Litteratur i oktober

Siste helga i oktober tok jeg toget til Kristiansand og deltok på Bokdag Sørlandet - Lesefest sammen med en menge andre sørlandsforfattere*. Det var både gøy og veldig hyggelig. Håper jeg blir invitert igjen en gang!

Lesemessig var oktober en bra måned. Anmeldte en del, derav noen pussige (?) bøker på lista. (Ville ikke akkurat plukket opp Eleanor Oliphant har det helt fint frivillig.) Den aller beste boka jeg leste denne måneden (og for ikke å snakke om i livet), var Markens grøde. Jeg prøvde å lese den som nittenåring, men hadde ikke tålmodighet nok, og kom meg aldri igjennom. Denne gangen var det helt annerledes, jeg klarte nesten ikke å legge den fra meg. En ukes tid etterpå leste jeg Kjærlighet og mørke, den nye biografien om Marie Hamsun, og det var også en av månedens høydepunkter. 

Ellers var Herrarna i skogen fin, en over 500-sider lang essaysamling om menneskene og skogen, av Kerstin Ekman. Var så begeistret etter å ha lest den at jeg bestilte Gubbas hage sporenstreks, så den skal jeg lese i november. Jeg tenker forøvrig fortsatt mye på Hunden som jeg leste i våres, en liten roman om en bortkommen valp i skogen. Matfar og hundemor finner ikke valpen igjen, men han vokser opp i skogen og lærer å klare seg selv, likevel trekkes han mot menneskene. Han er vill, men ikke helt vill. Han klarer seg uten menneskene, men han hører mer til hos menneskene enn reven. Jeg synes Ekman med Hunden har klart å skrive en roman som oppfyller hennes kultur/natur-syn (eller snarere mangelen på den - det er ikke noe skille) slik hun skriver om det i Herrarna i skogen:

Själv använder jag naturligtvis ordet landskap i svensk och selandersk mening og undviker så gott jag kan den moderna beteckningen natur. Den har urartat till en abstrakt og ibland kvasireligiös term. Vill man lägga en religiös aspekt på det naturgivna kan man kalle det för skapelsen. Ordet natur beskriver ingenting av det som finns omkring oss. Det betecknar det inte ens; natur är ju något som finns lika mycket inuti som utanför våra kroppar. Att naturen skulle börja vid kommungränsen eller i sommarstugeområdet är falskt.
[...]
Det går en skiljelinje i synsätt på den natur vi tillhör. Ibland är den skarp, ibland diffus. Extrema anhängare av djurskydd räknar inte bara djuren som likvärdiga människan utan som en bättre og uskyldigare sort. Man kan säga att de eftersträvar en annan ordning än människans och att de utan vidare slaktar humanismen.
     Miljövänner på ytterlighetskanten vill ta oss tillbaka och föra oss närmare ett naturtillstånd. De tycks villiga att ge upp det välstånd som skogsindustrin gett Sverige. Dit hör för övrigt skolor og sjukhus. Jag vet inte om de räknar med förlusten av dem eller om de tror att bara det ytliga och ohälsosamma överflödet skulle försvinna med en drastisk ändrad miljöpolitik.
     På andra sidan en skarp skiljelinje står de som anser att vissa djur är ohyra eller att det inte spelar någon större roll om den ena eller den andra arten överlever. Det kan uttryckas så att det som majoriteten inte bryr sig om, det är i grunden likgiltigt. Redaktören för "Skogen" i vårt nationalatlasprojekt, Nils-Erik Nilsson, skriver om arter vars existens är hotad i våra landskap: "Visst är det trist att våra ängsblommor försvinner. Men slåtterbönderna sitter sedan länge i stan og tittar på sportprogram i kabel-TV."
     För att inte förfalla til cynism måste vi nog förstå att skiljelinjen mellan människan och det hon vill kalla natur egentligen inte finns. Vi måste också inse at inte alla sitter og tittar på sport i kabelteve. Många är ute och inventerar sina florarutor i landskapet.

Det samme synes jeg at Sara Sølberg har fått til i Seismiske smell, som jeg også likte veldig godt. Havet, menneskene, oljen, dyrene - alt hang sammen, og det var så fint. 

Vet ikke om jeg gidder å gå så mye inn på den kjipeste boka. Det var Zoo Europa. Jeg fatter ikke hva folk ser i bøkene til Gert Nygårdshaug. Anmeldelsen til Bjørn Gabrielsen i Dagens Næringsliv er vel omtrent det jeg også mener om denne romanen. 

I slutten av november skal jeg forresten lese igjen, på De store debutantdagene på Litteraturhuset i Oslo. Og gjett hva, boka mi skal introduseres av selveste Tove Nilsen! Det er skikkelig stas. Jeg ble så glad da jeg fikk vite det. Jeg skal lese på torsdagen, 29. november klokken 18. Kom, kom!

Leste Markens grøde på telttur.

Veldig interessant bok. 

Leste Bok om sorg (Fortellingen om Nils i skogen) 
mens jeg spiste middag på Det indonesiske kjøkken. 

En bra roman jeg leste i oktober.
(Egentlig to: Seismiske smell ligger under.)

PROSA 
1. ELEANOR OLIPHANT HAR DET HELT FINT av Gail Honeyman
2. FORBRUK I SEPTEMBER av Eline Lund Fjæren
3. SEISMISKE SMELL av Sara Sølberg
4. VEGETARIANEREN av Han Kang
5. MARKENS GRØDE av Knut Hamsun
6. VÅR I DET HINSIDIGE av Gine Cornelia Pedersen
7. BOK OM SORG (FORTELLINGEN OM NILS I SKOGEN) av Maria Navarro Skaranger
8. ZOO EUROPA av Gert Nygårdshaug
9. ELSKEN av Tomas Espedal

SAKPROSA
10. THE UNEXPECTED TRUTH ABOUT ANIMALS av Lucy Cooke
11. ET FRITT LIV. OM Å ØNSKE SEG NOE ANNET I VERDENS RIKESTE LAND av Simen Tveitereid
12. DEN FANTASTISKE SKOGEN av John Yngvar Larsson og Lars Sandved Dalen
13. HERRARNA I SKOGEN av Kerstin Ekman
14. KJÆRLIGHET OG MØRKE. EN BIOGRAFI OM MARIE HAMSUN av Anne Hege Simonsen
15. MEISENES HEMMELIGE LIV av Andreas Tjernshaugen
16. DET SVARTE SKIFTET av Eivind Trædal

POESI 
17. ÅKEREN PÅ MANHATTAN av Åsmund Bjørnstad
18. BOK AV TRE av Gunstein Bakke




*Hva en sørlandsforfatter er kan være så mangt. F.eks. regnes Telemark som Sørlandet av Forfattersentrum Sørlandet. Hva meg angår, har jeg ikke en gang skarre-r. 

En dag i oktober

En formiddag i oktober dro kjæresten min og jeg ned på rådhuset i Oslo og giftet oss i Munch-rommet. Det var fint. Ti minutter tok det, og bare vitnene/forloverne og en venn som tok bilder var med. Etterpå drakk vi øl og spiste lunsj på en brun pub - før vi dro hjem for å lufte hundene.

Blodfobi og lesing

I dag leste jeg Vegetarianeren av Han Kang, en spesiell leseopplevelse på flere vis. Det sørget den fryktelig irrasjonelle, men høyst reelle, blodfobien min for. Et avsnitt som innebar at en pose med intravenøs væske ble holdt for lavt, gjorde meg kvalm, svimmel og svak. Jeg måtte rett og slett ta en pause. Det var ikke den eneste gangen, gjentatte pauser måtte tas. En hard arbeidsdag, kan man si, men jeg ble i hvert fall ferdig med romanen til slutt. Forøvrig etterlot den meg med mange interessante tanker og (andre) følelser (enn svimmelhet og kvalme), så mange at jeg ikke straks kunne gå i gang med å skrive om den. Jeg gikk ut med hundene i stedet. Da jeg kom tilbake, hadde romanen fortsatt ikke slått seg til ro, så nå har jeg bestemt meg for å vente en dag eller to med å skrive om den. Det kan godt hende den tar mye lengre tid på å slå seg til ro, kanskje aldri? 

Men tilbake til blodet - dette er ikke første gang min høyst reelle blodfobi har forhindret meg i å lese. Både Bram Stokers Dracula og Bret Easton Ellis' American Psycho gav jeg opp. Kapittelet om blodsystemet som jeg måtte lese da jeg tok et fag i fysiologi, var en pine å komme i gjennom - jeg klarte det bare ved å skumme gjennom store deler av teksten, og deretter krysset jeg fingrene for at jeg ville komme opp i en annen del av kroppen på muntlig eksamen. Det er heller ikke første gang blodfobien har stukket kjepper i hjulene mine - en gang på en matematikkeksamen fikk vi en tekstopppgave om måleenheter og blod. Oppgaven måtte jeg bare hoppe over, enda jeg fint kunne svare om måleenheter, det var blodet som var problemet. Jeg så for meg et målebeger fylt av blod, og bare det var nok til å gjøre kroppen svak, som om alle kreftene i kroppen forsvinner og det blir helt umulig å holde i en blyant. Blyanten glipper. Laptopen glipper. 

(Ikke snakk til meg om ekte blod. Må jeg befatte meg med det, besvimer jeg.)

I sense kainos in the sense of thick, ongoing presence, with hyphae infusing all sorts of temporalities and materialities.
 - Donna J. Haraway

Litteratur i september

I september leste jeg en del systematisk, som research til det jeg skriver. Men det hendte jeg leste litt på måfå, en av bøkene jeg leste bare fordi jeg hadde lyst var feministantologien Det skjer nå. Det beste essayet var nok det siste av Åsa Linderborg, hvor hun kom med et kritisk blikk på #metoo-bevegelsen. En fornuftens stemme i grøten av identitetspolitikk og politisk korrekthet. Jeg leste forøvrig et portrettintervju med henne i Aftenposten, hvor hun sa at det ikke var noe gøy å skrive i Sverige lenger, for alt ble tatt i verste mening. Det er synd.

En annen bok jeg leste bare fordi jeg hadde lyst, var novellesamlingen Arbeidsnever av Jan Kristoffer Dale. Det ble et høydepunkt denne måneden. Forstår godt at den inndro debutantprisen.

I år fyller forresten både jeg og en ikke ubetydelig del av vennene mine tretti år, og det samme gjør en romanheltinne. Matilda av Roald Dahl fylte tretti år i går! Hurra for denne fantastiske boka. Har riktignok ikke lest den siden jeg var liten, men man hadde som oftest rett da. Det får meg forøvrig til å tenke på et avsnitt fra Eivind Trædals Det svarte skiftet som jeg leste i går: Når barna blir eldre, vil de oppdage at det å fortrenge ubehagelige sannheter, fornekte forskning og lukke øynene for vår tids største problemer er inngangsbilletten til voksenlivet. Dissonansen er obligatorisk. Oljebransjen er jo så viktig. Vi trenger jo fossilbilen vår. Vi fortjener jo en tur til syden. Det er jo godt med biff. Moralisme får oss ingen steder. Forskjellen på å være et miljøengasjert barn og å være miljøengasjert som voksen er at folk slutter å klappe deg på hodet og i stedet begynner å himle med øynene. Det er synd at det er slik, at voksne mennesker tar barn så lite alvorlig. Barn er vel ikke miljøengasjerte for moro skyld, men fordi de jo (med god grunn) er oppriktig bekymrede?

Jaja, nå skal jeg skrive. God høstferie til den som har det, og kanskje vi sees på Oslo internasjonale poesifestival til helga? 

Biffy og en essaysamling jeg leste i september. 

En bok jeg begynte på i fjor høst, men ikke fullførte
 før nå. 

Leste på LilleOrd på Kampen mens
 stormen Knud herja utenfor. 

Grunnleggende plantediversitet i katalogen over
årets bøker. (Kvardagsbiblioteket skrev forresten fint 
om boka mi her.)

Stiftet bekjentskap til Ibsens Fru Inger til
Østeraat  i Otta. Satt opp av Black Box
 + Marie og Fredriks Teaterlag. 

Noen av årets bøker hos Oktober. 

To bra bøker jeg leste i september.

PROSA
1. MENS JEG HUSKER DET av Kristine Næss
2. LÆRERINNENS SANG av Vigdis Hjorth
3. AGNES I SENGA av Heidi Linde
4. HENDERS VERK av Erland Kiøsterud
5. ARBEIDSNEVER av Jan Kristoffer Dale
6. SINGULARITET av Marita Fossum

SAKPROSA
7. A SAND COUNTY ALMANAC AND SKETCHES HERE AND THERE av Aldo Leopold
8. ULV av Petra Ahne
9. DET SKJER NÅ av Helena Brodtkorb (red.)
10. THE HOUR OF LAND av Terry Tempest Williams
11. HYTTEBOK FRÅ HELVETE av Are Kalvø
12. STAYING WITH THE TROUBLE av Donna J. Haraway

POESI
13. SAUESANKERTANKER av Torgeir Rebolledo Pedersen