Årssummering 2013: Juni

Nesten hele juni tilbragte jeg i Finland på Nordisk Råds regning. Tok et kurs på Helsingfors universitet, om det finlandssvenske språket og finlandssvensk modernismelitteratur. Men før jeg dro hadde jeg mins siste eksamen på Universitetet i Bergen og fullførte dermed en bachelorgrad.

Månedens beste bok: Det hun visste av Lydia Davis. 

Månedens kjipeste bok: Fifty shades of Grey. Jeg kan ikke fatte og begripe at dette er en bestselger. Folk flest har jammen meg begredelig smak. Greit at vi leser ting for underholdningens skyld og ikke bare for kunstens skyld av og til, også jeg gjør det. Men Fifty shades er jo ikke en gang underholdende. Den er dårlig og dritkjedelig. 

Før jeg dro til Finland, kom Sofi Oksanen fra Finland til Bergen Litteraturhus. Her i samtale med Finn Skårderud.
sof

Sendte et postkort med huskier på til Norge. 

Leste Lydia Davis. 

Fikk endelig oppleve (finsk)svensk midtsommerfeiring! Det har jeg drømt om i mange år! 

Reiste til Österbotten. Her et bilde av en piknik i Österbotten. Meg i kjent positur.  

Drakk mye ädelbrannevin. 

En helg i Helsingfors dro jeg med båten over til Tallinn, Estland. Dette var noe jeg så, en mintgrønn bil pynta til bryllup. Tenkte mye på Sofi Oksanen mens jeg trasket rundt i byen. 

Sola

vinter

Som Sunturns synger: 

And it's not about the presents

And it's not about food
And it's not about that guy who dies from sin

I dag snur sola. Sangen kan du høre her. 

25!

For ett år siden befant jeg meg i Athen sammen med kjæresten og feiret bursdagen min med baklava og gresk bordvin mens jeg okket meg over at mitt uetablerte liv.

I dag blir jeg tjuefem, er singel, har sikkert lagt på meg femten kilo og bor (midlertidig) på gjesterommet hos mamma og pappa. Kvartlivskrise! Men samma det, jeg er glad. Jeg har en bachelorgrad, får lønn for å skrive om litteratur og er godt over det norske PISA-gjennomsnittet god i matematikk. Ingen av de tingene var/hadde jeg sist gang.

Tjohei! Skal feire dagen med Nøgne Ø, gode venner og kanskje et fenalår.

Fyller tjuefire år i Aten. På toppen av Lykabetoshøyden.

HVER MORGEN KRYPER JEG OPP FRA HAVET av Frøydis Sollid Simonsen

Vi kan ikke se mørket, men vi kan se i mørket. Svart finnes ikke, det er bare fraværet av noe annet. Øyet oppfatter stråler, vi ser ikke objekter, vi ser ikke andre mennesker, vi ser ikke verden, vi ser bare lyset de reflekterer. Jeg ser ikke deg, bare lyset som støter mot kroppen din om morgenen og kastes tilbake, til meg. Jeg fanger det opp, alt sammen. Vi blir født inn i lyset, og hele livet gjennom er dette hva vi ser, vi sperrer øynene opp, og alt vi kan se er lys. 

Slik beskriver Frøydis Sollid Simonsen hvordan det er vi ser. Jeg husker at vi lærte det i en naturfagstime på barneskolen og hvor trist jeg ble av det. Det var noe så veldig trist å få vite at vi ikke så tingene ut av noe i oss selv, men pga. lyset, noe utenfor oss, og jeg tror kanskje jeg ble trist fordi jeg fikk en følelse av isolasjon, av å være utestengt fra den "virkelige" verden. Det er en følelse som har fortsatt å komme til meg opp gjennom livet, med jevne mellomrom, men den har gått fra å handle om noe så biologisk som øynene våre til noe mer uhåndgripelig, summen av det jeg tenker og føler, sjela, og eksistensen.

I det hele tatt var det mange biologiske sannheter som gjorde meg trist. At alt kunne beskrives vitenskapelig, fjernet mystikken. Nå er det ikke sånn lenger. At vår verden er nettopp slik som den er, rører meg dypt. Naturen (og vitenskapen som hører til) rører meg dypere enn noe annet, det føles bedre jo mer jeg lærer og jo mer jeg vet. Tilfeldigheten at jordkloden vår befinner seg i akkurat riktig avstand fra sola f.eks. At hester ser ut akkurat som de gjør nå, når de før var små som rever og hadde tær. At vi lever våre små liv her, i et univers som er uendelig. For noen dager siden leste jeg en roman om en post-apokalyptisk verden etter den globale oppvarmingen og da etterlyste jeg sorgen og smerten over tapet av planter, dyr og blå himmel. I Hver morgen kryper jeg opp fra havet er det ikke snakk om noe savn etter jorda, for verden er ikke tapt for hovedpersonen som beveger seg rundt i Oslo, leser til biologieksamen, snakker med sin mor på telefonen og har kjærlighetssorg; men den beskrives med en stor kjærlighet.

Samtidig har hovedpersonen kjærlighetssorg, men over noe annet, rett og slett over noe så enkelt (og vanskelig) som et annet menneske. Hvordan hun har mistet ham, vet jeg ikke. Tapet og sorgen over tapet av dette mennesket skrives fram i symbiose med kjærligheten til naturen og jordkloden, jeg synes dette er så fint  gjort at jeg blir helt varm i magen.

Hjemmene våre er fulle av bakterier, mikroorganismer, små dyr som lever av oss og av hverandre. Dette gjelder overalt -- i blomsterbedet, på havbunnen og på baderommet. Noen bor inne i skjærefjøla og har det helt fint selv om vi vasker den etter bruk, noen bor i kjøleskapet, noen i sengetøyet. Også vi er fulle av bakterier, i magesekken, tarmene, i øyet. På håndflatene bor det hundrevis av forskjellige bakterier, og hver av oss har vår sammensetning av disse. Vi legger igjen bakterier på alt vi rører ved, vi kan ikke la være, rester av meg blir igjen og gror på tastaturet, på håndtakene på t-banen, på kortautomaten i butikken. Vi legger igjen en liten bit av oss selv på alt vi tar på, og du har tatt på meg og jeg står lenge i dusjen for å få det av. Vasker meg etter bruk. Jeg vil ha tilbake min egen bakterieflora. 

Forfatteren skriver om et enkeltmenneskes streben og mål side om side med hele arters streben og mål.

Men ikke alle tilfeller av å gå under slutter dårlig. Å dra tilbake til havet, ad undas, å gå under bølgene. Hvalene er et godt eksempel. De levde i Pakistan-India den gangen det var hav der, de lignet rever. De ønsket seg et annet liv. Vi kan følge fossilrestene gjennom femtitre millioner år og se hvordan de begynte å føde under vann, leve og tenke under vann. Til slutt var beina forsvunnet, de svømte med ryggraden og ikke med armene, de fant nisjer i havet og fylte dem. 

Allerede fra første side trekker boka meg inn i en stemning som varer hele boka gjennom. Det er nydelig, interessant, originalt. Noen av setningene og avsnittene må jeg lese om igjen umiddelbart. Jeg satt også med iPhonen ved siden av og begynte å søke opp grønngjennomsiktige havsnegler. Det finnes visst nemlig en havsnegle som har tatt opp et algegen i DNA-et sitt som gjør at den lever på fotosyntese. Et dyr som lever på fotosyntese! Det visste jeg ikke fantes! Og hele det avsnittet som omhandler havsneglen og hvor forfatteren sammenligner mennesket med den, er så fint. Vi er like, men ikke helt like. Vi er alle det samme, men ikke helt det samme.

Årssummering 2013: Mai

I mai slo jeg opp med han som jeg var sammen med i nesten fem år. Jeg leste ekstremt mange bøker, leverte inn bacheloroppgaven og hadde eksamen. 

Månedens beste bok: Nesten hele forfatterskapet til Helle Helle. (Jeg leste alle bøkene hennes på rappen.)

Månedens kjipeste bok: Gidder jeg ikke nevne en gang. 

En annen forfatter jeg oppdaget i mai og som jeg likte veldig godt var Ingvild H. Rishøi. 

Var på Kulturhistorisk museum i Oslo og så en utstilling om menneskets bruk av hesten opp igjennom historien. Lærte ingenting nytt. Etterpå fikk jeg gratis økologisk is fra Charlottes iskrem. 

Før jeg slo opp med kjæresten klarte han å lokke meg inn på Blitz for å kjøpe kaffe. Det var kanskje det som gjorde utslaget. (Neida.)

Vil gjerne fremstille meg som en fin dame, men det er egentlig dette som er sannheten. Skrubbsår på knærne, en dott hår på hodet som jeg aldri grer, for lat til å ta på mine egne sko og med en sigg i hånden.
os

I Bergen var det vår og jeg tok bilde av det. 

Var mye på fjelltur i Bergensfjellene.
opp

Så hele andre sesong av Girls og gjenkjente meg minst like mye som under sesong en. Gleder meg veldig til sesong tre neste måned! 

For å prøve noe nytt, tok jeg, istedet for å ta buss/tog/fly, båt hjem til Kristiansand fra Bergen. I hvertfall delvis. Den gikk bare til Stavanger. Underveis stoppet vi i Haugesund. Det var ikke så veldig spennende, men helt ok. 

Spiste stekt makrell fisket opp av Skagerrak. At dette (og reker) er livretten min er kanskje det mest klisjéaktige sørlandske ved meg. Ellers er jeg ateist, snakker blandingsdialekt med mye østlandsk i og synes båtliv er dødskjedelig. 

Det var vår i Kristiansand også, og det tok jeg også bilde av. 

Holmer og skjær. <3 

Gikk syvfjellsturen for andre gang. Jeg ble mye mindre sliten i år enn to år tidligere, og jeg brukte mye mindre tid. Det føles godt at ting går fremover. En dag går jeg sikkert opp Kilimanjaro. (Med min egen ryggsekk, ikke med lokale ryggsekkbærere.)

KAN DET IKKE PLIS SNØ SNART

Hører på Lars Vaular, A-laget, Fjorden Baby!, John Olav Nilsen og gjengen, alle bergensbanda, gjorde ikke det da jeg bodde der, tenker på at jeg ikke har brukt støvlene mine en eneste gang siden jeg flytta derfra i juni, men kanskje jeg må bruke dem i jula, har hørt det skal regne og kommunens tallsmann for snømåking er kjempeglad, håper det blir bra vær og når han sier bra vær så mener han regn, ikke snø, for da sparer de penger, og jeg tenker NEI, det håper ikke jeg, jeg vil ha snø. Sitter i bilen på vei hjem fra jobb med en kollega, han sier at heldigvis har det ikke begynt å snø ennå, jeg sier NEI, jeg vil ha snø, jeg skal gå på ski, han sier nei, seriøøøst, jeg sier jo, han sier du må dra til Nord-Norge, jeg forteller ham at jeg søkte jobb i Finnmark, men fikk avslag, og også på Svalbard, han ler, for nei, det kan ikke være sant; jo, sier jeg. Han spør om jeg har vært oppe i nord, jeg sier ja, men bare om sommeren, han sier at han har bodd to år der oppe, i Troms, og det er mørkt og kaldt og helt jævlig, der skal han ikke bo igjen og jeg sier ok, det er kanskje litt deprimerende når det er mørkt hele tiden, jeg har en venn som bor der nå, han sier det er litt vanskelig, kan være, og så sier jeg: men om sommeren!, men min kollega liker ikke at det er lyst hele tiden heller, hmm, sier jeg, jeg har bare opplevd lys døgnet rundt i en uke av mitt liv, det er den eneste uka i mitt liv jeg har vært nord for polarsirkelen, jeg kan nesten ikke tro det så mye som jeg snakker om nord, nord, nord (eller sør, men det blir litt vanskeligere, jeg er jo nordmann), drømmer jo stadigvekk om et liv innenfor polarsirklene, jeg vil til Alaska, til Grønland, Nord-Norge, Svalbard, Arktis, Antarktis, tenker at det skal skje en dag, men vet ikke når, i mens får jeg bare vente og stå på ski, men det er ikke lett det heller, for det regner jo bare; jeg tenker på ti tusen ting jeg ikke kan gjøre hvis det regner, har ikke lært noe av å bo i Bergen, at du bare må komme deg ut likevel, hvis ikke får du et inne-liv og det vil vel ingen ha, det sier jeg til en annen kollega som spør om jeg noensinne har vært i Indonesia, ja, sier jeg, det har jeg, sist for to år siden, men det er så varmt der og jeg orker ikke å gjøre noen ting; det er derfor det finnes noe som heter aircondition, sier kollegaen, jeg sier ja, men da må man være inne, og det er jo kjedelig, han er forsåvidt enig i det, men føler ikke grunnen min er helt godkjent likevel, kanskje synes han jeg er en pingle som ikke takler varme, nesten alle liker det jo, jeg er ikke så veldig tilhenger av det; er mest glad i sola fordi den er lys, og at den varmer ørene en kald men klar vinterdag, skinner strålene på trynet mitt, gjør snøen enda mer hvit, sånn liker jeg sola best. Eller morgenen, når den dukker opp, kommer opp fra horisonten, liker sola på mange måter selvsagt, kanskje mange flere måter enn nevnt også, når den blir rosa, eller rundt klokken halv fire midt på sommeren, nachspiel-sola; og snart snur den, liksom, om noen dager blir dagene lengre, det er ikke rart vi feirer det, det livsviktigste av alt, vår stjerne; tenker på at jeg alltid blir litt trist på midtsommer selv om det er mye av sommeren igjen, trist over at det skal bli mørkere, nå går det bare nedover, men her jeg bor er det litt sol hver dag, det er det ikke i nord, men det er nordlys der da, sier jeg til kollegaen min før jeg slipper av ham av på et busstopp.

LOVE IN THE TIME OF GLOBAL WARMING av Francesca Lia Block

En eller annen gang i januar/februar forhåndsbestilte jeg Love in the Time of Global Warming etter å ha lest bloggen til Francesca Lia Block som heter nettopp den tittelen i mange år. Og fordi jeg jo er fan og alltid gleder meg til å lese en bok av henne. Denne gangen gledet jeg meg kanskje ekstra mye fordi jeg hadde lest et sted at Love in the Time of Global Warming skulle være en litt mer voksen bok enn det hun vanligvis skriver. Vanligvis er det ungdomsbøker hun skriver, og å, så eminent hun er til det, men hvordan skulle en voksenbok bli? Vel, etter å ha lest Love in the Time of Global Warming er det bare å slå bort det med en gang. Denne føyer seg inn i rekken av ungdomsbøker hun har skrevet, jeg skjønner ikke hva som gjør dette til en mer "voksen" bok enn de andre. Men ok, det kan hende jeg har lest feil, eller at de som skrev det ikke var til å stole på (jeg kan nemlig ikke huske hvor det var).

Den andre grunnen til at jeg gledet meg eksepsjonelt mye, er tittelen. Jeg elsker tittelen, som henspiller til en av mine absolutte favorittbøker: Kjærlighet i koleraens tid. Men akk. Etter å ha lest boka må jeg dessverre si at tittelen er det beste med boka, og det er mildt sagt synd.

Tittelen er ikke den eneste referansen til verdenslitteraturen i denne lille romanen. Hele historien henspiller på Odysseen. Blocks forsøk på dette er rotete og, synd og si det: Billig. Hovedpersonen Penelope legger ut på en reise for å finne sin familie etter at det store jordskjelvet, Earth Shaker, har slått ut jordkloden. Tror de. Los Angeles er ihvertfall slått ut, alt ligger øde og smogen er lav over bakken, de ser ikke sola (som allerede er dagliglivet i mange asiatiske storbyer) og bilene har sluttet å kjøre. Det må ihvertfall være hele USA som er slått ut, men sikkert hele verden når de tenker seg om, for hvis det bare var USA, hvorfor er det ingen som har kommet og reddet dem ennå? Emnet formelig ber om noe episk, men hos Block skynder karakterene seg gjennom post-apokalypse-Los Angeles som om det ikke er snakk om en millionby, men heller noe på størrelse med Oslo. Og plutselig er de i Las Vegas. Hva skjer i mellom, hva er i ørkenen f.eks.? Her burde det være en masse muligheter for at ting skal skje! Og nettopp sånn føles hele boka: Hvorfor skjer det ikke noe mer?

En skulle også tro at ting skulle føles litt mer tragisk når det er slik at hele verden er ødelagt; savnet etter plantene, dyrene, himmelen, de andre menneskene, farger, friske grønnsaker, vann! Karakterene lever på hermetikk, sparer på vannet, kjører gjennom smog i en jeep, møter nesten ingen, og de eneste dyrene de ser er oransje sommerfugler. Hvor er sorgen etter det som er tapt? Hvor er smerten? Mens jeg leser tenker jeg på The Road av Cormac McCarthy, på at den har alt dette, den formelig gnir smerte inn i brystet på meg. Love in the Time of Global Warming har ingenting, den er tørr, intetsigende. Og det gjelder ikke bare tapet av jorda slik vi kjenner den, men også skildringene av kjærligheten. Penelope møter Hex og Ex møter Ash. Skildringen av kjærligheten mellom disse er likeså; tørr, intetsigende. Jeg tror ikke noe på det.

Nå er det ikke akkurat lett å komme seg inn i hodene på epos-karakterer heller, faktisk ikke mulig, men man kan likevel lese lengsel, kjærlighet, sorg, savn og store bragder i Odysseen. I Love in the Time of Global Warming kommer vi inn i tankene til karakterene, ikke minst Penelope, men det føles ikke ekte i det hele tatt, bare simpelt, rotete.

Rotete er forresten hele boka. Som om ikke Earth Shaker er kaosskapende nok, viser det seg at noen også har eksperimentert litt for mye med genmanipulering og altså lagd noen monstre av noen kjemper som vandrer rundt i California. Uh-oh. De mange litterære referansene virker også for tilfeldig og jeg har dessuten sett mange av dem i bruk hos Block tidligere. F.eks. heter Ez og tvillingbroren hans Eliot navnene sine fordi foreldrene deres er litteraturprofessorer og poeter og har oppkalt dem etter Ezra Pound og T.S. Eliot. I boka Necklace of Kisses fra 2005 (som jeg forøvrig elsker og har lest mange ganger) het to av karakterene Ezra og Hilda. Uoriginalt, finn på noe nytt 'a! Kunne de ikke heller hett William og Carlos. Haha. Neida.

Nei, jeg er skuffet. Svært, svært skuffet. Is this the end of a love story? Håper ikke det. Det er litt sånn med Francesca Lia Block. Noe av det hun skriver er så fint og fantastisk at jeg leser det igjen og igjen, mens noe er så dårlig at jeg føler meg snytt. Håper det går bedre neste gang.

Årssummering 2013: April

I april leste jeg masse av Helene Uri og jeg dro på Litteraturhuset i Bergen for å se Kjersti Annesdatter Skomsvold. Jeg fikk verdens første norske nummer av Granta i posten og fikk tilbake troen på norske noveller. 

Månedens beste bok: Sommerboken av Tove Jansson.

Månedens kjipeste bok: Metro 2033 av Dmitri Glukovskij.

På hytta i påsken fant vi et skjelett. Min indre greker ville at det skulle være fra en satyr. Mitt rasjonelle jeg gjetter på et veldig ungt rådyr.
aremark

Hang opp et postkort av en av mine åndsfrender. Alt det Pippi har vil jeg også ha. Fullstendig frihet og egen villa med hest i hagen. Å gjøre akkurat som jeg vil. Det er ikke rart jeg har blitt som jeg har blitt så mange Astrid Lindgren-bøker jeg leste da jeg vokste opp.
pippi

Det var en fin vår i Bergen i 2013. Regna jo nesten ikke no'. Jeg var masse oppe på Fløyen. 

fjell

Begeistret meg for Granta.
havregrøt

Fortsatte med å ta bilder av ting jeg leste. Her må det være fra en essaysamling av Arild Linneberg.