Bøkene jeg leste i september

Føler ikke det er særlig lenge siden jeg skrev lista over bøkene jeg leste i august. Tiden går fort! Høstsemesteret er kort og kompakt, jeg har en en ny jobb og tar tre lab-kurs. Å skrive rapporter da jeg gikk på skolen var noe av det verste jeg visste, selv om naturfag ellers var et av favorittfagene mine. Nå derimot liker jeg det. Jeg har en teori om at det er fordi det er lov å få "feil" resultater på universitetet. Man skal ikke lyve, slik vi ble tvunget å gjøre på skolen, å skrive "riktige" rapporter selv om forsøket ikke gikk som det skulle. "Feilkilde" var ikke et begrep på skolen. Hvilket bringer meg videre til Elena i Napoli-kvartetten, som i Historia om det nye namnet selv fullfører skolen og begynner på universitetet. Uten tvil den beste boka jeg leste i september.

Den kjipeste var Fra vinterarkivene av Lindstrøm. For en oppskrytt forfatter. Norsk samtidsprosa på sitt kjedeligste. Spar meg.

PROSA
1. FORDI JEG ELSKER DEG av Helene Uri
2. FRA VINTERARKIVENE av Merethe Lindstrøm
3. HISTORIA OM DET NYE NAMNET av Elena Ferrante

SAKPROSA
4. JOMFRUHINNER OG HIJAB av Mona Eltahawy
5. NÅR LIVET ER KJIPT av Oda Rygh
6. HVA ER EN ROMAN av Tone Seljord
7. KJØNN OG UKJØNN av Kristin Fridtun

FRA VINTERARKIVENE av Merethe Lindstrøm

Opprinnelig publisert i Fædrelandsvennen 22.09.2015. 

Fra vinterarkiveter en kjærlighetshistorie mellom en skrivende kvinne og en psykisk syk mann. Gjennom historien om ham, skrives historien om henne, og det viser seg at de er ganske like. Der hvor de kommer fra, før de møter hverandre, er steder som ligner hverandre. De bærer begge sin arv av nære slektninger som ikke har klart seg særlig bra i samfunnet. Hvordan dette påvirker deres senere voksne liv minner meg om Malmø-trilogien til Kristian Lundberg, en trilogi om en alkoholisert og fattig arbeiderklasse, hvor livet til hovedpersonen er helt gjennomsyret av oppveksten med hans psysisk syke mor.

Også i Fra vinterarkivene er fortiden noe som påvirker livene til hovedpersonene, men med en mindre gnålete tone, selv om man også i denne romanen i en viss grad ledes til påstanden om at det vanskelige livet man lever som voksen skyldes det vanskelige livet man hadde som barn. Heldigvis blir det ikke for deterministisk og patetisk i Fra vinterarkivene.Det er en god ting, men det gjør den bare bedre i forhold til andre romaner om samme tema, ikke nødvendigvis til at den er god i seg selv.

La oss gå over til språket: Den har sine gode sider, men også sine klisjéer, uforståelige setninger og tungvinte metaforer. Det er i tillegg noe infantilt ved ordsammensetninger som «vinterarkivene», «høstreise», «vakkergrå» og «nattnotater», en teknikk som går igjen og igjen. Det får meg til å tenke på kvinnelige bloggere som har som personae å være søte og pikeaktige, men så er det bare påtatt, og når man har passert en viss alder kan slikt være ganske ekkelt, nærmest grotesk.

Og mens vi snakker om det groteske, er det ganske rart at en roman som synes at oppveksten til hovedpersonene er så viktig for hvordan deres voksne liv har blitt ikke én eneste gang dveler over fremtiden til deres egne barn og den oppvekstensom de går gjennom. Tyder det på en holdning om at arv ikke er viktig likevel, eller på pur egoisme? Det er bedre å bli født og leve, uansett hvordan livet blir, enn å ikke være født? Et tungt spørsmål, blant flere, som klinger igjen etter å ha lest Fra vinterarkivene. 

FORDI JEG ELSKER DEG av Helene Uri

Opprinnelig publisert i Fædrelandsvennen 15. september 2015.

Om å elske noen som slår

Fordi jeg elsker deg er en ungdomsroman om et voldelig og manipulerende forhold. Selv i den litteraturen som ikke er myntet på noen aldersgruppe er dette et tema som altfor sjeldent blir behandlet.

Helene Uri skriver nokså rett fram om et forhold som begynner og slutter. Hun driver ikke med fiksfakserier. Sånn sett gjør dette romanen til en ungdomsroman som er lett å følge med på, men uten at det blir uinteressant av den grunn. I tillegg handler romanen om en ganske ung jente, en jente i videregående skole-alder. Elin heter hun som treffer en gutt som kommer til å vise seg å ikke være så bra. Det er ikke ofte en hører om vold i relasjoner mellom så unge mennesker som i Fordi jeg elsker deg, mennesker som ikke en gang bor sammen. Én ting er manipulasjonen, en kan forstå hvordan den kan skjules. Vanskeligere er det å forstå hvordan blåmerker og blått øye kan skjules, særlig når man kommer fra så gode og kjærlige familier som Elin gjør. Hvordan er det mulig at menneskene rundt henne ikke ser hva som skjer med henne? Eller er det slik at de fornekter det, ikke vil se det? Blir også de lurt av den sjarmerende kjæresten hennes? Noe en også kan stille seg overraskende til er hvordan så unge mennesker kan elske noen så høyt at de ser bort fra den elskedes negative og skadelige sider. En har jo sine fordommer om at voldelige relasjoner bare består fordi mennesker er redde og usikre for det (eneste) alternative livet som man må klare på egenhånd, hvilket ikke er like aktuelt for femtenårige jenter. Ungdommer har da et liv med flere muligheter. Men en slik tanke kan også være aldersdiskriminerende. Alles liv, følelser og relasjoner er individuelle og viktige, uavhengig av alder. Dessuten er det reduserende å tro at voldelige relasjoner bare har med miljø og samfunnsmessige strukturer å gjøre. For er det kanskje ikke kjærlighet? Om enn så destruktiv den er. Derfor er det interessant med en ungdomsroman om dette. Det lar oss reflektere over slike spørsmål, og gjør at Fordi jeg elsker deg like godt kan leses av voksne som av ungdom.

Godt valg!

STEMMESEDDEL

Stem på havet,
stem på vinden som styrer bølgene og former skyene,
stem på havets plankton og hvalens kjærlighetskonserter,
stem på skrei, sild, sei og lodde.

Stem på grunnfjellet, stem på svaberg
og tankefulle utsikter,
stem på grunnvannet og moselaget i berget,
stem på dype daler tonende som trompeter
av bygg og hvete,
stem på ballblom, barlind, kålrot og poteter.

Stem på skogen, stem på tjern med abbor, sik,
stem på Nordkapp, Son og Melsomvik.
Stem på byer med trær rundt alle hus
og solsikker i kjørebanene,
Stem på langsomme biler med blomsterkasser på taket,
rødkløver og løvetann i hjulene
og solskinn i lyktene.

Stem på veiarbeiderens ansikt av pergament
fordypet av hieroglyfer,
stem på hans armer av treskurd i solsvidd akantus.
Stem på murerens balansegang med stein på stein,
stem på hammeren som slår inn sine argumenter
For en fremtid med hverdager, kjærlighetssøndager,
barn og sirkus.

Stem på bondens seige hav som syder mørkt
av møkk og metemark, i bølgeskavl på skavl fra traktoren.
Stem på samer, kvener, kvinner,
stem på Blomster-Ole, Eng-Marie, Eple-Anton,
Guri Fagergås og Vidar Vannmann.

Stem på dem som lever her om hundre år,
stem på din sønnesønns gråt,
stem på din datterdatters første smil.
Stem på dem som aldri får fred
før verden blir en munnfull fredeligere.
Stem på brannvesenet som prøver, med et sukk,
å slukke helvete.

- Harald Sverdrup

Vi elsker forankringene fordi de redder oss, men vi hader dem ogsaa, fordi de begrænser vor frihetsfølelse. 
- Peter Wessel Zapffe

NÅR LIVET ER KJIPT av Oda Rygh

Når livet er kjipt er ment som en praktisk håndbok for unge mennesker. Hva gjør man når livet blir kjipt, virkelig kjipt? Hva gjør man når man opplever en krise i livet og alt faller fra hverandre? Hva gjør man når man er tjue (og noe) og livet butter i mot? I en alder av snart tjuesyv år tror jeg at jeg endelig har funnet ut av det. Det er fristende å si at jeg skulle ønske jeg hadde lest denne boka som tjueåring, men det som er så logisk og fornuftig i Ryghs bok nå er kanskje ikke like selvsagt for en tjueåring. For kanskje er det bare slik at noen ting må man bare gjennom? For å lære, for å siden kunne takle senere kriser? Litt som en vaksine: Man må bli litt syk for å holde seg frisk senere?

(Uten at det skal være helt sikkert at man ikke kommer i kriser igjen senere for det om. For dette har jeg lært for lenge siden: Livet går ofte ikke slik man hadde tenkt.)

Likevel: Jeg ville gitt denne til en tjueåring som nettopp har flyttet hjemmefra. Det skader ikke. Tenk om vedkommende faktisk hadde tatt til seg noe av rådene. Være seg rådene om økonomi eller alkoholbruk. Pass på, det kan gå over styr. Noen ganger må man nedprioritere noe, man får ikke til alt. Fullfør videregående. Tvinge en selv til å henge med folk, selv om en egentlig ikke har lyst. (For det kan nemlig være livsfarlig å være altfor mye alene.) Hvordan ta én ting om gangen. Rådene er spesifikke og håndfaste, det handler nemlig ikke om å finne glede, indre ro, mening eller noe sånt. Dette er en praktisk bok som skal gjøre det lettere når livet først er kjipt. Jeg er klar over at det kan være vanskelig å se at f.eks. en tur ut i skogen skal gjøre en gladere når man virkelig er nede, men studier viser at det å være ute i naturen og å gå er bra for helsa både psykisk og fysisk. Hvis man fortsatt har rasjonaliteten i behold under en krise, kan det hende man klarer å tvinge seg selv ut mange nok ganger til at det gir en effekt. Hvis man ikke klarer det selv, kan det hende noen andre klarer å tvinge en til det. Like mye som en bok til dem som selv kommer til å oppleve kriser, er dette nemlig en bok for dem som kjenner folk som kommer til å oppleve kriser. Og hvem vil ikke før eller siden oppleve enten det ene eller det andre - eller begge deler, hver til sin tid?

Noen kriser er selvsagt større enn andre. Noen kriser kan man ikke lese seg gjennom, det kan hende man trenger profesjonell hjelp. Men mindre kriser er vanskelige de også. Hvis ikke hadde det ikke vært noen krise. Mange ting man opplever er ikke så lett, men det er ikke sikkert man kan ordne opp i det heller. Ofte kan man ikke det. Ofte må man bare akseptere at ting er som de er, men man kan bli bedre til å takle det. Lære seg å leve med det. Og om man må flytte hjem til mamma og pappa igjen for en liten stund trenger ikke det å bety at ting ikke ordner seg likevel. ("Boomerang-barn" kaller Rygh disse.) Kanskje er det faktisk helt riktig å gjøre det. Andre, som ikke har denne muligheten, får også gode råd fra Rygh. Å dra til NAV er ikke stas, men kanskje er det bare det man må en liten stund. Det betyr ikke at man kommer til å holde på med det for alltid. Det er det som er så fint med denne boken, det handler ikke om å bli lykkelig, oppnå det perfekte liv eller noe annet urealistisk visvas, det handler bare om å takle hverdagen og mestre livet. Det kan høres kjedelig ut, som også Rygh påpeker: "Ting som er interessante sett utenfra (mange synes for eksempel at første verdenskrig er interessant) er ikke fullt så fascinerende midt i det hele (der man sitter i skyttergraven", – for mange mennesker periodevis, vil det å kunne holde på vaner og hverdagsliv altså være et etterlengtet mål.

Jeg har sansen for en selvhjelpsbok som dette. Og om rådene ikke tas til etterretning, eller i verste fall ikke hjelper, så ligger det forhåpentligvis en trøst i å vite at en selv ikke er den eneste som opplever eller har opplevd kriser. Folk opplever det hele tida, stadig vekk. Uten at det er noen grunn til å bagatellisere sin egen. Ting skjer. Noen ting kan man ikke gjøre noe med, andre ting kan man prøve å gjøre noe med. Dét er det det handler om.

[...] For more than forty years, the view of the Earth from space has been the unofficial logo of the enviromental movement – featured on countless T-shirts, pins, and bumper stickers. It is the thing that we are supposed to protect at U.N. Climate conferences, and that we are called upon to «save» every Earth Day, as if it were and endangered species, or a starving child far away, or a pet in need of our ministrations. And that idea may be just as dangerous as the Baconian fantasy of the earth as a machine for us to master, since it still leaves us (literally) on top.

   When we marvel at that blue marble in all its delicacy and frailty, and resolve to save the planet, we cast ourselves in a very spesific role. That role is of a parent, the parent of the earth. But the opposite is the case. It is we humans who are fragile and vulnerable and the earth that is hearty and powerful, and holds us in its hands. In pragmatic terms, our challenge is less to save the earth from ourselves and more to save ourselves from an earth that, if pushed too far, has ample power to rock, burn, and shake us off completely. That knowledge should inform all we do [...]

- Naomi Klein

Drittdager

Etter en dag fylt med helt nye fag; statistikk, moser, lav og mikrobiologi, steker jeg pannekaker til middag mens jeg leser et essay i Morgenbladet for andre gang. Jeg spiser pannekaker tredje dag på rad, slik går det når man er singel, lever for seg selv og åpner en familiepakke med pannekakemiks. N kommer hjem mens jeg sitter ved kjøkkenbordet mitt, det hvite, det som jeg har arvet fra mamma og pappa og som vi satt og spiste middagene våre ved da jeg var barn. De satte det vekk i garasjen for mange år siden, da de pusset opp og kjøpte nye møbler og jeg hadde en kjæreste som jeg bodde sammen med på en annen kant av landet. Jeg tenkte på dere, sa pappa, da vi sparte på møblene, den dagen jeg fikk det og fylte leiligheten min med ting og ikke lenger var sammen med han som var kjæresten min. Da det var slutt for lenge siden og jeg hadde blitt meg igjen. Bare meg. Det er ikke bare meg. Det høres så stusselig ut. Bare. Som om det er lite, at det mangler noe. Noen ganger føles det som om jeg mangler noe, men det er ikke en mann. Det er andre ting. Jeg forteller til N at jeg noen ganger er veldig lei meg, men alltid blir lettet når jeg får mensen to dager senere, for da vet jeg at det bare er derfor. Det var ikke noe annet. Kanskje jeg skal begynne å holde orden på det, slik at neste gang jeg blir lei meg over ingenting skal vite at det bare er hormonene som spiller meg et puss. At det uforklarlige ikke er uforklarlig likevel. Som om det hjelper? Gjør det det? Når N går på jobb, klarer jeg likevel ikke å si det til meg selv: Se på datoen, du får mensen snart, det er derfor du er så lei deg. Ute regner det og det er høst blitt. Jeg mikser en rum sour i termokoppen min fordi jeg ikke har noen shaker, den jeg bruker å drikke kaffe av på universitetet hver dag. Rom, sitron og sukker. På en tirsdag. Jeg tenker flere ting. Det første: Ikke drikke alkohol på en tirsdag. Det andre: Hvorfor kan man ikke ta en drink på en tirsdag? Det er bare normer. Dessuten er det lenge siden jeg drakk forrige gang, for hele helga brukte jeg til å lese til eksamen, og den er nå unnagjort. Jeg tror det gikk bra, selv om jeg glemte å skrive sot som en av de ni planetary boundaries som Rockström et al. skrev om i 2009. Jeg husket alle de andre. Globale klimaendringer, tap av biodiversitet, menneskenes arealbruk, ferskvannsbruk, nitrogensyklusen, ozonlaget, forsuring av havene og forurensning. Det jeg også glemte, var at jeg drakk øl i går, men det var bare en. Jeg tenker på noe Vigdis Hjorth sa i en podcast: Jeg kan ha edru dager, men jeg liker det ikke. (Fritt oversatt.) Så tenker jeg den ente tanken: Men du er ikke hun. Du er bare en som har fått sykt mange refusjonsbrev. Jeg lurer på om det er det som gjør meg litt lei meg, og at det er debutantfestival i Oslo i disse dager. Når? Neste uke? Det spiller ingen rolle, det skal ihvertfall ikke jeg dra på. Du er smålig og bitter, sier jeg til meg selv. Helvete. Men jeg setter meg ned og skriver igjen likevel.

Det er altså ikke sant at jeg er lei meg for ingenting. Jeg har også begynt på et nytt botanikkfag, på et litt høyere nivå enn det forrige. Det har fått meg til å tenke på sist jeg tok et botanikkurs, da jeg ble forelska og dumpa, i løpet av kurset. I mitt hodet har alt dette vokst seg sammen. Jeg klarer ikke å tenke på botanikk uten å tenke på alt det andre, som jeg egentlig ellers har sluttet å tenke på, men når jeg først tenker på det er det i grunnen ikke så veldig hyggelig. Det er kanskje ikke det som er hovedårsaken til min melankoli, men den legger brennbart materiale på bålet. Jeg er allerede ganske skjør. Det hjelper ikke at det regner ute og er blitt betydelig mye mørkere om kveldene. Det hjelper ikke at jeg tegner timeplanen min for de kommende månedene og henger den opp på veggen, lurer på når jeg skal presse inn ditt og datt, og at jeg tilogmed har tatt en pause i ridningen, fordi det er så mange andre ting å gjøre. Det er ikke det at jeg ikke liker det jeg gjør, men det skulle vært mer tid, tid til alt. Man har tid til alt man virkelig vil, sier jeg alltid, å ikke ha tid er bare en dårlig unnskyldning, men noen ganger føles det ikke slik. Det er bare altfor mye. Midt i min melankoli tenker jeg på bading og sol og sjø og alle verdens fine ting, og jeg vet at livet er skikkelig fint, men jeg er lei meg likevel. Noen dager bare er sånn. Man må bare vente til det går over. Det er det som er så bra med å bli eldre. Man vet nemlig det. Det går over.

I believe that the more clearly we can focus our attention on the wonders and realities of the universe about us, the less taste we shall have for destruction. 
- Rachel Carson, 1954