torsdag 2. juli 2020

En polarheltinne og en etterlysning

En av tingene jeg bet meg merke i da jeg leste Svalbardguide var at den var fylt av menn. Svalbard har så mange mannete stedsnavn. Greit nok, det var sikkert flest menn som dro til Svalbard i gamle dager, men det var faktisk kvinner der også, og de blir jo knapt nevnt i denne boka. (Jeg kan telle tre steder.) F.eks. står det om Monacobreen at den er oppkalt etter fyrst Albert den første av Monaco som organiserte ekspedisjoner til Svalbard sammen med Gunnar Isachsen. Her kunne det passet med litt ekstra informasjon, nemlig at botanikeren Hanna Resvoll-Holmsen var med på en av disse ekspedisjonene! Hvorfor ikke?!

Nesodden, på en annen side, får sin Torborg Nedreaas' vei. 

(Jeg har Polarheltinner på leselisten, forøvrig.)




Jeg har ikke glemt prosentene: I juni leste jeg 66,67% kvinner. Det er litt mindre skjevt enn sist. Ellers var en en av bøkene jeg leste en biografi om en kvinne (Angela Merkel). Apropos biografi finnes det en biografi om Hanna Resvoll-Holmsen. Den heter En grønnstrømpe og hennes samtid, er skrevet av Bredo Berntsen og er ikke å få tak i. Kan noen hjelpe meg? Jeg MÅ lese den. Å, så GLAD jeg ville blitt om jeg fikk den boka i hendene. Hjelp!

onsdag 1. juli 2020

Litteratur i juni; skog, sci-fi, en politikerbiografi og en guide til Svalbard

Forrige uke var vi på hytta, og jeg fikk lest masse. Der, i skogen, leste jeg bl.a. Oktoberbarn og debutromanen Skabelon. Begge to virkelige gode romaner. Den sistnevnte handler om en familie som bor i et hus i skogen, og mer om den (og forfatteren) kan du lese her. Det er en den eneste debutromanen som har utkommet i år som jeg har lest (så vidt jeg husker), men jeg tør likevel satse en knapp på at den blir nominert til debutantprisen neste år. 

Vet ikke om John Richard Norman i den barokke romanen Normans område ville vært enig, eller om han bare ville blitt kvalm. Jeg ble i hvert fall ikke kvalm av å lese Normans område, snarere ble jeg heller engstelig for å selv skrive dårlig. Begeistret ble jeg og, i stor grad deler vi synet på lesing, og å ha opplevd å bli kvalm av å lese: jeg hadde et år hvor jeg ikke orket å lese noen ting, jeg var rett og slett mett på litteratur og syntes alt var dårlig, jeg leste nesten ingenting det året, jeg følte bare en sterk aversjon. John Richard Norman opplever samme greia og stikker av fra sin jobb som forlagsredaktør til en liten øy (på Hvaler?) hvor han blir i et helt år, uten knapt å lese. I stedet forelsker han seg i en kvinne på øya, og så. Jeg sier ikke mer. 

Skabelon er riktignok den eneste debutromanen av i år jeg har lest, men jeg leste en debutroman fra i fjor: Kroppen er en morder. Den var ganske leseverdig, til tross for sine mangler (det er en anmeldelse av romanen i nyeste nummer av Fett som jeg er svært enig i: bl.a. tar hovedpersonen helt umotiverte reiser - det får meg til å tenke på at forfatteren gjorde det i virkeligheten og følte at hun måtte skrive om dem, men romanen hadde jo ikke blitt mindre sann av at hun bare hadde droppet å ta dem med - det ville bare gjort romanen bedre og mer enhetlig). Den handler om en ung kvinne som strever med å få barn, og det handler det også om i Hundeparken av selveste Sofi Oksanen, eller rettere sagt kvinner som strever med å få barn, mer nøyaktig: surrogati og eggdonasjon osv. Et tema som kan innby til grufullheter, i hvert fall kjente jeg meg litt uggen da jeg leste denne nyhetsartikkelen for noe uker siden, men romanen til Oksanen kjedet meg egentlig bare. Jeg syntes den var fryktelig intetsigende og måtte i grunnen bare presse meg gjennom. Hun er helt tapt for meg nå, synes ikke hun har skrevet noe bra siden Utrenskning. 

Ellers hygget jeg meg med Vernon Subutex I, mange år etter "alle andre" (likevel: et boktips til sommerstabelen!), og tv-serien Normal People, faktisk såpass mye at jeg nå vurderer å lese Normal People, selv om jeg syntes Conversations with friends var kjedelig og fryktelig overvurdert. Vi får se, jeg har allerede en digg stabel med bøker (og tidsskrifter) som venter. 

Forøvrig synes jeg sommerferie i Norge er helt nydelig. En av naboene er jordbærbonde, så det er bare å gå hundre meter og plukke en kilo jordbær til en femtilapp, og langs grusveiene vokser det morelltrær og markjordbær, og senere kan vi gå i skogen et steinkast unna og plukke blåbær. Det minner meg forresten på å fortelle at jeg skrev litt om skogen - og ikke minst Barbara Comyns! - i dette essayet om korona for Forfatternes klimaaksjon, publisert nå nylig. 

Neste uke drar vi til Sørlandet, det blir fint, det, og. 

God sommer!


PROSA
1. KROPPEN ER EN MORDER av Kitty Byng 
2. HUNDEPARKEN av Sofi Oksanen
3. VERNON SUBUTEX I av Virginie Despentes
4. OKTOBERBARN av Linda Boström Knausgård 
5. EPP av Axel Jensen 
6. SKABELON av Malin C. M. Rønning 
7. NORMANS OMRÅDE av Jan Kjærstad 

SAKPROSA
8. ANGELA MERKEL av Ingrid Brekke 
9. SVALBARDGUIDE av Pål Hermansen 


Vernon Subutex I og føttene til en sovende baby.
Jeg får lest mye når baby sover, så lenge jeg har en
bok innenfor rekkevidde!

Leste hele Axel Jensens Epp mens baby sov
i bæresjalet.

Hans Herbjørnsrud får sagt det.

Normans område, baby T, og meg ikledd svette
 treningsklær. Jeg har nemlig, etter halvannet års
pause, begynt å løpe igjen! Satser på halvmaraton
neste år!



tirsdag 30. juni 2020

Slutten av juni

Midtsommer er passert. Jeg er full av insektbitt. Etter en tur i skogen fikk jeg øye på noe lite på stuegulvet. Jeg tenkte jeg måtte plukke det opp, det så ut som noe Baby kunne sette i halsen. Da jeg bøyde meg ned og tok gjenstanden i nærmere ettersyn, viste det seg at det var en flått. Den var stor, jeg har aldri sett en større flått. Full av blod. Kom blodet fra hunden, Baby eller meg? Hvem hadde flåtten bitt seg fast til? Jeg kom fram til at det måtte være meg, at den hadde sneket seg inn under de lyserosa, vide linbuksene i løpet av turen, og der bitt seg fast og sugd ut blod. Den kunne ikke komme fra hunden, for da vi entret huset, lot jeg henne bli igjen i gangen mens jeg lukket døra inn til kjøkkenet som igjen fører til stua. Den aller største flåtten jeg har sett kunne bare komme fra hunden dersom den hadde ligget på stuegulvet siden før vi dro ut på tur, men det var halvannen time siden, så jeg fant det lite sannsynlig. Dessuten befant ikke hunden seg i stua før vi dro ut, hun var nemlig ovenpå sammen med matfar som arbeidet. At flåtten skulle komme fra Baby fant jeg også lite sannsynlig, han satt høyt på ryggen min, ruvende over gresset som strøk meg mykt langs de bare anklene. Jeg tenker alltid på flåtten når vi går på tur, når vi går gjennom kratt og høyt gress, langs busker og trær som sneier mot kroppen, når vi går på stier gjennom trange passasjer. Vi bor ved havet. Skogen vi går i ligger ved kysten. Flåtten elsker dette. Jeg elsker dette, men ikke flåtten.

Jeg fikk min kjæreste til å plukke opp flåtten. Sa: Kan du være så snill å komme ned litt. Selv måtte jeg amme til Baby, han hadde nettopp våknet og var sulten. Min kjæreste plukket opp verdens største flått og hev den ut av huset. Han sa han fikk lyst til å skvise den. Ikke her! sa jeg. Nei, selvfølgelig ikke, sa han. Jeg vet ikke om han gjorde det, klemte skviste poppet flåtten ute, eller om han bare hev den bort. Etterpå tenkte jeg på den, grå og stor, ekkel som fy. Jeg saumfarer bittene på kroppen. Hvilket er det flåtten har laget? Det er bitt og stikk på leggen, anklene, på ribbeina, på albuen - eller kanskje er det et utslett etter en giftig plante, det ser nesten sånn ut. Det som var for noen dager siden har spredt seg utover fra albuen og ut på armen. Det klør. Jeg sier til min kjæreste at flåtten var på meg. Han sier at det ikke kan være mulig, hvordan kan en flått bite seg fast på meg uten at jeg legger merke til det? Hele kroppen er fylt av insektbitt, jeg merker ikke at hver eneste en kommer til, plutselig er de bare der. Plutselig har kleggen og myggen spist, før jeg vet ordet av det. Flåtten også. Det har skjedd før at jeg ikke har lagt merke til dem før de hadde bitt seg fast og begynt å suge i seg blod, lepje i seg, at de har vært så godt i gang at det krevde sin makt å dra dem ut. Det skjer, sier jeg.

Vi kan ikke la være å gå i skogen. Vi kan ikke la være å gå i gresset, passere hogstfeltet og krattet som ligger der. Det kan vi ikke. Skogen skygger for oss, sparer oss fra solen. Jeg forter meg gjennom hogstfeltet, hvor solen steker, og bakken knitrer brannfarlig når vi går. Vi passerer hestene på beitet, en stor brun og en litt mindre flekkete, hvit og brun, med en maske over ansiktet. En maske som skal hindre insektene å komme til. Hestene liker dem heller ikke, de slår med halen, slår insektene bort. Blodsugerne og fluene som ikke gjør noe annet enn å sette seg på huden, men det i seg selv er irriterende nok.

Vi snakker om borreliose i senga mens Baby krabber rundt og blir trøtt, han har blitt fortalt om lille larven Aldrimett som blir til en vakker sommerfugl og skal snart legge seg. Vi har ikke noe særlig med flått i England, sier kjæresten min. Jo, sier jeg, da vi bodde i Cambridge fulgte jeg en fyr på Twitter som fikk Lyme's disease etter å ha sittet i gresset - i Cambridge. Vi satt også i gresset, ved elva Cam, med hundene, og Baby krabbet ikke rundt, han var inni magen min. Tung, og det var tungt å gå langs elva, men vi gjorde det likevel, for det er bedre enn å bare sitte inne.

Her en dag forsøkte Baby, pappa (Babys morfar) og jeg å gå en tur i ravinene i Rakkestad etter at det hadde tordnet. Det var snegler overalt, og klegg, klegg i massevis, den bet i leggene mine som ikke var dekket av stoff. Ellers hadde jeg regnjakke over meg og Baby, men det var klamt, det var slik det alltid er når det har vært tordenvær. Vi gikk oppover langs elva, jeg forestilte meg at alligatorer svømte i den. Insektene summet og stakk, sneglene okkuperte veien, jeg tok regnjakka av, og så på, og av og på og av og på og av og på, det var det eneste jeg gjorde, og så regnet det. Torden braket løs og regnet styrtet ned. Det styrtet ned på oss, vi snudde og gikk tilbake til bilen med uforrettet sak; vi skulle til en mølle, men kom aldri så langt. Babys pariserhatt ble klissvåt, men ikke resten av ham, han befant seg under regnjakka som dekket oss begge. Den gamle mølla får vi gå til en annen gang.

Snart er Baby ett år og han er ikke lenger en baby. Han har tatt sine første skritt for lenge siden. Da vi gikk forbi hestene sa jeg til ham at vi skal klappe hester en gang, men ikke nå, de stod bak et (ganske høyt) strømgjerde, og hunden, ikke minst, hun ville bare bjeffe på dem. Hun ville tøffe seg, jeg måtte få henne til å slutte, hva skal hun bjeffe på hestene for. Baby satt dessuten på ryggen, han bar en kongle, og et lommespeil som jeg kikker på ham med for å se om han har det bra bak i der. Mobiltelefonen legger jeg alltid fra meg igjen hjemme. En annen gang satt Baby der med en løvetann - en av de seneste! - i den ene hånden og en lilla kløverblomst i den andre. Andre ganger: blåbærris, svever, tannbørsten til pappaen sin, et stykke bark fra en furu, en kvist med lav på, en rangle. Han slipper når han sovner, da havner konglene på bakken, eller et sted inni sjalet, og det åpenbarer seg når vi kommer hjem og jeg løsner på knuten, slipper Baby ned mens konglen detter ned på gulvet, og det hender kjæresten min tråkker på en av konglene. Da farer han opp i smerte. Må dere dra inn konglene, spør han. Hundene tygger på dem og fliser dem opp rundt i stua. I begynnelsen, men ikke nå lenger; nå lar de konglene være. Det hender det drysser frø fra konglene over stuegulvet, gangen, kjøkkenbenken.

Det ligger flere spor etter ute inne. Jeg kastet ut syrinene som stod i en glassvase på spisebordet, de var blitt brune. Før var de lilla, og det var mange av dem utenfor kjøkkenvinduet og i hele nabolaget, men det er flere uker siden nå. Det var syriner, og nå er det ikke lenger syriner, i hvert fall ikke blomstene til syrinen, treet står jo. Det er nesten et år til neste gang vi sees. De tørre kronbladene drysset ned på gulvet i det jeg tok dem med ut, og etterpå ble de liggende.

tirsdag 2. juni 2020

Kvinner og menn i mai

I mai var hele fem av de seks bøkene jeg leste skrevet av kvinner. Forrige måned var altså bare et unntak.

Jeg kan jo opplyse om at Tørkevær, skrevet av feministikonet Suzanne Brøgger og en av bøkene jeg leste i mai, var, etter min mening, forferdelig dårlig. Ikke akkurat Brøggers mest kjente bok, og det er vel en grunn til det. Skal jeg gi henne en sjanse til? Jeg burde muligens det - men hvilken bok da? Jeg har Ja i bokhylla, kanskje den?

Ellers: Sørlandets litteraturpris 2020 hadde BARE kvinnelige vinnere! Gratulerer til Line Baugstø, Camilla Bøksle og Annemor Sundbø!*


Det mest mannete som skjedde på bokfronten her i mai:
En liten gutt blar i Christopher Hitchens
No One Left to Lie To, en bok om Bill Clinton.




*Jeg har ikke lest noen av dem.

mandag 1. juni 2020

Litteratur i mai, biblioteket er åpnet!

Det er sommer!

På fredag åpnet biblioteket igjen. Riktignok er det bare lov til å være der i femten minutter om gangen, og bare for å låne og levere bøker, men likevel. Jeg lånte en liten stabel som nå ligger på bordet, og ute blomstrer forresten syrinen.

Det har kommet meg for øre at det er et essay om Barbara Comyns i det nye nummeret av Vinduet, men jeg har ikke lest det ennå for her på Nesodden finnes det ikke noe utsalgssted for magasiner (!!!). Jeg får bare smøre meg med tålmodighet til neste gang jeg drar til Oslo (ikke så ofte for tiden, annet hvert sete på bussen er jo fortsatt tatt ut av bruk).

Derimot fikk jeg nyeste nummer av Melk i postkassen forleden, for der har jeg en novelle. Det er en dystopisk kjærlighetshistorie om en hemmelig agent. Andre ting som havnet i postkassen: en biografi om Angela Merkel og Mannen som så alt av Deborah Levy. Sistnevnte leste jeg sporenstreks. Det var desidert den beste boka jeg leste i mai, ved siden av Dialoger I, en samling forfattersamtaler. Jeg fikk boka for et tiår siden, men leste bare ett av intervjuene (det med Kjell Askildsen) før den ble liggende, muligens fordi jeg fikk prestasjonsangst. Boka er fra begynnelsen av nittitallet og var meget interessant. Dette sa f.eks. Einar Økland på et spørsmål om han tok det som en kompliment at det er blitt sagt at forfatterskapet hans holder pessimismen i live: -- Absolutt. Det er optimistane som har øydelagt verden. Dei trur at alt skal gå så fordømt mykje betre berre dei fører ein verdskrig, bygger eit unødvendig bygg eller raserer ein skog. Det er pessimistane som har prøvd å reparere og dempe øydeleggingsaktivitane. Andre forfattere van der Hagen har samtalt med i boka er bl.a.: Dag Solstad, Jan Erik Vold, Jon Fosse og Gro Dahle.

Nå holder jeg på med Dialoger II, nærmere sagt intervjuet med Hans Herbjørnsrud, som jeg faktisk aldri har lest (tror jeg).

En skulle forresten tro at jeg har klart å delta på noen litterære arrangementer, siden alt skjer digitalt for tiden og det passer fint når en har en baby og er stuck på "Oslos svar på Staten Island"*, men jeg har faktisk ikke vært på ett eneste ett. Jeg har tenkt på å delta flere ganger, men nei. Det er liksom grenser for mye skjerm en kan utsette seg for. Dessuten blomstrer jo som sagt syrinene.


PROSA
1. MANNEN SOM SÅ ALT av Deborah Levy
2. TØRKEVÆR av Suzanne Brøgger


POESI
3. PROSAISK LYRIKKBEVEGELSE av Maja Hagen Torjussen (red.)
4. DIALOGER I av Alf van der Hagen (red.)


SAKPROSA
5. BREVENE DINE LEGGER JEG UNDER MADRASSEN av Astrid Lindgren og Sara Schwardt
6. MEN DU SER IKKE SYK UT av Ragnhild Holmås



Nyeste nummer av Melk. 

En roman jeg gleder meg veldig til å lese.

En novelle jeg har skrevet. Se så fint illustrert den er
blitt av Magdalena Rechlowicz!

En roman jeg holder på å lese (og som,
for å være helt ærlig, er litt kjedelig?). 





*Noe jeg leste da jeg googlet en restaurant på Nesodden forleden dag.

søndag 3. mai 2020

Kvinner og menn i april

Hold på hatten: Jeg leste BARE menn i april!!! Wow. Riktignok var diktene til den ene mannen (Ulf Karl Olov Nilsson) oversatt til norsk av en kvinne (Monica Aarsprong).

Den observante bloggleser legger nok også merke til at jeg bare leste to bøker i april, så det er kanskje ikke så veldig imponerende å ha lest hundre prosent menn når alle bøkene en leste var to.

Svarte på en Tweet hvor vedkommende skulle anbefale en bok 
basert på de tre siste bøkene en likte. Jeg svarte de tre siste bøkene 
jeg likte som (også) finnes på engelsk. Fikk tips tilbake om en
mannlig forfatter! 




Forøvrig hadde jeg denne måneden et lite dilemma: På tampen av i fjor fikk jeg en forespørsel fra et tidsskrift om jeg ville oversette en valgfri tekst innenfor temaet feministisk sci-fi. Ja, gjerne, sa jeg. Nå står jeg mellom to-tre tekster, alle skrevet av kvinner. Dilemmaet er at teksten jeg (uten tvil) liker aller best har en mannlig protagonist, i motsetning til de to andre tekstene. Kan jeg velge denne teksten eller ikke? Det tenkte jeg en stund på, og jeg tenker fortsatt på det. Bedre kvalitetsmessig å velge denne teksten enn de to andre, synes jeg (og det er jo en kvinne som har skrevet den). Men er innholdet feministisk (nok)? Jeg er faktisk ikke helt sikker. Det må jeg tenke på litt til. 

lørdag 2. mai 2020

Litteratur i april, biblioteket er stengt

PROSA
1. PETER PAN IN KENSINGTON GARDEN og PETER AND WENDY av J.M. Barrie

POESI 
2. FORKLARINGSOPPLYSNINGANE av UKON (utvalgt og oversatt av Monica Aarsprong)

Det var det jeg leste i april. Eller: det var det jeg fullførte av bøker i april. Bøkene om Peter Pan har jeg hatt i hylla lenge, siden jeg leste Tiger Lily av Jodi Lynn Anderson (tror jeg). Den (to bøker i en) dukket plutselig bare opp i syne en kveld. Veldig triste bøker, må jeg si. Jeg hadde ikke forventet at det skulle være trist.

Apropos barnebøker, i går begynte jeg på Brevene dine legger jeg under madrassen. Også den fordi den plutselig bare dukket opp fra samlingen min. Det er nemlig baby T som driver og river ut tilfeldige bøker fra bokhylla, slik velger jeg visst ut hva jeg leser for tiden. Biblioteket er jo fortsatt stengt. Uansett, Brevene dine legger jeg under madrassen er brevvekslingen mellom Astrid Lindgren og den unge Sara Ljungcrantz. I brevene kan en lese hvordan Lindgren i blant refererer til en bok hun jobber med, liksom i forbifarten, aldri noe særlig detaljert eller inngående, bare en fotnote bakerst i boka røper at det er Brødrene Løvehjerte hun skriver. Fint. Bare et av litteraturens største mesterverk, liksom, ikke noe å dvele ved.

Tok ikke et eneste "bokbilde" i april - så her får dere
et bilde fra da vi prøvde å lage koronamemen hvor
hunder hopper over et stadig større gjerde av toalettpapir

onsdag 1. april 2020

Kvinner og menn i mars

I mars leste jeg fire damer og en mann. 80 % damer, altså, og mannen var Dag Solstad. Ikke særlig imponerende. Dette tyder på at jeg 1. fortsatt foretrekker bøker skrevet av damer, og 2. når jeg først leser en mann, leser jeg en etablert, mannlig forfatter hvis bøker jeg allerede vet er bra. 

Burde jeg gi en ung mannlig forfatter en sjanse? Fornuften sier ja, følelsene sier njeh.