som egentlig ikke er å være snill i det hele tatt, men ordentlig snill.
Tenk om jeg glemmer deg når barnet er født, sier jeg.
Ja, tenk om du gjør det, sier han, uten å virke særlig bekymret. Jeg er bekymret for alt mulig, en dag vi var ute og spiste på en pub, spiste vi en ostekake til dessert, det var ikke før etterpå at det slo meg at ostekaken muligens hadde rå eggehvite i seg. Sånne ting bekymrer meg,
nå er det over, tenker jeg og ser for meg at det skal renne noe rødt ned i doskåla, men det gjør ikke det, det går bra.
Alt ser fint ut, sier jordmoren på sykehuset mens den lille er på skjermen. Hjertet slår, men det slår saktere nå enn første gang vi hørte lyden, slagene gikk så fort, det går fortere jo mindre man er, når man blir eldre går hjerterytmen saktere, det er sånn det skal være. Jeg var så glad da jeg så den lille, begge gangene,
der er du, du fantes ikke, men nå gjør du det, og det er så rart. Snart kan jeg begynne å føle at du beveger deg, sier graviditetsappen. Den sier også at du er på størrelse med en avokado, men på meg sees ingenting, det ser bare alltid ut som jeg nettopp har spist middag. Jeg bruker de samme buksene enda, det hender jeg av og til knepper opp knappen, men ellers ser alt ut som før. Nesten hver dag har jeg vondt i hodet, et svakt ubehag som kommer og går i løpet av dagen. På pakken med smertestillende står det at man ikke skal bruke dem mer enn syv dager på rad, og alltid før har jeg tenkt
ikke noe problem, det kommer aldri til å skje, jeg har nesten aldri vondt og jeg er nesten aldri syk, men nå må jeg passe på, nå må jeg rasjonere, det får heller være litt vondt.
Er det dette kvinner holder på med, tenker jeg,
er det dette kvinner har holdt på med hele tiden. Dette er hardt.
Det blir bare ett barn, sier jeg til pappaen, dette gidder jeg ikke å gjøre igjen. Andre ganger glemmer jeg det og tenker at det i hvert fall burde være to. Tre blir det ikke, da blir det flere enn oss selv, og det er ikke bra for planeten. Det var derfor jeg prøvde å overbevise meg selv om
nei i utgangspunktet, vi er allerede altfor mange: nei, nei, nei. Så ville jeg det altså likevel, og jeg visste det egentlig med en gang jeg traff ham: ja, ja, ja.
