Om vaner

En av dagene sitter jeg på kafé og leser Thomas Mann, om Hans som flytter inn på et sanatorium oppe i fjellet (Alpene?), mens jeg hører litt på samtalene folk har, liksom fjernt og parallelt med hva som skjer med Hans, får jeg også med meg fragmenter av livene til disse jentene, utvekslingsstudenter; de snakker engelsk alle sammen, men engelsken til dem alle høres fjern ut, som om engelsk ikke er språkene deres, og det viser seg etterhvert at jeg har rett for hun ene tar telefonen og begynner å snakke på tysk, mens en annen snakker om hjemme, som viser seg å være Sverige, en liten by i Sverige; hun snakker om noe sykt som skjedde der en gang, en voldtekttmann som voldtok og drepte elleve jenter før han ble tatt, det skjedde en gang i byen hennes, og alle gatene lå øde sa hun, da det holdt på, for ingen turte å gå ut, jeg kan nesten ikke tro det jeg hører, er det sant, men slik er nå verden, visst. Andre ting hører jeg og glemmer like etterpå. Små ting. De snakker litt, og leser litt. Den ene sier at hun har sett på klokken ti ganger i løpet av ti minutter, hun holder på å sovne, klarer ikke å lese nå. Jeg synes tiden går fort. Jeg har sittet der i godt over en time allerede og lest om hvor viktig frokosten er på sanatoriet; de får havregrøt, frukt, rosiner og smør, jeg bretter et eseløre. Det kommer nye jenter til selskapet. Hun ene forteller at hun skal hente en gutt (hun sier navnet hans, men jeg har glemt hva det var) ved stasjonen snart. Han kommer med flybussen. Han er kommet på overraskelsesbesøk, han fortalte det ikke før tidligere den dagen. Alle de andre jentene synes det er kjempehyggelig gjort, så koselig, åå. Det første jeg tenker er at jeg hadde fått helt panikk. Overraskelsesbesøk! Folk kan ikke bare komme uten å si fra. Jeg kjenner jeg får helt angst av tanken på det, eller om ikke angst, så en liten panikkfølelse. Tenk om det hadde skjedd med meg, jeg hadde fått helt fnatt. Senere på dagen, langt vekk fra kafeen, lurer jeg på hvorfor jeg tenkte det på den måten. Kjærestebesøk er jo hyggelig og jeg savner min, hadde det ikke vært hyggelig med et overraskelsesbesøk? Nei. Vaner og det å være forberedt på ting er blitt så inngrodd i meg, et overraskelsesbesøk, om enn hvor hyggelig besøket er, hadde forstyrret sånn på min verden så mye at jeg ikke hadde orket det. Jeg tenker at noe jeg sa sist uke, om at sjela mi er åtti år gammel, er sant.

Siden går de. Noen av dem skal hjem til sin syke kjæreste, noen skal hente kjæresten på stasjonen, noen skal gå og spise et annet sted,noen skal kjøpe noe på Clas Ohlson, noen skal på biblioteket og låne en bok for helgen. Etterhvert går jeg også. På vei ut snapper jeg til meg et hefte med et langt essay som jeg tror handler om nihilisme. Det er det inntrykket jeg får av sitatet bakpå. Jeg legger det i nettet mitt og har ikke sett på det siden, kanskje ligger det noe i det et knippe mennesker forteller meg: Ikke les så mye, og spesielt ikke om dét. Det er kanskje nok med Thomas Mann, og Hans med sitt veldig vanebaserte liv på sanatoriet.

Bøkene jeg leste i februar

Februar er en kort måned, men jeg har likevel fått lest mye. Og ikke bare det, men jeg har lest SÅ mye bra denne måneden. Jeg har lest det som gjør at det er noe poeng i å lese i det hele tatt. Litteratur med stor L altså. Jeg har fått tilbake troen. Vi får håpe det fortsetter slik ut resten av året.

PROSA
1. DEN FREMMEDE av Albert Camus (gjenlest)
2. COMBRAY av Marcel Proust
3. HONNINGBEVISET av Salwa Al Neimi
4. KØEN av Vladimir Sorokin
5. LIVING WITH SAINTS av Mary O'Connell
6. MIN KAMP. BIND 6 av Karl Ove Knausgård
7. ORLANDO av Virginia Woolf
8. 35 KILO MED HÅP av Anna Gavalda
9. VEIEN TIL BARRANQUILLA av Thomas Hylland Eriksen
10. WOMAN HOLLERING CREEK av Sandra Cisneros

POESI
11. THE HOMERIC HYMNS oversatt av Johns Hopkins
12. HVALFALL av Lars Haga Raavand
13. NATT PÅ MUSEET av Victoria Durnak

DRAMA
14. ORESTIEN av Aiskylos.

TEGNESERIE
15. NYLON ROAD av Parsua Bashi

SAKPROSA
16. RETTEN SOM INGEN KUNNE MÅLBINDE av Kaj Skagen

ANNET

17. THE EPIC OF GILGAMESH med forord av Andrew George

--

DEN BESTE BOKA

Å, herregud, HVILKEN SKAL JEG VELGE? Det er sjeldent at det er slik! Marcel Proust var fantastisk, jeg gleder meg til hele resten av På sporet av den tapte tid!; Orlando likeså, Virginia Woolf - elsker henne mer for hver eneste neste tekst jeg leser av henne; Den fremmede, som jeg leste for andre gang, var fortsatt like bra som sist jeg leste den (og jeg la merke til nye ting som jeg ikke hadde lagt merke til før, og det gjorde bare at jeg likte den enda bedre nå); og jeg digget å lese Gilgamesh-eposet, den eldste litteraturen vi kjenner til, funnet skrevet i kileskrift på steintavler i Midtøsten, som handler om livet og døden og det meningsløse ved hele tilværelsen, og som jeg leste rett etter å ha lest Rilke, noe som sikkert farget min lesning av eposet, men det gjorde det bare til en enda bedre opplevelse.

(Dessuten var det fint å lese de homeriske hymnene også, og Orestien.)

Å, det er sånn det skal være å lese! 

DEN KJIPESTE BOKA
Honningbeviset av Salwa Al Neimi var en pinlig affære av en erotisk roman (ting blir ikke nervepirrende erotisk bare av å blande burka + porno), Anna Gavaldas barnebok en skuffelse (som alltid), Living with Saints likeså, og Natt på museet bare en tilfeldig liste over ord.

--

PS: 

I tillegg vil jeg komme med en anbefaling: Retten som ingen kunne målbinde av Kaj Skagen er en kort, liten bok om Treholt-saken og en satire over rettssakens latterlige retorikk. Tar én ettermiddag/kveld å lese, vel verdt tiden! 

Folk reagerer ikke på samme måte overfor fremmede personer som overfor sine bysbarn, og slik er det også med språket. 
- Aristoteles

Bokfrokost lxix

persia

cottage cheese, kiwi og mandler.
grønn te.
Kongen av Kader Abdolah.

Athen, del 2/3

Kjæresten min er en sånn person som sover til sent (det vil si alt senere enn halv åtte i mine øyne). Jeg er en sånn person som står opp før klokken 7, selv når jeg har ferie. Jeg måtte derfor spise frokost alene noen ganger. Ikke at det gjør noe, det er bare fint, for da kan jeg lese i fred. 

The Lonely Mountain/Lycabetos-høyden.
oppe

En dag regnte og tordnet og lynte det i Athen. Akkurat da var vi på Athens høyeste punkt. Typisk.
uo

Vi måttte varme oss med kaffe etterpå.
vaa

Forsøk på kjærestebilde.
shadows

Zevs og Athene.
state

Prikkete gulv.
ball

Eks-kjæresten til Mary-Kate Olsen og eks-forloveden til Paris Hilton eier en maratonpokal fra 1896 som han har lånt ut til Akropolis-museet.
kjendis

Piknik på en benk i parken.
feta

Butikkdama jeg skulle kjøpe kokosgodteri av gav den bare til meg gratis. Snilt!

Anis-godteri! 

Eksamenssensuren kom da vi var i Athen. Her er et bilde av min seiersdans over A på eksamen.

Her er vi på vei ut for å feire A på eksamen. Vi var egentlig veldig glade, men ser sykt sure ut på bildet. 

Feiret A på eksamen med gresk bordvin (seff!) og 24-timersstekt geitekilling.
rest

Om ikke A på eksamen er verdt en dessert, hva er da verdt en dessert?
baanan

Etter maten-shots med mynte! Å, alt de spiser og drikker i Hellas er lagd av mine yndlingsting (mynte, anis, geit, oliven, tomat). 

Hemingway daquiri og en skål supergode macademianøtter.
grapefrukt

Vi gikk forbi noe kjæresten min mente jeg burde legge ut på instagram, men er det noe jeg misliker, så er det når folk prøver å si til meg hva jeg skal legge ut på instagram.
be

En dag dro vi til beachen. Der var det en katt som lå og solte seg.
katt

Jeg fant et steinhjerte.
heks

Fliser.
dass

Juletre.
jul

Trikken og palmer.
syden

Frappe. 

Geitost. <3 <3 <3 <3
riskjeks

Tilogmed den oppblåsbare nissen har løsskjegg.

Språk og penger

Jeg kom over en video på Ted om språk og penger: Could your language affect your ability to save money? Interessant.

Det hendte meg at jeg tok min fire år gamle datter, Katharina Pompilia, i å ha gjort seg skyldig i en barnslig løgn. Da jeg ville irettesette henne og fortelle henne at det var nødvendig å alltid være sannferdig, antok plutselig begrepene som strømmet opp i munnen min så omskiftelige sjatteringer og fløt slik over i hverandre, at jeg hurtig, som om jeg følte meg uvel -- og faktisk blek i ansiktet og med et heftig trykk mot pannen -- måtte snakke setningen til ende så godt det lot seg gjøre, forlot barnet, slo døren igjen etter meg, og kom først noenlunde til meg selv igjen på hesteryggen, under en skikkelig galopp over de ensomme beitemarkene. 

- Fra Et brev av Hugo von Hofmannsthal 

VEIEN TIL BARRANQUILLA av Thomas Hylland Eriksen

Da jeg gikk på videregående og tok sosialkunnskap, hadde jeg en bok på pensum av Thomas Hylland Eriksen. Jeg husker at jeg ble helt henrykt over at en skolebok kunne være så morsom og underholdende. (I dag hadde jeg sikkert syntes at flere av bøkene fra videregående var underholdende, men når man går på videregående er man jo ganske lei av alt faget som blir prakket på en.) Jeg syntes den var så interessant og gøy at jeg leste hele i løpet av de første skoledagene i august og trodde det var sosialantropologi/sosiologi jeg skulle begynne å studere på universitetet etterpå. Det ble ikke slik, men da jeg kom over en omtale av en skjønnlitterær bok av Thomas Hylland Eriksen på bloggen til Janicke for ikke så lenge siden, tenkte jeg at den måtte jeg lese!

Og det gjorde jeg. Veien til Barranquilla ble skrevet etter et studieopphold i Colombia, og handler om en avdanket sosiologiprofessor og en ung gutt uten særlige gode fremtidsutsikter fra en av de verre bydelene i den colombianske byen San Francisco, som stikker av i en sliten bil til den karibiske kysten for å (gjen)finne lykken. I løpet av denne tiden treffer Simón og Pablo stereotype australiere på backpackertur (har dere noen gang møtt australiere på backpackertur? Det har jeg mange ganger, og de er virkelig sånn, alle som én), revolusjonære fra Farc, omreisende sigøynere som ikke hører til noe sted, men som har vært på kontinentet like lenge som indianerne (og definitivt mye lengre enn conquistadorene), og menneskehandlere, blant annet. De drikker augertiente og en haug av ulike typer kaffedrikker, spiser tamales og snakker om de rare kristne misjonærene (protestantene, de har ikke et eneste bilde av Maria i kirken sin!) og Gabriel Garcia Marquez mens de drømmer om å spise grillet fisk og fersk frukt på en strand under kokospalmer i Barranquilla.

På veien lærer leseren, i hvertfall jeg, om Sør-Amerika og dets folk og systemer (det merkes at forfatteren selv er sosiologiprofessor), på en underholdende måte. For boka gir meg litt av den samme følelsen som det var å slå opp i en av de nevnte skolebøkene mine på videregående; den er morsom, smart og sjarmerende. En god, lettlest bok som anbefales!

Bokfrokost lxviii

romvesen

Køen av Vladimir Sorokin.
grønn te.
havregrøtklassiker med rosiner, eple og kanel.

Det vanskeligste i begynnelsen av oppholdet i fengselet var at jeg hadde en fri manns tanker. Jeg kunne for eksempel få lyst til å være på en badestrand og gå ned mot havet. Når jeg forestilte meg lyden av de første bølgene under fotsålen, kroppen som gled ned i vannet og den befriende følelsen det ga meg, da var det jeg plutselig kjente hvor trangt det var i cellen. Og slik fortsatte det noen måneder. Senere hadde jeg bare en fanges tanker. Jeg så fram til den daglige lufteturen ute i gården eller til advokatens besøk. Jeg hadde ikke noen problemer med å få resten av tiden til å gå. Jeg tenkte da ofte at dersom man hadde plassert meg inne i stammen på et hult tre uten at jeg hadde noe annet å gjøre enn å betrakte himmelen over meg, ville jeg likevel litt etter litt ha vent meg til det. Jeg ville ha sett fram til at fugler skulle fly forbi eller at skyer skulle møtes, akkurat på samme måte som jeg her ventet på å få se de underlige slipsene til min advokat eller som jeg i en annen verden tålmodig hadde ventet like til lørdag på å klemme Marie inntil meg.

- Fra Albert Camus' Den fremmede, 1942

Bare bittelitt om Proust og det å lese

Og så, mens jeg fortsetter å følge innenfra og utover de sinnstilstander som oppfyller min bevissthet [...] oppdager jeg gleder av en annen art, gleden ved å være behagelig installert, ved å trekke inn den gode, søtlige luften, ved å få sitte i fred for visitter, og når timen slo i Saint-Hilaires klokketårn, å se det som alt var tilendebragt av eftermiddagen falle stykke for stykke, inntil jeg hørte det siste slaget som anga antallet timer som var gått, og som efterfulgtes av en stillhet som syntes å innlede det tidsrom jeg ennu hadde til rådighet før den gode middagen som Françoise hadde tilberedt, og som skulle gi meg nye krefter efter de strabaser jeg hadde gått igjennom sammen med helten i boken. Og for hver time forekom det meg at det bare var noen øyeblikk siden den foregående hadde slått; den siste kom og skrev seg inn på himmelen ved siden av den forrige, og jeg kunne ikke fatte at seksti minutter hadde fått plass i den lille, blå buen mellom de to gyldne tallene på urskiven. Noen ganger slo til og med denne plutselige timen to slag mere enn den forrige; det var altså en time jeg ikke hadde hørt, noe hadde funnet sted i verden som ikke hadde funnet sted for meg; lesningen, like magisk som en dyp søvn, hadde trollbundet mine ører og visket ut slagene fra den gyldne klokken i den dype, asurblå stillheten. 

Slik beskriver Proust hvordan jeg-et i Combray opplever det å lese, tiden bare går uten at han merker den, og slik var det også med meg selv da jeg leste Combray. Riktignok satt jeg ikke ute, og det var heller ikke sommer, men det var en søndag, det stormet ute og jeg bestemte meg for at i dag går jeg ikke ut, så ille var det ute (det skal ganske mye til før jeg lar være å gå ut); i stedet begynte jeg på denne boken og før jeg visste ordet av det var det middagstider og jeg hadde lest hele Combray. Slikt hører til sjeldenhetene. Parallelt som jeg leste denne holdt jeg også på med siste bind av Knausgårds Min kamp. Jeg husker da jeg slo opp i første bind og leste de første setningene, det var i parken med naturen rundt meg, tidlig i september, ennå litt sommer igjen, og at jeg ofte, når jeg har lest Min kamp, heller ikke har hatt styr på tiden. Med bind 6 derimot, tok det mye lengre tid. Da jeg begynte å lese Combray hadde jeg holdt på med Min kamp 6 i over én måned, hadde bare kommet til halvparten og var rett og slett jævla lei av den. Jeg må ha tenkt den søndagen fuck Knausgård, jeg leser heller noe annet. Etter at jeg hadde lest Combray tenkte jeg i hvertfall fuck Knausgård og Min kamp, det er jo Marcel Proust som gjelder. Akkurat som da jeg leste de første bindene av Min kamp, satt jeg også nå med en bok full av eselører og penneunderstrekninger. Også det er blitt en sjeldenhet; jo mer jeg leser her i verden (og det er jo nesten stort sett det eneste jeg gjør), jo sjeldnere leser jeg noe jeg virkelig synes er bra, det går lengre og lengre tid mellom hver gang jeg lar meg begeistre, og jeg tar ikke fem øre lenger for å si: dette er dritt om bøker jeg før kanskje ville sagt var helt ok.

For: ok, det holder ikke. 

Gjennomsnittlighet, det er noe man finner overalt. 

Og er det noe som ikke er gjennomsnittlig, så er det Marcel Prousts femten bind lange verk. Og jeg har bare lest det første! Jeg har ikke en gang lest hele Veien til Swann, som Combray er en del av. Men jeg har fått med meg den berømte madeleinekaken og lindeteen, og hagtornblomstene. Og alle de andre tankene jeg-et gjør seg om lesning, f.eks..: [...] når jeg i en av hans bøker tilfeldigvis støtte på en tanke som jeg allerede selv hadde hatt, så svulmet mitt hjerte, som om en gud i sin uendelige godhet hadde gitt meg den tilbake, hadde erklært den for rettmessig og skjønn og [...] da forekom det meg plutselig at min egen ringe tilværelse og Sannhetens høyeste rike ikke var så fullstendig adskilt som jeg hadde antatt, ja, at de på visse punkter til og med berørte hverandre [...]. 

Ja, nettopp.

Og som om ikke ting er meta nok fra før av, så beskriver jeg-et hva litteratur skal og bør være: Og når først romanforfatteren har hensatt oss i en slik tilstand, hvor som i enhver rent indre tilstand alle følelser er tidoblet, hvor hans bok betar oss på samme måte som en drøm, men en klarere drøm enn dem vi har når vi sover, og som vi også vil huske meget lenger, så slipper han i løpet av en time løs i oss alle de mulige lykker og ulykker som vi i det virkelige liv ville bruke år på å kjenne baren noen få av, og av hvilke de mest intense aldri ville blitt åpenbaret for oss fordi de finner sted i et så langsomt tempo at vi er ute av stand til å registrere dem [...], inni en roman som gjør nettopp dette. 

Ja, sannelig, jeg gleder meg til å lese resten. 

(Og jeg ble ferdig med Min kamp 6, omsider, et par uker etterpå, en lørdag formiddag jeg satt og gumlet i meg en skål frokostblanding, vaniljeyoghurt og frosne bær; og da jeg hadde lest siste setning tenkte jeg ikke at det var vemodig, men at det endelig var over og at jeg ikke trenger å lese mer Knausgård, men at jeg kanskje ville komme til å ville det likevel fordi det jeg nettopp hadde lest minnet meg på hvor fantastisk jeg syntes bind to var, men dog ikke i nærmeste framtid, det er nok av bøker som ligger og venter, heller siden en gang. Og etter at jeg hadde lest den ferdig, gikk jeg ut en tur i nabolaget en av de sjeldne dagene det ikke var nedbør i Bergen, og bakken var helt tørr; jeg gikk noen nye veier jeg ikke hadde gått før og hadde en skikkelig lørdagsfølelse, dere kjenner til den sant, men når man skal beskrive den er det jo umulig, for hva betyr det egentlig annet enn at den er god, og kanskje nettopp derfor fikk jeg lyst til å snakke med kjæresten min, så jeg ringte ham og vi snakket mens den ene hånda mi, den som holdt telefonen og som jeg ikke hadde vott på, sakte ble kaldere og kaldere; og da jeg kom hjem igjen lå det et brev i postkassen til meg, et brev man gjerne vil ha, et personlig brev, ikke en regning, ikke reklame, ikke et offentlig brev, men ja, et personlig brev. Jeg har fått et brev, sa jeg da, inn i telefonen, før jeg gikk opp trappene opp til leiligheten, fortsatt med lørdagsfølelsen, og fra kjøkkenet kunne jeg høre romstrering og lyden av at mat ble laget, som jeg senere, etter å ha lagt på telefonen, ble tilbudt av, men som jeg takket nei til fordi jeg ikke spiser kylling; hvorfor? det orket jeg ikke å forklare, ikke den lange versjonen, så jeg fortalte den korte, som er at jeg simpelthen ikke liker det, og det er sant, men ikke helt sant, mer en overdrivelse, før jeg gikk i gang med å lage min egen lunsj, bestående av knekkebrød med makrell i tomat, skiver med agurk, te og så videre.)

Bokfrokost lxvii

havregrøt med råkakao, banan og rosiner.
kaffe.
nærlesning/studier av Combray av Marcel Proust.

Athen, del 1/3

Er det ett land som går igjen og igjen i hverdagen min, så er det Hellas. Gresk mytologi, gudinner og guder, greske templer, vaser; Aristoteles, Platon, filosofi, hellenismen, grekerne under romerriket, Nietszches det dionysiske vs. det apollinske, orakelet i Delfi, homeriske hymner, greske tragedier og greske komedier, Odysseen, retorikk, demokrati, anarki, det ktoniske osv. Jeg leser om grekere opp ned og i mente. Og av og til når jeg sitter der på lesesalen og leser om Hellas, tenker jeg på da jeg og kjæresten min var der i desember, og så ønsker jeg at jeg heller satt på en kafé i Hellas med billig bordvin og baklava. Jaja. I stedet må jeg nøye meg med å kikke litt på bilder - og lage en bloggpost om det i samme slengen.

Vi begynner på Gardermoen. Jeg leste litt turistguide, men mest Iain Banks Complicity for det var så spennende. Iain Banks er alltid sykt spennende! På flyet leste jeg i Dagens Næringsliv, om det greske nynazipartiet Golden Dawn, og arbeidsledigheten, selvsagt. (Lediggang er roten til alt vondt.)

Jeg ble kjempeglad for at vi fikk müsli og yoghurt på flyet til Frankfurt. Müsli/granola/frokostblanding er jo det beste jeg vet! Skulle jeg fått bestemme hadde jeg spist frokost til alle døgnets måltider (og siden jeg faktisk bor alene og bestemmer over meg selv, så gjør jeg ofte det.)

Vi mellomlandet i Zurich et par timer, og tok derfor toget til sentrum av byen. Der spiste vi råkostlunsj og jeg drakk nypresset hvetegressjuice.
stars

Og siden det var desember var byen pyntet med lys. Fint!
sveits

Vi besøkte en bokbutikk og jeg måtte ta dette bildet i smug.
jøder

Et tog på stasjonen. Lignet på en lommekniv.
swiss army

Vi kikket litt i taxfreebutikkene og jeg fant en sjokolade som hørtes helt fantastisk ut.

Hotellfrokost! Gresk yoghurt! Oliven! Ost!
cheese

Kjæresten min, som utdanner seg til å bli bibliotekar, poser utenfor et bibliotek i en park.  

Sitrusfrukttre!
park

Alternativ julepynt av tomme ølbokser. 

Løshunder overalt. 

 Jeg og scenen hvor grekerne satte opp skuespill til ære for Dionysos. Dionysos er min favorittgreskegud, takket være Nietszche og Camilla Paglia. (Og Demeter min favorittgreskegudinne.)

Marmor. Og tøysko! Tøysko i desember!

I Hellas får man popcorn til drikken. Her: Gresk kaffe og... OUZO!!! Jeg elsker anis. 

Elsker også at man får aperetifshots før maten. 

Jeg driter i om gresk bordvin er trash eller ikke, jeg elsker gresk bordvin i karaffel.
tablewine

Og baklava. Hva er bedre enn baklava?!
pistasj

Baklava <3 <3 <3 <3 <3 <3

Da vi var i Athen drakk jeg mitt livs første Bloody Mary. 

Desember i Athen.

En katt på Hadrians mur.
cat

En dag vi var ute og spaserte kjøpte vi en pose full av oliven. Jeg tror de var røkte. Godt smakte de i hvertfall ikke.
olives

Det gjorde derimot mandarinene vi kjøpte fra samme bod.
brød

Gresk salat i Grekenland.
os

En schäfer på veggen.
hund

Graffiti.
street

En katt i en boks. 

På Akropolis-høyden.
fjell

Kjæresten min og jeg er ikke så god på kjærestebilder. Det blir sånn som dette.

Romvesen-graffiti.
alien

Jeg kjøpte en bok av en gresk forfatter, men fikk aldri lest den da jeg var i Hellas. Leste i stedet Hemingways The Old Man and the Sea.
bok

Jeg hadde ikke tatt med sjampo hjemmefra, så jeg måtte kjøpe en Syden-sjampo. Pluss for at den luktet kokos da.
vanilje

Jeg ble hektet på tørket fiken.
figs

En kveld gikk vi på kino for å se Hobbiten. Der solgte de riskjeks med sjokolade og det var lov til å røyke inne i salen. En mann røyka tilogmed sigar!