Som jeg skrev, denne måneden leste jeg mange diktbøker.
11. HARENS ÅR av Arto Paasilinna ¤ ¤ ¤
Arto Paasilinna er så sykt random. Og lol. Men jeg er usikker på om dette er min greie, om jeg vil lese mer av ham. Jeg tror ikke det. Jeg synes forresten Den elskelige giftblandersken var bedre (dette sier jeg fordi det er så mange som har sagt til meg at likte jeg den, så burde jeg lese Harens år også). Forresten er det skadelig å lese å Arto Paasilinna, for jeg får så mange fordommer om Finland. Han legger jo bare mer ved på bålet.
12. ELLEVTE ROMAN, BOK ATTEN av Dag Solstad ¤ ¤ ¤ ¤
Dag Solstads karakterer er så vanlige og tilsynelatende dølle, men så er de ikke det likevel, og det vi får vite om dem er så... trivielt. Bjørn Hansen f.eks., hovedpersonen i Ellevte roman, bok atten, er med i en amatørteatergruppe liksom. Også. Så skjer det noe som jeg nesten får hakeslepp av. Jeg er spent på 17.roman, den skal jeg lese så fort flyttelasset mitt kommer med alle bøkene mine. (Jeg fikk 17.roman av min bestemor, hun hadde kjøpt den på tilbud, tror jeg, og både hun og pappa leste den ferdig på en hyttetur vi var på i påskeferien, så da kunne jeg få den, men jeg kunne ikke begynne å lese den der og da, for pappa sa at den var en fortsettelse på en annen bok av Dag Solstad, men han kunne ikke huske hvilken, noe jeg fant ut på internett senere altså var Ellevte roman, bok atten.)
13. HELHJERTET PÅ EN ANNEN MÅTE av Stig Larsson ¤ ¤ ¤
Stig Larsson er ikke krimforfatteren Stien Larsson, men en svensk poet. Som jeg plukket opp i Knausgårds Min kamp 2, hvor Knausgård skriver om at han går på kaféer i Stockholm og får øye på en masse kjente forfattere/poeter, og en av de han ser er Stig Larsson, og Knausgård skriver om Natta de mina, som visstnok er fantastisk, og jeg, som elsker Knausgård, stoler på Knausgård og skriver ned navnet Stig Larsson i min skal lese-liste, og siden leter jeg etter Stig Larsson på biblioteket og finner ikke akkuart Natta de mina, men en samling av utdrag fra flere av hans bøker, Helhjertet på en annen måte, oversatt til norsk, det er det eneste jeg finner, men jeg er sugen på å finne ut hva Knausgård synes er bra, så jeg låner den, jeg, det får holde, og så ligger den lenge på skatollet mitt, jeg glemmer den helt bort, før jeg begynner å lese i den og tenker at noe må være galt med meg, for jeg synes ikke den er fantantisk, jeg forstår den faktisk ikke helt, det er som om den ikke helt trenger gjennom til meg, hjelp, men kanskje er det fordi jeg leser den på norsk, kanskje det er fordi jeg ikke leser akkurat Natta de mina.
14. JEG ELSKER DEG av Sam Pink ¤ ¤ ¤
Dette er en skikkelig liten flis av en bok. Faktisk er det jo ikke en bok, men en boksingel. Denne leser man ferdig gjennom en kopp kaffe. F.eks. cappucino macademia (det nevner jeg bare fordi jeg drakk det i går, og det var godt, men jeg leste ikke noen diktsingel da, jeg leste et avisbilag). Anyways, Jeg elsker deg er en fin tittel, og resten er ikke så verst. Her er et utdrag:
Jeg kan gjengi mange ting om meg selv som er sant, blant
annet adresse, navn og telefonnummer.
Iblant gjengir jeg disse tingene for å være sikker på at jeg ikke
er blitt til en annen person.
15. AALIYAH av Audun Mortensen ¤ ¤ ¤ (¤)
En diktbok med mange referanser til populærkulturen. Akkurat som i hans forrige diktbok Alle forteller meg hvor bra jeg er i tilfelle jeg blir det, som jeg forresten likte bedre (og ikke bare det, jeg likte den veldig godt!). Aaliyah er for tett innpå, for lik. Her er utdrag:
jeg vurderer å si noe fordi jeg aldri sier noe
hater alle meg fordi jeg aldri sier noe
og
no one belongs here more than yotube, som er tittel på et av diktene, og:
vurderte å kalle meg poet
akkurat som svarte bruker n-ordet
16. CLOWN TOWN av Pedro Carmona-Alvarez ¤ ¤ ¤
Denne diktboka minner meg om Pedro Carmona-Alvarez' roman Rust, men det er vel mer i hva som blir skrevet om enn selve språket. I motsetning til Rust, som jeg likte veldig godt, gir ikke denne meg så mye.
17. HENDER OG HUKOMMELSE av Nils-Øivind Haagensen ¤ ¤ ¤
En av de tidligste diktbøkene hans, hvor diktene er ganske forskjellig fra i f.eks. 23 dikt om kvinner og menn og en desperat forklaring og Enkelte dikt, hvor jeg først ble kjent med dem. Jeg elsker jo begge de sistnevnte, det var med dem jeg begynte å lese Haagensen, og Hender og hukommelse er jo noe annet, jeg får ikke den samme følelsen - det går kanskje ikke ann å be om det heller - men jeg likte disse også på et vis. Utdrag:
jeg er blitt gitt fri entré
(det er ikke noe særlig)
jeg vet bare avstanden mellom
to mennesker er uoverkommelig
som når noen gir deg et forsprang
og siden ikke setter etter
mandag 29. august 2011
søndag 28. august 2011
Værmelding for tjueåttende august
Jeg leser pensum og passer på to kaniner, jeg tenker de er kjemperare som går (spretter!) rundt på den måten de gjør, og på en eller annen måte sammenligner jeg dem med katter, enda jeg vet de er gnagere, som er noe helt annet. Men jeg sammenligner dem likevel, jeg synes de er så rare i forhold. Jeg tar meg selv i å tilkalle dem når jeg vil ha dem ut på altanen eller i buret, jeg lager pss-lyder, hvisler med tunga, eller jeg lager den der slags klikkelyden hvor man gnir tunga mot tennene, den lyden man lager når man tilkaller hester i paddocken, men kaninene kommer aldri, jeg må gå og lete etter dem.
Jeg leter etter dem under hyller og i så mange rom, oppe og nede, og når jeg finner dem går det ikke ann å kommunisere med dem, de bare hopper sin vei, så ulikt katter, som skjønner med en gang hva du vil. Og motsatt. Det er så lett å skjønne hva katten vil. Kaninene sier ikke noe, de bare går rundt og får meg til å tenke på de filosofene som mente at dyrene ikke har sjel, og så tenker jeg at det må ha vært gnagere de observerte for å komme frem til den tanken, og endelig skjønner jeg det; tidligere har jeg alltid tenkt at disse filosofene aldri kan ha sett dyr i det hele tatt, for hvordan kan man etter å ha observert f.eks. katter si at de ikke har noen sjel, at de alle er like (som maskiner), eller hester for den saks skyld, som jeg har tilbragt så mye tid med i livet at jeg ikke lenger ser på dem som en gruppe hester, men en masse individer? Men så kommer jeg på at grunnen til dette nok nettopp er fordi jeg har tilbragt så mye tid med katter og hester til at jeg ser forskjellene og til at jeg kan forstå hva de vil, mens jeg knapt har kjent en kanin i mitt liv og derfor altså ikke ennå vet hvordan språket deres er. På en annen side har jeg knapt kjent en hund heller i mitt liv, men likevel føles ikke de langt på nær like fremmende som kaninene føles, men det kan kanskje skyldes at hunden er nærmere katten, de er jo begge rovdyr. Kaninen er jo kun et byttedyr. (Det er forsåvidt hesten også, men den er noe helt annet.) Og jeg synes det merkes, for det ser ut som kaninene er på vakt hele tiden. Jeg synes ikke de slapper noe særlig av. Det kan hende det har noe med at de ikke kjenner meg så godt, at jeg er ganske ny i dette huset, men den ene har i hvertfall begynt å hoppe rundt på sofaen ved siden av meg når jeg leser, en gang hoppet den tilogmed opp på fanget mitt i noen sekunder, jeg mistenker at den så på lårene mine som et hinder den måtte over for å nå den andre siden av sofaen, noe som hos katten derimot kunne betydd flere ting, den kunne ønsket seg kos eller noe annet (hei, se litt bort fra den boka, jeg trenger noe og du må gi meg det nå). Uansett, den kan vel ikke være så redd, men likevel ser den så redd ut hele tiden. Kanskje gnagere bare er nødt til å være redde hele tiden, siden de fra naturens side er byttedyr? Men det er jo sauene på jordet rundt svingen her også, og de ser alldeles ikke redde ut. Det ser ut som de koser seg i alt det frodige gresset, kun forstyrret av menneskene som går forbi, i hvertfall når jeg går forbi, da ser den største av dem på meg, ser på meg der jeg dukker opp fra bak et av husene og går opp grusstien gjennom gårdstunet, viker ikke med blikket, det er det jeg som gjør i det jeg har passert, og i det jeg tenker på det nå, tenker jeg aha! Sauene er ikke redde fordi de er flokkdyr, de har en lederskikkelse, en ledersau som passer på slik at de andre ikke trenger å være redde. Slik kan de slappe av. Akkurat som ordningen hos hestene. De ser heller ikke redde ut i det daglige (kun når det faktisk er noe reelt å være redd for), det må jo være fordi de også er flokkdyr, de stoler på fellesskapet, på at hvis det er noen fare, så kommer noen til å fortelle det.
Kaniner er ikke slik. De er visstnok kolonidyr. Altså ikke flokkdyr, de lever ikke i det samme fellesskapet som hester og sauer gjør, eller sjiraffer for den saks skyld. Kaniner lever sammen, men ikke som i et fellesskap, mer slik at de lever sammen bare for å ha noen rundt seg. De samarbeider ikke på samme måte som andre flokkdyr. Visstnok. Var det ei som fortalte meg. Akkurat som mennesker i byer, som bor sammen så tett innpå hverandre, men kanskje aldri veksler noen ord, som ikke nødvendigvis hjelper hverandre, varsler hverandre, men bare ser hverandre i oppgangen noen ganger. Går forbi hverandre på gatene og slikt. Du vet. Og jeg tenker at jeg må være et slikt kolonidyr, hadde jeg ikke hatt en samboer hadde jeg aldri flyttet på landet slik som dette, aldri i livet, tenk å risikere å aldri se noen i det hele tatt (det finns jo dager man ikke orker å sosialisere seg, men det betyr ikke at man vil sitte i sitt eget isolat heller), aldri høre lyden av andre mennesker (i hvertfall ikke så ofte), ikke nødvendigvis stemmer, men lyden av trafikk, noen som går, løper, sykler. At det skjer noe utenfor, at det er liv der ute. At verden er der ute.
Jeg forteller folk at jeg bor her ute og de sier jaja, du kan jo flytte igjen senere, som om det er synd på meg at jeg bor så langt fra sentrum. Bor du der ute? sier de. Jeg derimot synes ikke synd på meg selv. Jeg har bodd i byen hele mitt liv til nå, i noe som må være nitti prosent av hele min levetid har jeg bodd et kvarters spasertur fra sentrum, så for meg er det å bo ved et sauejorde eksotisk. På en annen side sier ei av venninnene mine at jeg ikke aner hva det er å bo på landet, for jeg bor jo faktisk bare femten minutter vekk fra bybanen, der hun kommer fra kommer man seg ingen steder uten bil. Der går bussen tre gangen om dagen. Jeg sier, men hallo, det er jo sauer der jeg bor, og et gårdstun jeg må gjennom, og bilene som møter hverandre må tilogmed passere hverandre på steder merket M (møteplass), og jeg må gå i femten minutter til nærmeste butikk og den er ikke en gang søndagsåpent! Men hun er ikke overbevist. Jeg bor i en bydel langt fra sentrum, det er det jeg gjør. Landet, pfft. Jeg vet tydeligvis ikke hva det er.
Selv mener jeg fortsatt at jeg bor på landet. Og jeg liker det siden jeg ikke bor her alene, men i et bofellesskap og to kaniner og en kjæreste som romstrerer rundt i rommene eller sitter på sofaen, noe i hvertfall, han er her, det er mennesker her, også andre, de er her, i rommene og på kjøkkenet, jeg hører lyder, og da er det helt ok å ikke bo i byen. Det er søtten plommetrær i hagen, en bekk utenfor vinduet og langt fra slike dyre ting som å bare stikke innom en kafé og spise noe der, og så denne evinnelige byvandringen som jeg er ganske lei av, jeg vil heller gå en tur i skogen, og jeg har sluttet å drikke, så byen på kveldstid er heller ikke noe særlig å trakte over, i hvertfall ikke for ofte og da gjør det jo ikke noe at man må ta nattbybanen hjem eller taxi, i stedenfor å gå eller sykle (som jeg er vant til).
Nå riktignok er der ennå august og det gjør ikke noe å ha så lang skolevei (jeg studerer jo i sentrum av byen), den er bare fin og jeg passerer flere busker med både røde og gule bringebær (sistnevnte har jeg aldri sett før). Kanskje kommer jeg til å si noe annet når det blir høst, sen høst, november, når det begynner å regne for alvor, en sånn kald regn som siler nedover ryggen, liksom griper om nakken, eller vinterens kulde som visstnok er helt jævlig her i følge huseieren, skaff dere TO termodyner hver, sier hun (men legger til at hun riktignok er en frøsen person), kanskje da skulle jeg ønske at jeg bodde midt i byen og bare trengte å gå i hundre meter til skolen eller butikken, men også kanskje det ikke skjer; jeg er forberedt, jeg, jeg venter gummistøvler i posten og jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har sagt i sommer at det finns ikke dårlig vær, bare dårlige klær, det har så og si vært mantraet mitt, jeg sier det hver gang noen klager og lar vær å gjøre noe bare fordi været ble annerledes enn de hadde tenkt seg det. Jeg lærte meg tilogmed å bare hoppe uti vannet, kaste meg ut i det uten å kjenne etter først, noe som jeg knapt har gjort før, ikke en gang da jeg var barn, tror jeg, men nå. Nå. Jeg har sluttet å bry meg om været på den måten.
Været er utenfor noe jeg styrer selv uansett. (Og så tenker jeg hvorfor skriver jeg dette, sitter jeg her og skriver om været? Som tabloidavisene. Jeg må virkelig gå og gjøre noe annet, lese om satirisk diktning, røyke en sigg, spise en skive med peanøttsmør, og hvor er det blitt av den store kaninen nå da?)
Jeg leter etter dem under hyller og i så mange rom, oppe og nede, og når jeg finner dem går det ikke ann å kommunisere med dem, de bare hopper sin vei, så ulikt katter, som skjønner med en gang hva du vil. Og motsatt. Det er så lett å skjønne hva katten vil. Kaninene sier ikke noe, de bare går rundt og får meg til å tenke på de filosofene som mente at dyrene ikke har sjel, og så tenker jeg at det må ha vært gnagere de observerte for å komme frem til den tanken, og endelig skjønner jeg det; tidligere har jeg alltid tenkt at disse filosofene aldri kan ha sett dyr i det hele tatt, for hvordan kan man etter å ha observert f.eks. katter si at de ikke har noen sjel, at de alle er like (som maskiner), eller hester for den saks skyld, som jeg har tilbragt så mye tid med i livet at jeg ikke lenger ser på dem som en gruppe hester, men en masse individer? Men så kommer jeg på at grunnen til dette nok nettopp er fordi jeg har tilbragt så mye tid med katter og hester til at jeg ser forskjellene og til at jeg kan forstå hva de vil, mens jeg knapt har kjent en kanin i mitt liv og derfor altså ikke ennå vet hvordan språket deres er. På en annen side har jeg knapt kjent en hund heller i mitt liv, men likevel føles ikke de langt på nær like fremmende som kaninene føles, men det kan kanskje skyldes at hunden er nærmere katten, de er jo begge rovdyr. Kaninen er jo kun et byttedyr. (Det er forsåvidt hesten også, men den er noe helt annet.) Og jeg synes det merkes, for det ser ut som kaninene er på vakt hele tiden. Jeg synes ikke de slapper noe særlig av. Det kan hende det har noe med at de ikke kjenner meg så godt, at jeg er ganske ny i dette huset, men den ene har i hvertfall begynt å hoppe rundt på sofaen ved siden av meg når jeg leser, en gang hoppet den tilogmed opp på fanget mitt i noen sekunder, jeg mistenker at den så på lårene mine som et hinder den måtte over for å nå den andre siden av sofaen, noe som hos katten derimot kunne betydd flere ting, den kunne ønsket seg kos eller noe annet (hei, se litt bort fra den boka, jeg trenger noe og du må gi meg det nå). Uansett, den kan vel ikke være så redd, men likevel ser den så redd ut hele tiden. Kanskje gnagere bare er nødt til å være redde hele tiden, siden de fra naturens side er byttedyr? Men det er jo sauene på jordet rundt svingen her også, og de ser alldeles ikke redde ut. Det ser ut som de koser seg i alt det frodige gresset, kun forstyrret av menneskene som går forbi, i hvertfall når jeg går forbi, da ser den største av dem på meg, ser på meg der jeg dukker opp fra bak et av husene og går opp grusstien gjennom gårdstunet, viker ikke med blikket, det er det jeg som gjør i det jeg har passert, og i det jeg tenker på det nå, tenker jeg aha! Sauene er ikke redde fordi de er flokkdyr, de har en lederskikkelse, en ledersau som passer på slik at de andre ikke trenger å være redde. Slik kan de slappe av. Akkurat som ordningen hos hestene. De ser heller ikke redde ut i det daglige (kun når det faktisk er noe reelt å være redd for), det må jo være fordi de også er flokkdyr, de stoler på fellesskapet, på at hvis det er noen fare, så kommer noen til å fortelle det.
Kaniner er ikke slik. De er visstnok kolonidyr. Altså ikke flokkdyr, de lever ikke i det samme fellesskapet som hester og sauer gjør, eller sjiraffer for den saks skyld. Kaniner lever sammen, men ikke som i et fellesskap, mer slik at de lever sammen bare for å ha noen rundt seg. De samarbeider ikke på samme måte som andre flokkdyr. Visstnok. Var det ei som fortalte meg. Akkurat som mennesker i byer, som bor sammen så tett innpå hverandre, men kanskje aldri veksler noen ord, som ikke nødvendigvis hjelper hverandre, varsler hverandre, men bare ser hverandre i oppgangen noen ganger. Går forbi hverandre på gatene og slikt. Du vet. Og jeg tenker at jeg må være et slikt kolonidyr, hadde jeg ikke hatt en samboer hadde jeg aldri flyttet på landet slik som dette, aldri i livet, tenk å risikere å aldri se noen i det hele tatt (det finns jo dager man ikke orker å sosialisere seg, men det betyr ikke at man vil sitte i sitt eget isolat heller), aldri høre lyden av andre mennesker (i hvertfall ikke så ofte), ikke nødvendigvis stemmer, men lyden av trafikk, noen som går, løper, sykler. At det skjer noe utenfor, at det er liv der ute. At verden er der ute.
Jeg forteller folk at jeg bor her ute og de sier jaja, du kan jo flytte igjen senere, som om det er synd på meg at jeg bor så langt fra sentrum. Bor du der ute? sier de. Jeg derimot synes ikke synd på meg selv. Jeg har bodd i byen hele mitt liv til nå, i noe som må være nitti prosent av hele min levetid har jeg bodd et kvarters spasertur fra sentrum, så for meg er det å bo ved et sauejorde eksotisk. På en annen side sier ei av venninnene mine at jeg ikke aner hva det er å bo på landet, for jeg bor jo faktisk bare femten minutter vekk fra bybanen, der hun kommer fra kommer man seg ingen steder uten bil. Der går bussen tre gangen om dagen. Jeg sier, men hallo, det er jo sauer der jeg bor, og et gårdstun jeg må gjennom, og bilene som møter hverandre må tilogmed passere hverandre på steder merket M (møteplass), og jeg må gå i femten minutter til nærmeste butikk og den er ikke en gang søndagsåpent! Men hun er ikke overbevist. Jeg bor i en bydel langt fra sentrum, det er det jeg gjør. Landet, pfft. Jeg vet tydeligvis ikke hva det er.
Selv mener jeg fortsatt at jeg bor på landet. Og jeg liker det siden jeg ikke bor her alene, men i et bofellesskap og to kaniner og en kjæreste som romstrerer rundt i rommene eller sitter på sofaen, noe i hvertfall, han er her, det er mennesker her, også andre, de er her, i rommene og på kjøkkenet, jeg hører lyder, og da er det helt ok å ikke bo i byen. Det er søtten plommetrær i hagen, en bekk utenfor vinduet og langt fra slike dyre ting som å bare stikke innom en kafé og spise noe der, og så denne evinnelige byvandringen som jeg er ganske lei av, jeg vil heller gå en tur i skogen, og jeg har sluttet å drikke, så byen på kveldstid er heller ikke noe særlig å trakte over, i hvertfall ikke for ofte og da gjør det jo ikke noe at man må ta nattbybanen hjem eller taxi, i stedenfor å gå eller sykle (som jeg er vant til).
Nå riktignok er der ennå august og det gjør ikke noe å ha så lang skolevei (jeg studerer jo i sentrum av byen), den er bare fin og jeg passerer flere busker med både røde og gule bringebær (sistnevnte har jeg aldri sett før). Kanskje kommer jeg til å si noe annet når det blir høst, sen høst, november, når det begynner å regne for alvor, en sånn kald regn som siler nedover ryggen, liksom griper om nakken, eller vinterens kulde som visstnok er helt jævlig her i følge huseieren, skaff dere TO termodyner hver, sier hun (men legger til at hun riktignok er en frøsen person), kanskje da skulle jeg ønske at jeg bodde midt i byen og bare trengte å gå i hundre meter til skolen eller butikken, men også kanskje det ikke skjer; jeg er forberedt, jeg, jeg venter gummistøvler i posten og jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har sagt i sommer at det finns ikke dårlig vær, bare dårlige klær, det har så og si vært mantraet mitt, jeg sier det hver gang noen klager og lar vær å gjøre noe bare fordi været ble annerledes enn de hadde tenkt seg det. Jeg lærte meg tilogmed å bare hoppe uti vannet, kaste meg ut i det uten å kjenne etter først, noe som jeg knapt har gjort før, ikke en gang da jeg var barn, tror jeg, men nå. Nå. Jeg har sluttet å bry meg om været på den måten.
Været er utenfor noe jeg styrer selv uansett. (Og så tenker jeg hvorfor skriver jeg dette, sitter jeg her og skriver om været? Som tabloidavisene. Jeg må virkelig gå og gjøre noe annet, lese om satirisk diktning, røyke en sigg, spise en skive med peanøttsmør, og hvor er det blitt av den store kaninen nå da?)
fredag 26. august 2011
Bøkene jeg leste i august, del 2
6. I ADAMS FOTSPOR av Thor Heyerdahl ¤ ¤ (¤)
Thor Heyerdahl var en grepa kar, men særlig flink til å skrive var han ikke. I Adams fotspor er hans egne memoarer. Den er klønete og rotete og hver gang jeg plukket den opp orket jeg aldri mer enn tre-fire sider før jeg la den fra meg igjen fordi det det var så slitsomt å lese den. Jeg begynte på den i begynnelsen av juni og ble ikke ferdig før en gang i august. Sett bort fra det, har den jo en sjarm. Det er jo Thor Heyerdahl som har skrevet den! (Jeg er litt forelska i han, skjønner dere.) Og han kommer med noen gøye anekdoter, om bl.a. alle statslederne han kjente, som f.eks. Fidel Castro. Eller kongefamilien (hvilken kongefamilie? Alle!).
7. TØYENGATA - ET NYRIKT STYKKE NORGE av Tone Huse ¤ ¤ ¤ ¤
Tøyengata er faglitterært om bydelen Grønland i Oslos utvikling de siste årene. Om gentrifiseringen og om folk som bor der. Interessant og lærerikt. (NB, trykksverten på denne boka luktet spy, jeg skjønte ikke noe hver gang jeg åpnet denne boka, Hvem har spydd her? Å, ja, boka.)
8. I SOMMER SKAL JEG GIFTE MEG MED CECILIE av Pål Angelskår ¤ ¤ ¤ (¤)
Jeg leste om denne diktboka i Bokmagasinet (tror jeg), og der stod det at dette var dikt om hverdagen, og jeg elsker hverdagen, hva er finere enn hverdagen, og i tillegg har denne boka en kjempefin tittel, synes dere ikke, så derfor gikk jeg for å låne den. Og så viste det seg at coveret også var helt nydelig, det var så fint at jeg måtte dra opp boka på kafé for å vise den til de jeg satt der med. Trivielt, ja. Hva angår diktene er det første diktet mitt favoritten min, og det er flere dikt i den jeg liker godt, men likevel er det overvekt av dikt som bare går meg hus forbi, og det gjør at denne diktboka ikke blir helt det store.
9. HOW BEAUTIFUL THE ORDINARY av Michael Cart (red.) ¤ ¤ (¤)
En blogger informerte meg om at min elskede Francesca Lia Block hadde en novelle i denne novelleantologien. Dermed tok det bare et minutt max innen jeg hadde bestilt How Beautiful the Ordinary fra amazon.com. Derfor skjønte jeg ikke før jeg hadde den hjemme hos meg at dette er en novellesamling hvor alle tekstene handler om det å være skeiv. Noe jeg ikke liker. Jeg liker ikke når det fokuseres på homokamp (eller kvinnekamp for den saks skyld), at det lages en novellesamling som skal handle om det, det får det til å lage et større gap mellom "de og oss". Åja, dere er noe annet, siden dere må ha en bok som handler om det å være skeiv, fremfor en bok som handler om kjærligheten, eller tenåringslivet generelt, noe alle kan relatere seg til, i motsetning til en bok om å være skeiv, hvor bare en minoritet kan relatere seg til det. Jeg følte nemlig at denne boka var lagd for å muntre opp tenåringer som sliter med identiteten angående seksuell legning. (Dette er ikke noe jeg finner på, Michael Cart skriver dette i forordet: There are countless reasons for reading, but when you're young and uncertain of your identity, of who you may be, one of the most compelling is the quest to discover yourself reflected in the pages of a book.) Jeg fikk i hvertfall svært lite ut av denne boka. Selv novellen til Francesca Lia Block, My Virtual World, er ikke noe særlig til tess. Den er som en dårlig kopi av en annen novelle hun har, Dragons in Manhattan, som er å finne i hennes egen novellesamling Girl Goddess #9 (Drager på Manhattan på norsk). Les heller den (og resten av novellesamlingen også i samme slengen, for den er nydelig fra ende til annen). Selv i en av de bedre novellene i How Beautiful the Ordinary, William Sleators Fingernail, som både er original og morsom å lese, er kleinheten til stede.
10. ET ANSIKT SOM MINNER OM NORSK POLITIKK av Geir Gulliksen ¤ ¤ ¤
En diktbok av Geir Gulliksen som gav meg fine Se på meg nå. Et ansikt som minner om norsk politikk er ikke like fin, men det gjør ikke noe, for Se på meg nå var eksepsjonelt fin og likesom i en klasse for seg. Uansett, her er et utdrag:
hun hadde ikke trodd at hennes egne barn kunne dø før hun selv skulle dø
hun hadde for øvrig aldri forstått at vi som var sønnene hennes virkelig
kom til å flytte hjemmefra, hun ventet fortsatt på at vi skulle komme hjem
hun holdt middagen varm hele dagen og kastet den dagen etter
Thor Heyerdahl var en grepa kar, men særlig flink til å skrive var han ikke. I Adams fotspor er hans egne memoarer. Den er klønete og rotete og hver gang jeg plukket den opp orket jeg aldri mer enn tre-fire sider før jeg la den fra meg igjen fordi det det var så slitsomt å lese den. Jeg begynte på den i begynnelsen av juni og ble ikke ferdig før en gang i august. Sett bort fra det, har den jo en sjarm. Det er jo Thor Heyerdahl som har skrevet den! (Jeg er litt forelska i han, skjønner dere.) Og han kommer med noen gøye anekdoter, om bl.a. alle statslederne han kjente, som f.eks. Fidel Castro. Eller kongefamilien (hvilken kongefamilie? Alle!).
7. TØYENGATA - ET NYRIKT STYKKE NORGE av Tone Huse ¤ ¤ ¤ ¤
Tøyengata er faglitterært om bydelen Grønland i Oslos utvikling de siste årene. Om gentrifiseringen og om folk som bor der. Interessant og lærerikt. (NB, trykksverten på denne boka luktet spy, jeg skjønte ikke noe hver gang jeg åpnet denne boka, Hvem har spydd her? Å, ja, boka.)
8. I SOMMER SKAL JEG GIFTE MEG MED CECILIE av Pål Angelskår ¤ ¤ ¤ (¤)
Jeg leste om denne diktboka i Bokmagasinet (tror jeg), og der stod det at dette var dikt om hverdagen, og jeg elsker hverdagen, hva er finere enn hverdagen, og i tillegg har denne boka en kjempefin tittel, synes dere ikke, så derfor gikk jeg for å låne den. Og så viste det seg at coveret også var helt nydelig, det var så fint at jeg måtte dra opp boka på kafé for å vise den til de jeg satt der med. Trivielt, ja. Hva angår diktene er det første diktet mitt favoritten min, og det er flere dikt i den jeg liker godt, men likevel er det overvekt av dikt som bare går meg hus forbi, og det gjør at denne diktboka ikke blir helt det store. 9. HOW BEAUTIFUL THE ORDINARY av Michael Cart (red.) ¤ ¤ (¤)
En blogger informerte meg om at min elskede Francesca Lia Block hadde en novelle i denne novelleantologien. Dermed tok det bare et minutt max innen jeg hadde bestilt How Beautiful the Ordinary fra amazon.com. Derfor skjønte jeg ikke før jeg hadde den hjemme hos meg at dette er en novellesamling hvor alle tekstene handler om det å være skeiv. Noe jeg ikke liker. Jeg liker ikke når det fokuseres på homokamp (eller kvinnekamp for den saks skyld), at det lages en novellesamling som skal handle om det, det får det til å lage et større gap mellom "de og oss". Åja, dere er noe annet, siden dere må ha en bok som handler om det å være skeiv, fremfor en bok som handler om kjærligheten, eller tenåringslivet generelt, noe alle kan relatere seg til, i motsetning til en bok om å være skeiv, hvor bare en minoritet kan relatere seg til det. Jeg følte nemlig at denne boka var lagd for å muntre opp tenåringer som sliter med identiteten angående seksuell legning. (Dette er ikke noe jeg finner på, Michael Cart skriver dette i forordet: There are countless reasons for reading, but when you're young and uncertain of your identity, of who you may be, one of the most compelling is the quest to discover yourself reflected in the pages of a book.) Jeg fikk i hvertfall svært lite ut av denne boka. Selv novellen til Francesca Lia Block, My Virtual World, er ikke noe særlig til tess. Den er som en dårlig kopi av en annen novelle hun har, Dragons in Manhattan, som er å finne i hennes egen novellesamling Girl Goddess #9 (Drager på Manhattan på norsk). Les heller den (og resten av novellesamlingen også i samme slengen, for den er nydelig fra ende til annen). Selv i en av de bedre novellene i How Beautiful the Ordinary, William Sleators Fingernail, som både er original og morsom å lese, er kleinheten til stede.
10. ET ANSIKT SOM MINNER OM NORSK POLITIKK av Geir Gulliksen ¤ ¤ ¤
En diktbok av Geir Gulliksen som gav meg fine Se på meg nå. Et ansikt som minner om norsk politikk er ikke like fin, men det gjør ikke noe, for Se på meg nå var eksepsjonelt fin og likesom i en klasse for seg. Uansett, her er et utdrag:
hun hadde ikke trodd at hennes egne barn kunne dø før hun selv skulle dø
hun hadde for øvrig aldri forstått at vi som var sønnene hennes virkelig
kom til å flytte hjemmefra, hun ventet fortsatt på at vi skulle komme hjem
hun holdt middagen varm hele dagen og kastet den dagen etter
torsdag 25. august 2011
Bøkene jeg leste i august, del 1
Denne måneden har jeg lest en god del bøker av forfattere som jeg kjenner fra før av. Og en haug med diktbøker. Jeg tror kanskje det er fordi jeg flyttet til Bergen denne måneden, slik at jeg lånte bare en masse fliser av bøker, sånn at jeg kunne være sikker på å lese dem ferdige før jeg ble nødt til å levere dem tilbake til biblioteket i Kristiansand før jeg dro. Kanskje. Eller jeg vet ikke. Kanskje jeg bare hadde lyst til å lese dikt, simpelthen.
1. FORDI DET ER SLIK JEG ROR av Mia Berner ¤ ¤ ¤ ¤
For en liten tid tilbake leste jeg Mia Berners Tretten, og der ble Fordi det er slik jeg ror nevnt. Og siden jeg likte Tretten så godt som jeg gjorde, dro jeg med meg denne hjem da jeg så den ligge fremme på biblioteket. Og bra var det, for denne likte jeg enda bedre enn Tretten. Mia Berner var helt vill og sykt åpen for livet. For ikke å snakke om vågal, intelligent, selvstendig og bekymringsløs (på en ikke-ansvarsløs måte). Og selve boken, som er en samling av forskjellige tekster: jeg liker beskrivelsene hennes veldig godt. Spesielt likte jeg teksten Hvittingfangst og makrellgarn.
2. PIXLEY MAPOGO av Tore Renberg ¤
Unnskyld meg, men jeg fatter ikke at dette har blitt gitt ut. Pixley Mapogo er et makkverk. Her følger vi Jarle Klepp fra bøkene Mannen som elsket Yngve (2003), Kompani Orheim (2005) og Charlotte Isabel Hansen (2008). Kunne det ikke stoppet der, med Charlotte Isabel Hansen? Nei. Tore Renberg skriver Pixley Mapogo. Jeg hadde hørt på forhånd at den var dårlig, men det hørte jeg også om Charlotte Isabel Hansen, men den viste det seg jo at jeg likte, så jeg valgte å trosse det jeg hadde hørt om Pixley Mapogo også. Skulle jeg ikke gjort. Jeg satt med en flau smak i munnen gjennom hele boka, som bare er en masse svada og pinlige karakterer. Og greit det, Jarle Klepp er jo en klein fyr, men i Pixley Mapogo er han bare for klein. Sjarmen er borte. Jeg tror neppe jeg plukker opp en ny Tore Renberg-bok etter dette. Det er over. Slutt.
3. GENANSE OG VERDIGHET av Dag Solstad ¤ ¤ ¤ (¤)
Hva skal jeg si? Dag Solstad er så veldig Dag Solstad. Uten at det er noe dårlig med det. Denne boka handler om en norsklærer. Først begynner det med en episode i et klasserom på en videregående skole, deretter følger digresjon på digresjon, vi ender langt vekk fra norsktimen (hvor jeg forøvrig kommer til å tenke aldri, aldri i livet måtte jeg ende opp som norsklærer og undervise om Ibsen), til en liten familie som får meg til å tenke på den like lille familien i Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige, en vandring i hovedpersonens tidligere studentliv i Oslo og mennesker som likesom ut av det blå tar plutselige valg, og dermed skjer det vendinger som jeg ikke forstår, jeg blir overrasket og undrer meg over hvorfor gjør han dette? Og sånn er det hver gang jeg leser Dag Solstad.
4. I DE BRENTE RESTENE AV ALT DU HAR LOVET MEG av Nils Chr. Moe-Repstad ¤ ¤
En diktbok om guder, eventuelt selve Guden. En veldig gudelig bok. Herregud, har jeg ikke noe mer å si enn det? Nei.
5. LOW MOON & ANDRE HISTORIER av Jason ¤ ¤ ¤ ¤ ¤
Jeg har vært borti Jason tidligere, men aldri helt skjønt greia. Før Sofia en dag dro den opp av veska og lånte meg denne, sa jeg burde lese den, og jeg leste den, denne tegneserienovellesamlingen, og så skjønte jeg det. Jeg ble fascinert og og bergatt av stemningen, tegningene, historiene. Så rart og merkelig - og orginalt. Jeg likte den kjempegodt, fikk lyst til å lese mer. Jeg fortalte om det til kjæresten min, jeg har lest Jason nå, det er bra, du har vel lest det, hvorså han viste meg en mappe i hylla full av Jason-blader, som jeg ikke rakk å lese da, men som jeg kom på igjen nå, og jeg håper han tar dem med seg i flyttelasset hit.
1. FORDI DET ER SLIK JEG ROR av Mia Berner ¤ ¤ ¤ ¤
For en liten tid tilbake leste jeg Mia Berners Tretten, og der ble Fordi det er slik jeg ror nevnt. Og siden jeg likte Tretten så godt som jeg gjorde, dro jeg med meg denne hjem da jeg så den ligge fremme på biblioteket. Og bra var det, for denne likte jeg enda bedre enn Tretten. Mia Berner var helt vill og sykt åpen for livet. For ikke å snakke om vågal, intelligent, selvstendig og bekymringsløs (på en ikke-ansvarsløs måte). Og selve boken, som er en samling av forskjellige tekster: jeg liker beskrivelsene hennes veldig godt. Spesielt likte jeg teksten Hvittingfangst og makrellgarn.
2. PIXLEY MAPOGO av Tore Renberg ¤
 |
| Her sitter jeg på hytteterassen et sted i den sørlandske sommeridyll og leser min siste Tore Renberg-bok ever. |
3. GENANSE OG VERDIGHET av Dag Solstad ¤ ¤ ¤ (¤)
Hva skal jeg si? Dag Solstad er så veldig Dag Solstad. Uten at det er noe dårlig med det. Denne boka handler om en norsklærer. Først begynner det med en episode i et klasserom på en videregående skole, deretter følger digresjon på digresjon, vi ender langt vekk fra norsktimen (hvor jeg forøvrig kommer til å tenke aldri, aldri i livet måtte jeg ende opp som norsklærer og undervise om Ibsen), til en liten familie som får meg til å tenke på den like lille familien i Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige, en vandring i hovedpersonens tidligere studentliv i Oslo og mennesker som likesom ut av det blå tar plutselige valg, og dermed skjer det vendinger som jeg ikke forstår, jeg blir overrasket og undrer meg over hvorfor gjør han dette? Og sånn er det hver gang jeg leser Dag Solstad.
4. I DE BRENTE RESTENE AV ALT DU HAR LOVET MEG av Nils Chr. Moe-Repstad ¤ ¤
En diktbok om guder, eventuelt selve Guden. En veldig gudelig bok. Herregud, har jeg ikke noe mer å si enn det? Nei.
5. LOW MOON & ANDRE HISTORIER av Jason ¤ ¤ ¤ ¤ ¤
Jeg har vært borti Jason tidligere, men aldri helt skjønt greia. Før Sofia en dag dro den opp av veska og lånte meg denne, sa jeg burde lese den, og jeg leste den, denne tegneserienovellesamlingen, og så skjønte jeg det. Jeg ble fascinert og og bergatt av stemningen, tegningene, historiene. Så rart og merkelig - og orginalt. Jeg likte den kjempegodt, fikk lyst til å lese mer. Jeg fortalte om det til kjæresten min, jeg har lest Jason nå, det er bra, du har vel lest det, hvorså han viste meg en mappe i hylla full av Jason-blader, som jeg ikke rakk å lese da, men som jeg kom på igjen nå, og jeg håper han tar dem med seg i flyttelasset hit.
mandag 22. august 2011
Om å flytte fra Kristiansand til Bergen for andre gang
Jeg tenkte lenge på å skrive noe om å forlate Kristiansand for å flytte til Bergen, men jeg klarte ikke å skrive noe fordi jeg var stresset over hva jeg skulle ta med og slike andre praktiske ting; deretter, på plass i et nytt hus, klarte jeg heller ikke å skrive om det, om byen jeg nesten alltid har bodd i, om å forlate den. Kanskje er det fordi jeg ikke føler jeg har forlatt den, min tilknytning dit er så stor at det finnes ingen mulighet til å forlate den, det går ikke, den kommer alltid til å være min, og kanskje også fordi jeg ikke dro derfra alene, men sammen med min kjæreste, som også er kristiansander. Deretter tenkte jeg at jeg i stedet kunne skrive noe om ikke stedet jeg dro fra, men stedet jeg dro til, altså Bergen, min nye tilværelse, men heller ikke det klarte jeg. Enda vi har handlet møbler og allerede lagd flere måltider på kjøkkenet, altså begynt å menge oss i rommene uten at de er tomme og falt inn i begynnende vaner på kjøkkenet, klarte jeg ikke å tenke noen tanker om mitt nye bosted.
Å flytte skal liksom rokke ved noe i livet, man begynner på noe nytt, man vandrer i nye gater og fremmede steder, det burde være lett å finne noen tanker om det, men jeg finner dem ikke. Jeg har tenkt på fjellene, joda, det er fjell her og Vestlandet er vakkert, men jeg har ikke tenkt på byen Bergen. Jeg har gått i den, jeg har sett litt på den, jeg har drukket med den, jeg har hatt kaffeslabberas med den, men hva så, det er ikke noe nytt med det, jeg har gjort det før. Jeg har vanket her før, i Bergen, jeg flyttet hit for fire år siden og var her i et år. Nå er det samme greia på nytt. Jeg har flyttet hit for andre gang. Jeg kjenner ikke Bergen godt, men jeg vet navnet på de viktigste gatene og hvor de ligger, jeg kan en håndfull med bussruter (hvis de ikke har byttet dem siden sist, kanskje), jeg vet hvor man får den billigste ølen, jeg vet hvor man får den beste kaffen, jeg vet hvor jeg bør spise pannekaker og drikke milkshake, jeg vet hvor man kjøper billetter til konsertene på Hulen, jeg vet at man kan sykle i loop på VilVite-senteret (og at jeg trenger årspass dit, hvis det finns, da skal jeg gå dit en gang i uka, MINST!), jeg vet hvordan det ser ut på toppen av alle de syv fjellene (for jeg har besteget dem alle sammen), jeg vet hvordan Fløi-banen fungerer, jeg vet hvilke butikker i sentrum som har søndagsåpent osv. Jeg er ikke helt ny her. Og det var kanskje det jeg tenkte det skulle bli å flytte denne gangen. Jeg forestilte meg å gå meg vill i gatene, gå på måfå inn i en kafé og bestille en kake og finne ut om det kunne være et sted å spise kake på lørdager (alle drikker kaffe og spiser kake på lørdager, sant?), gå på streif mellom utestedene, finne ut hvor man kan ta lange dagsturer ute i naturen, sånne ting, men så ble det ikke sånn. Jeg kom ikke inn på studier på en eller annen avsides plass i Norge som nesten ingen har vært, jeg kom inn på studier i Bergen. Og det var jo det som lå på toppen av ønskene mine på Samordna opptak, men jeg trodde virkelig ikke at jeg skulle komme inn.
Jeg forberedte meg på å flytte opp til nord-Norge. Jeg forberedte meg til hvordan jeg skulle takle mørketid og kulde, jeg begynte å tenke på hvor mye plass termodressen kom til å ta i bagasjen jeg måtte ta med på flyet, for ja, nord-Norge, det er så langt unna Kristiansand at jeg måtte ha tatt flyet dit. Det var ikke snakk om noe tog. Det er så langt borte at om jeg hadde flyttet hadde jeg ikke bare kunnet kaste meg på en buss og besøke Kristiansand om et savn plutselig kom over meg. Å flytte til nord-Norge, det hadde vært å flytte til et nytt sted, det. I løpet av hele mitt liv har jeg bare vært der én uke. Der måtte jeg ha gjort meg kjent. Eller i Trondheim. Der har jeg heller nesten ikke vært i mitt liv. Av det jeg kan huske har jeg vært der i fem dager. Også der måtte jeg ha gjort meg kjent. Men så kom jeg inn i på Universitetet i Bergen og så behøvde jeg ikke å gjøre meg så kjent likevel. Og det at jeg var så mentalt forberedt på å flytte til et helt nytt sted, og så ende opp i Bergen, enda den er fin, kanskje Norges peneste by, er nok det som har gjort at jeg er såpass likegyldig til det hele. Det føles som en slags reprise.
Jeg leter etter en følelse av å ha dratt fra noe, til noe, men jeg finner den ikke, jeg føler bare at det hele er det samme, bare på en annen plass, og så prøver jeg å tenke på at jeg er et annet menneske nå enn den gangen for fire år siden, eller om ikke annet, så et forandret menneske. Jeg inntar denne byen på en annen måte enn sist. Jeg har andre og nye interesser, andre erfaringer. Jeg ser verden litt annerledes. Jeg prøver å gjenoppdage byen på nytt, gjennom nye øyne, men det interesserer meg ikke like mye som før, det å flytte til en by. Forbausende nok er jeg likegyldig, og jeg kan ikke tro det. For jeg er da ikke likegyldig, jeg tenker ikke sånt, jeg er jo et spekter av følelser, jeg har bastante meninger og tanker om hvordan og hvor og hvorfor og når, men nei. Ikke nå. Her bare bor vi. Den ene tilværelsen gled over den andre, jeg fortsetter å gå på biblioteket å låne med meg bøker hjem, leser dem, leverer dem tilbake, låner nye; spiser frokost, drikker den samme grønne teen, ser den samme solen utenfor skinne inn på tregulvet i stuen; sover sammen med den samme mannen; skriver, fortsetter, de eneste forskjellene jeg virkelig har gledet meg over begrenser seg til gleden over å endelig bo i et hus med en vaskemaskin og en ovn som fungerer. For det hadde vi ikke før. Det er alt, og så fortsetter livet sin vante gang, og det er verken veldig bra eller veldig dårlig, rett og slett bare helt greit, og så tenker jeg at jeg virkelig er forandret fra hvem jeg var for fire år siden til nå, før hadde jeg alltid noen ønsker om hva som ville vært bedre, nå har jeg ikke det.
Eller kanskje disse ønskene om hva som ville vært bedre er byttet om fra å gjelde selve tilværelsen og stedene jeg befinner meg på, til å gjelde andre ting. Til det konstante ønsket om å bli bedre til å skrive, eller ønsket om å lære noe nytt hele tiden, mens resten av tilværelsen er uviktig. Kanskje har jeg endelig innsett at ingenting blir bedre av hvor jeg befinner meg, kanskje det er derfor jeg er så revnende likegyldig til dette faktum at jeg har flyttet fra en by som nesten alle kristiansandere jeg kjenner sier de ikke orker å bo i. Det tilsier nemlig at jeg burde være veldig, veldig glad for å komme meg unna, men jeg, jeg er ikke det, jeg er verken veldig glad eller veldig lei meg for det, jeg føler bare et slags 'whatever.' Det har rett og slett ikke vært noe å si om det, annet enn at for to uker siden var jeg der, nå er jeg her.
Å flytte skal liksom rokke ved noe i livet, man begynner på noe nytt, man vandrer i nye gater og fremmede steder, det burde være lett å finne noen tanker om det, men jeg finner dem ikke. Jeg har tenkt på fjellene, joda, det er fjell her og Vestlandet er vakkert, men jeg har ikke tenkt på byen Bergen. Jeg har gått i den, jeg har sett litt på den, jeg har drukket med den, jeg har hatt kaffeslabberas med den, men hva så, det er ikke noe nytt med det, jeg har gjort det før. Jeg har vanket her før, i Bergen, jeg flyttet hit for fire år siden og var her i et år. Nå er det samme greia på nytt. Jeg har flyttet hit for andre gang. Jeg kjenner ikke Bergen godt, men jeg vet navnet på de viktigste gatene og hvor de ligger, jeg kan en håndfull med bussruter (hvis de ikke har byttet dem siden sist, kanskje), jeg vet hvor man får den billigste ølen, jeg vet hvor man får den beste kaffen, jeg vet hvor jeg bør spise pannekaker og drikke milkshake, jeg vet hvor man kjøper billetter til konsertene på Hulen, jeg vet at man kan sykle i loop på VilVite-senteret (og at jeg trenger årspass dit, hvis det finns, da skal jeg gå dit en gang i uka, MINST!), jeg vet hvordan det ser ut på toppen av alle de syv fjellene (for jeg har besteget dem alle sammen), jeg vet hvordan Fløi-banen fungerer, jeg vet hvilke butikker i sentrum som har søndagsåpent osv. Jeg er ikke helt ny her. Og det var kanskje det jeg tenkte det skulle bli å flytte denne gangen. Jeg forestilte meg å gå meg vill i gatene, gå på måfå inn i en kafé og bestille en kake og finne ut om det kunne være et sted å spise kake på lørdager (alle drikker kaffe og spiser kake på lørdager, sant?), gå på streif mellom utestedene, finne ut hvor man kan ta lange dagsturer ute i naturen, sånne ting, men så ble det ikke sånn. Jeg kom ikke inn på studier på en eller annen avsides plass i Norge som nesten ingen har vært, jeg kom inn på studier i Bergen. Og det var jo det som lå på toppen av ønskene mine på Samordna opptak, men jeg trodde virkelig ikke at jeg skulle komme inn.
Jeg forberedte meg på å flytte opp til nord-Norge. Jeg forberedte meg til hvordan jeg skulle takle mørketid og kulde, jeg begynte å tenke på hvor mye plass termodressen kom til å ta i bagasjen jeg måtte ta med på flyet, for ja, nord-Norge, det er så langt unna Kristiansand at jeg måtte ha tatt flyet dit. Det var ikke snakk om noe tog. Det er så langt borte at om jeg hadde flyttet hadde jeg ikke bare kunnet kaste meg på en buss og besøke Kristiansand om et savn plutselig kom over meg. Å flytte til nord-Norge, det hadde vært å flytte til et nytt sted, det. I løpet av hele mitt liv har jeg bare vært der én uke. Der måtte jeg ha gjort meg kjent. Eller i Trondheim. Der har jeg heller nesten ikke vært i mitt liv. Av det jeg kan huske har jeg vært der i fem dager. Også der måtte jeg ha gjort meg kjent. Men så kom jeg inn i på Universitetet i Bergen og så behøvde jeg ikke å gjøre meg så kjent likevel. Og det at jeg var så mentalt forberedt på å flytte til et helt nytt sted, og så ende opp i Bergen, enda den er fin, kanskje Norges peneste by, er nok det som har gjort at jeg er såpass likegyldig til det hele. Det føles som en slags reprise.
Jeg leter etter en følelse av å ha dratt fra noe, til noe, men jeg finner den ikke, jeg føler bare at det hele er det samme, bare på en annen plass, og så prøver jeg å tenke på at jeg er et annet menneske nå enn den gangen for fire år siden, eller om ikke annet, så et forandret menneske. Jeg inntar denne byen på en annen måte enn sist. Jeg har andre og nye interesser, andre erfaringer. Jeg ser verden litt annerledes. Jeg prøver å gjenoppdage byen på nytt, gjennom nye øyne, men det interesserer meg ikke like mye som før, det å flytte til en by. Forbausende nok er jeg likegyldig, og jeg kan ikke tro det. For jeg er da ikke likegyldig, jeg tenker ikke sånt, jeg er jo et spekter av følelser, jeg har bastante meninger og tanker om hvordan og hvor og hvorfor og når, men nei. Ikke nå. Her bare bor vi. Den ene tilværelsen gled over den andre, jeg fortsetter å gå på biblioteket å låne med meg bøker hjem, leser dem, leverer dem tilbake, låner nye; spiser frokost, drikker den samme grønne teen, ser den samme solen utenfor skinne inn på tregulvet i stuen; sover sammen med den samme mannen; skriver, fortsetter, de eneste forskjellene jeg virkelig har gledet meg over begrenser seg til gleden over å endelig bo i et hus med en vaskemaskin og en ovn som fungerer. For det hadde vi ikke før. Det er alt, og så fortsetter livet sin vante gang, og det er verken veldig bra eller veldig dårlig, rett og slett bare helt greit, og så tenker jeg at jeg virkelig er forandret fra hvem jeg var for fire år siden til nå, før hadde jeg alltid noen ønsker om hva som ville vært bedre, nå har jeg ikke det.
Eller kanskje disse ønskene om hva som ville vært bedre er byttet om fra å gjelde selve tilværelsen og stedene jeg befinner meg på, til å gjelde andre ting. Til det konstante ønsket om å bli bedre til å skrive, eller ønsket om å lære noe nytt hele tiden, mens resten av tilværelsen er uviktig. Kanskje har jeg endelig innsett at ingenting blir bedre av hvor jeg befinner meg, kanskje det er derfor jeg er så revnende likegyldig til dette faktum at jeg har flyttet fra en by som nesten alle kristiansandere jeg kjenner sier de ikke orker å bo i. Det tilsier nemlig at jeg burde være veldig, veldig glad for å komme meg unna, men jeg, jeg er ikke det, jeg er verken veldig glad eller veldig lei meg for det, jeg føler bare et slags 'whatever.' Det har rett og slett ikke vært noe å si om det, annet enn at for to uker siden var jeg der, nå er jeg her.
lørdag 20. august 2011
Vi sitter i våre tomme rom og venter på at møblene vi har kjøpt på IKEA skal komme en eller annen gang mellom klokken 10 og 20
Denne har jeg funnet hos Nøve.
Piercinger: hadde en i en av øreflippene, men det har grodd for lengst.
Skostørrelse: 40-41
Hårfarge: mørkebrunt.
Fregner: av og til når det er sommer.
Motto: alt ordner seg til slutt (hvis ikke er det ikke slutten).
Forelsket? ja, men av og til ikke.
Ønsker du at du bodde et annet sted? nei, jeg er forbausende likegyldig til hvor jeg bor (så lenge det er i Norge).
Synes du at du er attraktiv? ja, men av og til ikke.
Hvilken shampoo bruker du? sånne som man kan få kjøpt på dagligvarebutikken.
Hvilken parfyme bruker du? chanel no.5.
Hva er du redd for? etablerthet. jeg slo nesten opp med kjæresten min på vei til ikea i går. orket det ikke.
Liker du å vaske? jeg liker å ta oppvasken, men ikke å vaske gulv og dass osv.
Liker du berg&dalbaner? ja!
Siste...
Filmen du leide? husker ikke, det er sykt lenge siden jeg leide en film sist.
Filmen du kjøpte? husker ikke, men miranda julys the future skal bli min neste!
Sangen du hørte? husker ikke, det var noe musikk min kjæreste satte på.
Sangen du lastet ned? uhm, tror kanskje det må ha vært en veronica maggio-sang. jeg laster ikke så mye ned, jeg streamer.
Personen du ringte? mamma.
Personen som ringte deg? mamma.
TV-program du så? husker ikke, det er dritlenge siden jeg så noe på en skjerm i det hele tatt.
Person du tenkte på? pål, fordi kjæresten min la nettopp på mobilen etter å ha snakket med ham og sa han skulle hilse til meg.
Filmen du leide? husker ikke, det er sykt lenge siden jeg leide en film sist.
Filmen du kjøpte? husker ikke, men miranda julys the future skal bli min neste!
Sangen du hørte? husker ikke, det var noe musikk min kjæreste satte på.
Sangen du lastet ned? uhm, tror kanskje det må ha vært en veronica maggio-sang. jeg laster ikke så mye ned, jeg streamer.
Personen du ringte? mamma.
Personen som ringte deg? mamma.
TV-program du så? husker ikke, det er dritlenge siden jeg så noe på en skjerm i det hele tatt.
Person du tenkte på? pål, fordi kjæresten min la nettopp på mobilen etter å ha snakket med ham og sa han skulle hilse til meg.
Favoritt…
Sang: uhm, edelweiss. nei, det går ikke ann å spørre om dette.
Ting å gjøre: lese.
Sport: å svømme.
Drikke: smoothie.
Klær: kjole (og strømpebukser).
Film: me and you and everyone we know kanskje. den er i hvertfall en av topp fem.
Bil: bmw SUV, men det skal jeg egentlig ikke si, jeg som ellers er ganske nøye på å spare miljøet og egentlig hater SUV-er. men akkurat den er så kul. jeg snur meg etter den hver gang jeg ser den. men jeg skal aldri ha den altså. aldri.
Sang: uhm, edelweiss. nei, det går ikke ann å spørre om dette.
Ting å gjøre: lese.
Sport: å svømme.
Drikke: smoothie.
Klær: kjole (og strømpebukser).
Film: me and you and everyone we know kanskje. den er i hvertfall en av topp fem.
Bil: bmw SUV, men det skal jeg egentlig ikke si, jeg som ellers er ganske nøye på å spare miljøet og egentlig hater SUV-er. men akkurat den er så kul. jeg snur meg etter den hver gang jeg ser den. men jeg skal aldri ha den altså. aldri.
Har du noengang…
Grått pga en gutt? ja.
Grått pga en jente? ja.
Vært i slagsmål? ja, mest med søstera mi da.
Blitt arrestert? nei.
Truffet noen fra internett IRL? ja.
Grått pga en gutt? ja.
Grått pga en jente? ja.
Vært i slagsmål? ja, mest med søstera mi da.
Blitt arrestert? nei.
Truffet noen fra internett IRL? ja.
Antall…
Ganger du har vært forelsket? relativt mange ganger.
Ganger hjertet ditt har blitt knust? jeg tror ikke jeg noengang har vært knust pga. en gutt hvis det er det som menes. men jeg har blitt knust av andre ting.
Hjerter som har blitt knust på grunn av deg? jeg vet ikke.
Jenter du har kysset? relativt mange.
Personer fra grunnskolen du fremdeles har kontakt med? to-tre stykk? shit, så få. jeg gikk der i ni år og alt jeg har igjen er tre jeg fortsatt har kontakt med? og jeg har ikke en gang mye kontakt med dem! jeg treffer dem svært sporadisk.
Ganger du har vært forelsket? relativt mange ganger.
Ganger hjertet ditt har blitt knust? jeg tror ikke jeg noengang har vært knust pga. en gutt hvis det er det som menes. men jeg har blitt knust av andre ting.
Hjerter som har blitt knust på grunn av deg? jeg vet ikke.
Jenter du har kysset? relativt mange.
Personer fra grunnskolen du fremdeles har kontakt med? to-tre stykk? shit, så få. jeg gikk der i ni år og alt jeg har igjen er tre jeg fortsatt har kontakt med? og jeg har ikke en gang mye kontakt med dem! jeg treffer dem svært sporadisk.
Siste…
Boken du leste? siste ferdigleste bok var en diktbok, hender og hukommelse av nils-øivind haagensen.
Personen du fikk mail av? en redaktør i tiden forlag.
Personen du fikk brev av? jeg har ikke fått brev på lenge, så det husker jeg ikke.
Boken du leste? siste ferdigleste bok var en diktbok, hender og hukommelse av nils-øivind haagensen.
Personen du fikk mail av? en redaktør i tiden forlag.
Personen du fikk brev av? jeg har ikke fått brev på lenge, så det husker jeg ikke.
Personen du fikk sms av? julie.
Gangen hele din familie spiste middag sammen? for under to uker siden, på mammas bursdag. da spiste vi sykt mange reker, kreps, kamskjell, kreps, krabbe, scampi, nybakt brød, aioli, eplemostmmmmm
Tingen du kjøpte? dobbelseng, klesstativ (som jeg alltid har drømt om) + kleshengere, helfigurspeil, sovesofa, to svære hyller, papppermer til å ha magasiner i og skittentøyskurv på ikea. jeg har aldri før dratt en så stor sum fra bankkortet mitt.
Gangen hele din familie spiste middag sammen? for under to uker siden, på mammas bursdag. da spiste vi sykt mange reker, kreps, kamskjell, kreps, krabbe, scampi, nybakt brød, aioli, eplemostmmmmm
Tingen du kjøpte? dobbelseng, klesstativ (som jeg alltid har drømt om) + kleshengere, helfigurspeil, sovesofa, to svære hyller, papppermer til å ha magasiner i og skittentøyskurv på ikea. jeg har aldri før dratt en så stor sum fra bankkortet mitt.
Noen ganger bare gleder jeg meg så mye til en film at jeg må poste traileren her på bloggen for å vise
Miranda July, hun som lagde og spilte i den kjempekjempekjempekjempekjempefine og kjempekjempekjempesøte Me and You and Everyone We Know, som jeg uten å overdrive har sett minst tyve ganger og fortsatt ser med jevne mellomrom (man kan ikke ha den dårlig dag hvis man ser den), har laget en ny film, The Future. Den har allerede hatt premiere i USA, men her i Norge, vet ikke. Jeg må uansett få sett den asap for jeg er helt sikker på at livet mitt blir bedre av det.
PS: Og siden jeg er en bokfantast, må jeg også nevne at for dere som ikke vet, så også skriver Miranda July, hun har blant annet skrevet No one belongs here more than you, og den fineste novella i den heter Something That Needs Nothing. (Synes jeg.) Den burde dere lese.
fredag 19. august 2011
Om å slutte å drikke
Jeg har bestemt meg for å slutte å drikke.
Jeg våkner ikke opp en dag og er kanonfyllesyk, tenker 'Faen, i går!' for så å si det innholdsløse og tomme 'Jeg skal aldri drikke mer ass.' Jeg våkner opp en dag hvor jeg er helt ok i formen og tenker at dette har jeg tenkt på lenge, at jeg skal slutte med dette meningsløse tullet, nå er det nok, det er altfor dyrt og jeg vil heller bruke pengene på en dyr middag, eller smoothies; jeg tenker på hvor absurd det er at jeg aldri tviler på om jeg skal betale 68 kr for en halvliter øl, mens den samme summen for en akkurat-blendet smoothie er noe jeg aldri kjøper, enda jeg elsker smoothies like mye som øl, i grunnen liker jeg jo smoothies bedre, for det er jo sunt i tillegg. Faen det er så jævla dyrt med alkohol. Jeg vil heller bruke pengene mine på andre ting.
Grunn to. Enda jeg har tenkt på å slutte å drikke lenge, jeg tror kanskje jeg har tenkt på det i godt over et år, så har jeg likevel fortsatt å drikke. Riktignok har det blitt færre og færre ganger. Likevel er det for mange ganger. Det er for mange ganger hvor jeg drikker og hvor det ikke gir meg noe særlig. Seff, det er gøy de gangene alle bare er sykt med og man ender opp på et nachspiel på et nytt tak over byen og ser på soloppgangen klokken seks om morgenen, men hvor ofte skjer det. Det er så mange ganger man drikker og det ikke skjer. Og det skjer i hvertfall ikke på vinteren. Og nå er det snart høst og altså på tide å gi seg. Her en dag kom jeg på et kaffeslabberas på Vågen etter en kveld ute på byen og da jeg var yngre var kaffeslabberas dagen derpå alltid veldig gøy, for man snakket alltid om alt det syke og morsomme som skjedde dagen før, det ble nesten like gøy av å snakke om det som å oppleve det selv, men denne gangen på Vågen merket jeg at jeg ikke hadde noe å si. Jeg hadde ikke noe å fortelle. Det hadde ikke skjedd noe jeg ikke hadde opplevd før. Jeg danset i timevis i strekk, kjøpte noe fyllemat som jeg ikke husker smaken på, snakket med en matte- & fysikkstudent som prøvde å sjekke meg opp, og som den eneste grunnen var til at jeg hang med ham så lenge, var at han hadde Haugesundsdialekt, og jeg elsker Haugesundsdialekt og måtte bare høre litt på ham før jeg tok bybanen hjem. Som om han var en radio. Uansett, det skjedde ikke noe å snakke om. Og sånn er det blitt de fleste gangene. Jeg går ut og så skjer det ikke noe minneverdig. Det er bare waste of time. Jeg kunne heller blitt hjemme og lest i en bok. Eller skrevet noe. Eller sett f.eks. en Audrey Hepburn-film jeg ikke har sett ennå.
Grunn tre. Jeg er ikke seksten år lenger. Jeg er ikke ung og seksten år og i stand til å drikke en hel flaske med sprit for så å våkne på en madrass somewhere og sprette opp som et nyfødt føll (eventuelt gå rett fra nachspiel til en norsktime på skolen) . Jeg er tjueto (snart tjuetre), jeg er så gammel at fyllesyken drøyer seg i to dager. Og når jeg er fyllesyk får jeg ikke gjort noe fornuftig. Jeg bruker disse dagene på vas, og vas har jeg ikke tid til. Jeg vil lese og gå tur i skogen (eventuelt jogge) og spise råkostsalat til middag. I stedet får jeg ikke konsentrert meg og ender med å se altfor mange episoder av en dum serie, følgelig blir det ikke noen fysisk aktivitet, og å spise chips og dip og annen mat jeg ellers ikke rører. Jeg er rett og slett vannvittig trash når jeg er fyllesyk, og det får meg til å føle at snev av vemmelse og avsky for meg selv. En dag må alltid inneholde: sunn mat, fysisk aktivitet og hjerneføde. Kjæresten min sier at jeg har en syk form for selvdisiplin som ikke tillater meg å avvike fra denne dagsoppskriften en eneste dag, men jeg hater det og føler meg som et dårlig menneske når det skjer, så jeg kommer til å gjøre selvfølelsen min en tjeneste ved å la være å drikke. Jeg kommer aldri til å få dårlig samvittighet.
Heller ikke kommer jeg til å føle særlig mye fylleangst nå som jeg slutter å drikke. Jeg tror ikke jeg gjør så veldig mye dumt i fylla sånn egentlig, men noen ganger er det ting som bare er helt uutholdelig å tenke på at jeg har sagt/gjort; det skjer sjeldent, men når det først skjer så orker det ikke og jeg føler jeg har mistet verdigheten, så hvorfor ikke bare unngå det for godt. Det var grunn fire.
Som jeg allerede har nevnt er jeg jo nesten sykelig opptatt av å være en sunt menneske. Dette går ikke hånd i hånd med å konsumere tjue-tretti enheter på en kveld. Det er helt absurd at jeg som ellers spiser sunt ikke setter spørsmålstegn ved å konsumere all denne alkoholen. Jeg har bestemt meg for at jeg heller vil supe nedpå smoothier og friskpresset juice og vann. Det er bare synd at utestedene ikke selger sånt. Da kunne jeg bare latt som om jeg drakk en daquiri eller noe. For det må være jævla irriterende å stadig vekk bli spurt om hvorfor man ikke drikker. Jeg har selv spurt andre om hvorfor de ikke drikker, og det første jeg alltid antar er at vedkommende er religiøs, hvilket bringer meg over til meg selv, tenk om folk tror at jeg ikke drikker lenger fordi jeg har blitt religiøs. Jeg er jo overhodet ikke religiøs. Uansett, det er ikke så viktig. Folk får bare tro hva de vil. Det finnes bedre grunner til at jeg har tenkt på dette så lenge uten å ha sluttet ennå.
Jeg har vært redd for å bli helt sosialt utestengt. Alle jeg kjenner (bortsett fra familien min) drikker. Jeg har vært redd for at hvis jeg ikke drikker, så er jeg ikke interessant nok og så ender det bare med at folk slutter å invitere meg på vorspiel/fest osv. Jeg har også vært redd for at jeg skal hate å være med på sosiale settinger uten å drikke alkohol. Det fatter jeg ikke at jeg har tenkt, for jeg kan komme på flere hyggelige ting jeg har vært med på uten at jeg har drukket alkohol, tilogmed når de andre har drukket. Jeg har faktisk opplevd å være med på vorspiel uten selv å drikke, hvor det faktisk var hyggelig. Det er verre å være ute på byen uten alkohol innabords. Det har jeg opplevd når jeg har vært blakk og rastløs på likt, og det har stort sett vært forjævlig. Folk er idioter når de er drita. Det de sier er bare idioti. Strippede tanker, hjernedødt, naivt og så videre. Jeg kan ikke fordra å være ute på byen når jeg selv ikke er drita. Men then again, hva skal jeg ute på byen å gjøre når det faktisk er sånn det er. Ugivende. Jeg kan heller la være og forbeholde byturene til når det er gode konserter eller klubbkonsepter. For jeg kan faktisk danse edru. Det har skjedd. Og kan (forhåpentligvis) skje igjen.
Men skal jeg virkelig slutte? Jeg som elsker bar rom og musserende og god vin til maten og årets første utepils og russisk vodka? Ja. Jeg skal slutte å meske meg innpå alkohol og gå ut på byen og snakke piss og bli dårlig og uproduktiv dagen etter, jeg skal slutte å drikke fem utepils på brygga (sykt dyrt), jeg skal slutte å finne meg i at man må drikke i visse situasjoner og heller tenke utenfor boksen, det går faktisk ann å drikke noe annet. Eplemost f.eks., det er jo kjempegodt. Hvorfor drikker jeg ikke mere eplemost? Hvorfor sitter jeg sånn fast i dumme, sosiale normer? Hvorfor bruker jeg så mange penger på det? Jeg må slutte med sånt. Jeg gir ikke opp det ene glasset med cava en gang i måneden, det gjør jeg ikke. Det er derfor jeg sier nesten-avholds. Men akkurat nå tror jeg det er slutt på en lang stund. Helt til jul vil jeg prøve. Ja, jeg skal ikke drikke noe alkohol helt til juleferien. Det blir fint, tror jeg. Jeg tror jeg kommer til å bli et mer harmonisk menneske. I går feiret jeg avgjørelsen med å kjøpe et wienerbrød på et bakeri. For sånt har jeg råd til nå.
Jeg våkner ikke opp en dag og er kanonfyllesyk, tenker 'Faen, i går!' for så å si det innholdsløse og tomme 'Jeg skal aldri drikke mer ass.' Jeg våkner opp en dag hvor jeg er helt ok i formen og tenker at dette har jeg tenkt på lenge, at jeg skal slutte med dette meningsløse tullet, nå er det nok, det er altfor dyrt og jeg vil heller bruke pengene på en dyr middag, eller smoothies; jeg tenker på hvor absurd det er at jeg aldri tviler på om jeg skal betale 68 kr for en halvliter øl, mens den samme summen for en akkurat-blendet smoothie er noe jeg aldri kjøper, enda jeg elsker smoothies like mye som øl, i grunnen liker jeg jo smoothies bedre, for det er jo sunt i tillegg. Faen det er så jævla dyrt med alkohol. Jeg vil heller bruke pengene mine på andre ting.
Grunn to. Enda jeg har tenkt på å slutte å drikke lenge, jeg tror kanskje jeg har tenkt på det i godt over et år, så har jeg likevel fortsatt å drikke. Riktignok har det blitt færre og færre ganger. Likevel er det for mange ganger. Det er for mange ganger hvor jeg drikker og hvor det ikke gir meg noe særlig. Seff, det er gøy de gangene alle bare er sykt med og man ender opp på et nachspiel på et nytt tak over byen og ser på soloppgangen klokken seks om morgenen, men hvor ofte skjer det. Det er så mange ganger man drikker og det ikke skjer. Og det skjer i hvertfall ikke på vinteren. Og nå er det snart høst og altså på tide å gi seg. Her en dag kom jeg på et kaffeslabberas på Vågen etter en kveld ute på byen og da jeg var yngre var kaffeslabberas dagen derpå alltid veldig gøy, for man snakket alltid om alt det syke og morsomme som skjedde dagen før, det ble nesten like gøy av å snakke om det som å oppleve det selv, men denne gangen på Vågen merket jeg at jeg ikke hadde noe å si. Jeg hadde ikke noe å fortelle. Det hadde ikke skjedd noe jeg ikke hadde opplevd før. Jeg danset i timevis i strekk, kjøpte noe fyllemat som jeg ikke husker smaken på, snakket med en matte- & fysikkstudent som prøvde å sjekke meg opp, og som den eneste grunnen var til at jeg hang med ham så lenge, var at han hadde Haugesundsdialekt, og jeg elsker Haugesundsdialekt og måtte bare høre litt på ham før jeg tok bybanen hjem. Som om han var en radio. Uansett, det skjedde ikke noe å snakke om. Og sånn er det blitt de fleste gangene. Jeg går ut og så skjer det ikke noe minneverdig. Det er bare waste of time. Jeg kunne heller blitt hjemme og lest i en bok. Eller skrevet noe. Eller sett f.eks. en Audrey Hepburn-film jeg ikke har sett ennå.
Grunn tre. Jeg er ikke seksten år lenger. Jeg er ikke ung og seksten år og i stand til å drikke en hel flaske med sprit for så å våkne på en madrass somewhere og sprette opp som et nyfødt føll (eventuelt gå rett fra nachspiel til en norsktime på skolen) . Jeg er tjueto (snart tjuetre), jeg er så gammel at fyllesyken drøyer seg i to dager. Og når jeg er fyllesyk får jeg ikke gjort noe fornuftig. Jeg bruker disse dagene på vas, og vas har jeg ikke tid til. Jeg vil lese og gå tur i skogen (eventuelt jogge) og spise råkostsalat til middag. I stedet får jeg ikke konsentrert meg og ender med å se altfor mange episoder av en dum serie, følgelig blir det ikke noen fysisk aktivitet, og å spise chips og dip og annen mat jeg ellers ikke rører. Jeg er rett og slett vannvittig trash når jeg er fyllesyk, og det får meg til å føle at snev av vemmelse og avsky for meg selv. En dag må alltid inneholde: sunn mat, fysisk aktivitet og hjerneføde. Kjæresten min sier at jeg har en syk form for selvdisiplin som ikke tillater meg å avvike fra denne dagsoppskriften en eneste dag, men jeg hater det og føler meg som et dårlig menneske når det skjer, så jeg kommer til å gjøre selvfølelsen min en tjeneste ved å la være å drikke. Jeg kommer aldri til å få dårlig samvittighet.
Heller ikke kommer jeg til å føle særlig mye fylleangst nå som jeg slutter å drikke. Jeg tror ikke jeg gjør så veldig mye dumt i fylla sånn egentlig, men noen ganger er det ting som bare er helt uutholdelig å tenke på at jeg har sagt/gjort; det skjer sjeldent, men når det først skjer så orker det ikke og jeg føler jeg har mistet verdigheten, så hvorfor ikke bare unngå det for godt. Det var grunn fire.
Som jeg allerede har nevnt er jeg jo nesten sykelig opptatt av å være en sunt menneske. Dette går ikke hånd i hånd med å konsumere tjue-tretti enheter på en kveld. Det er helt absurd at jeg som ellers spiser sunt ikke setter spørsmålstegn ved å konsumere all denne alkoholen. Jeg har bestemt meg for at jeg heller vil supe nedpå smoothier og friskpresset juice og vann. Det er bare synd at utestedene ikke selger sånt. Da kunne jeg bare latt som om jeg drakk en daquiri eller noe. For det må være jævla irriterende å stadig vekk bli spurt om hvorfor man ikke drikker. Jeg har selv spurt andre om hvorfor de ikke drikker, og det første jeg alltid antar er at vedkommende er religiøs, hvilket bringer meg over til meg selv, tenk om folk tror at jeg ikke drikker lenger fordi jeg har blitt religiøs. Jeg er jo overhodet ikke religiøs. Uansett, det er ikke så viktig. Folk får bare tro hva de vil. Det finnes bedre grunner til at jeg har tenkt på dette så lenge uten å ha sluttet ennå.
Jeg har vært redd for å bli helt sosialt utestengt. Alle jeg kjenner (bortsett fra familien min) drikker. Jeg har vært redd for at hvis jeg ikke drikker, så er jeg ikke interessant nok og så ender det bare med at folk slutter å invitere meg på vorspiel/fest osv. Jeg har også vært redd for at jeg skal hate å være med på sosiale settinger uten å drikke alkohol. Det fatter jeg ikke at jeg har tenkt, for jeg kan komme på flere hyggelige ting jeg har vært med på uten at jeg har drukket alkohol, tilogmed når de andre har drukket. Jeg har faktisk opplevd å være med på vorspiel uten selv å drikke, hvor det faktisk var hyggelig. Det er verre å være ute på byen uten alkohol innabords. Det har jeg opplevd når jeg har vært blakk og rastløs på likt, og det har stort sett vært forjævlig. Folk er idioter når de er drita. Det de sier er bare idioti. Strippede tanker, hjernedødt, naivt og så videre. Jeg kan ikke fordra å være ute på byen når jeg selv ikke er drita. Men then again, hva skal jeg ute på byen å gjøre når det faktisk er sånn det er. Ugivende. Jeg kan heller la være og forbeholde byturene til når det er gode konserter eller klubbkonsepter. For jeg kan faktisk danse edru. Det har skjedd. Og kan (forhåpentligvis) skje igjen.
Men skal jeg virkelig slutte? Jeg som elsker bar rom og musserende og god vin til maten og årets første utepils og russisk vodka? Ja. Jeg skal slutte å meske meg innpå alkohol og gå ut på byen og snakke piss og bli dårlig og uproduktiv dagen etter, jeg skal slutte å drikke fem utepils på brygga (sykt dyrt), jeg skal slutte å finne meg i at man må drikke i visse situasjoner og heller tenke utenfor boksen, det går faktisk ann å drikke noe annet. Eplemost f.eks., det er jo kjempegodt. Hvorfor drikker jeg ikke mere eplemost? Hvorfor sitter jeg sånn fast i dumme, sosiale normer? Hvorfor bruker jeg så mange penger på det? Jeg må slutte med sånt. Jeg gir ikke opp det ene glasset med cava en gang i måneden, det gjør jeg ikke. Det er derfor jeg sier nesten-avholds. Men akkurat nå tror jeg det er slutt på en lang stund. Helt til jul vil jeg prøve. Ja, jeg skal ikke drikke noe alkohol helt til juleferien. Det blir fint, tror jeg. Jeg tror jeg kommer til å bli et mer harmonisk menneske. I går feiret jeg avgjørelsen med å kjøpe et wienerbrød på et bakeri. For sånt har jeg råd til nå.
Abonner på:
Innlegg (Atom)