En av fordelene ved å tilhøre et rasjonelt mindretall i en gitt befolkningsmasse kan være adgangen til å studere flertallets spesielle kultur på heltid utenfra, som om en var født etnograf eller misjonær i sitt eget land.
 - Georg Johannesen

Eisbär

Til min kjæreste til neste gang vi krangler:

The simulacrum is never what hides the truth-- it is truth that hides the fact that there is none. The simulacrum is true.

- Ecclesiastes/Jean Baudrillard

Bokfrokost lxvi

smoothie av kiwi, mango og mynte.
Orlando av Virginia Woolf.

Kollektivliv

Første gang vi møtes den dagen forteller han at han gikk på ski forrige helg. Han sier han var på Geilo mens han hakker løk. Han hakker masse løk, tre-fire løk, vanlige løk, de som man kan kjøpe i sånne billige poser, det billigste som finnes i butikken omtrent; jeg har hørt noen si at romfolket kjøper det, og så tygger de på det, løk. En gang var det en som sa at det var veldig næringsrikt, jeg tenker bare at løk, det er ikke noe. Løk er bare noe maten skal være. Noe som skal skape en konsistens, noe som drukner i alt det andre retten er; i tomater (eller tomatsaus), gulrøtter, kidneybønner, erter; i en wok eller en pastarett eller det vi lager til vår vegetariske taco, den varme delen av vår vegetariske taco, som enten hovedsaklig er bønner eller sopp (eller begge deler). Løk er bare en ingrediens. (Selv om jeg vet at løk også kan være noe annet, f.eks. kan den bakes omtrent hel, eller skjæres i store biter og legges i et fat sammen med potetbåter og blomkål, dekket av olje og krydder og bakes i ovnen - det er veldig godt.)

Han hakker løk. Han kaster det oppi en stekepanne, alt sammen, og det er bare plass til løk der. Små biter av løk, små, små, små kvadratiske flater av løk. Det er ikke plass til noe annet oppi den stekepanna. Jeg vet ikke hva han skal gjøre med den løken. Han har en annen gryte på gang også, på en annen kokeplate. Jeg vet ikke hva som er oppi der. Han spør om jeg vet hvor Geilo er mens jeg smører knekkebrød med tomatpålegg og agurk og koker vann. Jeg vet hvor Geilo er, i hvertfall omtrent. Jeg sier jeg ikke har stått på ski siden jeg var ti år eller noe, og at det er synd, jeg skulle ønske jeg kunne begynne å gå på ski igjen. Jeg har ingen forklaring på hvorfor jeg ikke går på ski. Jeg liker jo snø og jeg liker å være ute. Han sier det er rart, alle nordmenn går jo på ski! Han er ikke nordmann. Han gikk på ski for første gang sist helg. Jeg spør om det var en suksess. Han sier at han falt mange ganger, men sånn er det jo. Så koker vannet mitt og telefonen ringer (det er mamma).

Andre gang vi møtes den dagen koker jeg vann og smører knekkebrød igjen. Han sier you eat so little og nå ser jeg hva jeg som er oppi den store gryta på komfyren, en pastarett uten tomatsaus (for den er gul), jeg tror det er fisk oppi, kanskje tunfisk, det ser sånn ut. Og grønne kuler av erter. Gryten er stor og den er nesten helt full. Han sier han lager middag for hele uka. Det er lurt. Jeg lurer på om det er han som har anskaffet kjøkkenet en mikrobølgeovn, eller om det er han andre som har flyttet inn. Jeg var ikke her da noen av de flyttet inn, jeg hadde ikke reist hit igjen ennå, så jeg vet ikke. Jeg lurer på hvem av dem som er av en sånn type at vedkommende har med seg en mikrobølgeovn. Jeg har ikke sett den i bruk, enda vi stadig vekk møtes på kjøkkenet (det er der vi hovedsaklig møtes). Jeg har lurt litt på hva man bruker en mikrobølgeovn til, og nå kommer jeg på at man kan jo varme opp mat i den. Det er kanskje det han gjør, tenker jeg. Jeg sier at jeg spiser litt veldig ofte. Jeg er stadig vekk på kjøkkenet. Sporene jeg legger fra meg er gryter i bløt i vasken etter at jeg har lagd havregrøt. Jeg liker havregrøt veldig godt og eksperimenterer med ulike toppings; min favoritt er havregrøt med peanøttsmør utblandet i den, salte peanøtter og en skivet banan. Jeg har en STOR boks med afrikansk peanøttsmør som jeg har kjøpt i en utlendingbutikk, den har grønt lokk og knallgul etikk. Grønt og lysebrunt og gult.

Tredje gangen vi møtes har jeg lest nesten hele første del av Marcel Prousts Veien til Swann. Jeg liker den så godt at jeg har helt glemt bort tiden, akkurat som jeg-personen i boken når han er på sommerferie i Combray og sitter og leser inni stuen til bestemorens irritasjon (han burde være ute, være ute og bli stor og sterk!). Jeg skal lage middag (dvs. en porsjon havregrøt - med hva? Jeg har ikke bestemt meg ennå), han er på vei ut. Han rydder bare litt, legger den gule pastaretten i bokser med grønt lokk i frysen. Han hadde ikke fått plass til dem i det ene kjøleskapet som virker, det er nesten stappa fullt nå, skal ikke huseieren snart fikse det kjøleskapet som er i stykker? Jeg hadde min egen hylle i kjøleskapet, nå er halvparten av den invadert av øl og andre ting som ikke er mitt og jeg føler det som om en intimsone er oversteget. Jeg vil virkelig helst ha min egen hylle, og ha et system på hva som er i den hyllen. Nå skvises grønnsakene mine til en kant og jeg må hele tiden passe på at sarte ting ikke havner på bunnen, f.eks. en pose med kiwi kunne risikere å bli knust av en oransj pose gulrøtter, en komma fem kilo. Eller ølen, den kunne kanskje komme til å rulle over på min side og dytte i min boks med cottage cheese sånn at hele kjøleskapet ville bli dekket av et meieriprodukt (og vi vet alle at det, etter en liten stund, ikke lukter så godt). Jeg er også redd for at det ikke er noen orden, og at de andre i kollektivet vil begynne å spise av mine ting fordi de ikke husker hva som er deres og hva som er andres, for det hender jo, eller at de tenker jaja, pyttsann, litt kan jeg vel ta, eller dette merker hun ikke. (Som jeg selv gjorde etter å ha sett en flaske med limesaft stående på benken en stund og jeg tenkte hvordan smaker den limesaften (jeg er veldig glad i sitrus), til jeg hadde lurt på det i så mange dager at jeg en dag lagde meg et glass med limesaft, pytt, hvem det nå enn er som eier denne saften kommer ikke til å merke at jeg tar en liten skvett og lager meg et glass limesaft. Jeg fant ut at den var helt ok og at jeg derfor ville komme til å kjøpe en annen saft neste gang jeg skal på butikken.)

Etter at han hadde ryddet gikk han ut og låste døra etter seg, enda jeg var hjemme og lagde havregrøt på kjøkkenet.

Apropos bokbutikker:

Jeg fant en liste på BookRiot.com over 15 filmer starring (hva er det norske ordet, egentlig?) bokbutikker og antikvariater, og jeg kan skrive under på at i hvertfall halvparten av dem er verdt å se (Salma Hayeks bokbutikk i Desperado er kanskje den kuleste; Audrey Hepburn er så utrolig vakker i Funny Face at jeg kan bære over med at filmen er en musikal (+ elsker klærne hun har på seg); og både Before Sunset  og Eternal Sunshine in a Spotless Mind har jeg sett mange ganger --sistnevnte er kanskje den beste filmen jeg har sett om (par-)kjærlighet noensinne!). Resten tar jeg som tips til neste filmkveld!

Audrey i Funny Face, ikledd verdens fineste antrekk. 

Sometimes I walk past small shops, perhaps in the rue de Seine. Dealers in antiques or engravings, or small antiquarian booksellers with overflowing display windows. No one ever goes in, it's obvious that they don't do any business. But if one looks inside they are sitting, sitting and reading, unconcerned; not worried about tomorrow, not anxious about success, have a dog sitting before them, happy, or a cat that makes the silence still larger as it slinks along the rows of books as if it were flicking the names of the spines. 
   Ah, if that were enough; I would sometimes wish to buy such a full display window and sit behind it with a dog for twenty years. 
- Fra The Notebooks of Malte Laurids Brigge av Rainer Maria Rilke

WOMAN HOLLERING CREEK av Sandra Cisneros

Da jeg gikk på videregående hadde ei venninne og jeg en periode hvor vi var sykt opptatt av Mexico. Det innebar stort sett at vi alltid drakk tequila og så alle filmene til Gael Garcia Bernal. En dag inviterte vi til en sammenkomst vi kalte Mexican Night; hvor vi faktisk lagde en mexicansk rett fra bunnen av som ikke var taco, drakk tequila med lime (hve ellers) og en boks rødvin som het Amigos som egentlig er fra Spania, men som vi pleide å kjøpe fordi den var billigst. Jeg husker ikke om det var noe mer enn dette denne temakvelden innebar som var særskilt meksikansk, men jeg kom til å tenke på det da jeg leste novellesamlinga Woman Hollering Creek. I novellen "Eyes of Zapata" er det en passasje hvor Cisneros beskriver hvordan hovedpersonen, en ung kvinne (nesten ikke det en gang, heller ei jente) går gjennom gatene under en høytid og venter på at han som har dratt fra henne for politikkens skyld (opprør, revolusjon) skal komme tilbake og det skal bli slik som det var da han først kysset henne under avokadotreet, hvor jeg virkelig ser for meg gatene i denne mexikanske byen hun er i; lysene under den stjerneklare himmelen, festen, alle fargene (som er noe jeg ser for meg, jeg forbinder Mexico med fargesprakende farger), lyden (selv om jeg ikke er helt sikker på hvordan jeg skal kunne forklare den) og luktene, som får meg til å tenke på mat med avokado, tomat og lime, nylagde tortillaer, mais og varme bønner. Dette er det jeg er opptatt av, hovedpersonen i novellen bryr seg ikke noe særlig, hun passerer bare fordi hun skal noe, er nødt, hva ellers kan hun gjøre. Hun venter jo bare.

Og slike kvinner er det mange av i Woman Hollering Creek - kvinner som venter på menn, kvinner som har forhold til gifte menn, bitre kvinner, kvinner hvis menn har forlatt dem, kvinner hvis menn er døde, kvinner hvis menn bruker opp hele lønna på stambaren opp i gata, kvinner som ønsker seg menn, kvinner som ber til La Virgen de Guadalupe om at Gud må sende dem en mann, kvinner som er gift med feil mann. Det høres ut som et mareritt av en bok, og kanskje noen ville spurt meg hvordan jeg kunne holde ut å lese en slik bok, jeg som ikke har noe annet enn forakt for kvinner som baserer sin egen lykke (eller trivsel, for å bruke et mer realistisk ord) på om de har en mann eller ikke, men nei, for Cisneros skildrer dem ikke sentimentalt, hun ber ikke om sympati på kvinnenes vegne; hun viser dem bare fram, ja, hun viser dem faktisk fram krasst.   I tillegg finnes det flere selvstendige kvinner i novellene, som oftest bipersoner, som Felice og Graciela i tittelnovellen. Felice (lykke) og Graciela (nåde) kjører egen bil, de sitter ikke i huset sitt og venter på å komme noen vei, som Cléofilas.

I novellen befinner vi oss på den meksikanske siden av den meksikansk-/amerikanske grensen, i borderland. Cléofilas har tidligere bodd på den andre siden, men valgt å dra til Mexico for å gifte seg. Et valg hun trodde var lurt, men som viser seg å bli noe helt annet enn i alle telenovelas-ene hun ser. 

Sandra Cisneros selv ble født i Chicago, oppvokst i en meksikansk-amerikansk familie. Det er engelsk hun skriver på, men hun tar ikke fem øre for å mikse inn spansk. Selv har hun visstnok sagt at hun vokste opp uten å føle at hun tilhørte noen av de to kulturene. Denne tematikken går igjen i Woman Hollering Creek, ikke bare i tittelnovellen. I "Bien Pretty" drar en høyt utdannet meksikansk-amerikansk kvinne fra San Francisco til San Antonio (mange av novellene foregår her) for å komme seg bort fra en hard break-up og passe på huset til et par som skal være bortreist i et år. Her treffer hun Flavio, som nettopp er kommet fra Mexico og tatt seg jobb som insekstsutrydder (men han er egentlig en poet), noe som ender i noe vi kanskje kunne kalt en "kulturkræsj", noe som, må det sies, jeg egentlig ikke tror på. Kulturkræsj er bare en dårlig unnskyldning for opphopning av fastgrodde fordommer, enten det eller så et det det individuelle mennesket i seg selv som er vanskelig, ikke hans eller hennes kulturelle lass. Men det er greit at jeg mener det, for Cisneros konkluderer ikke på noen måte. At ting går skeis og det skyldes på kulturkræsj, er noe karakteren(e) tenker, ikke et standpunkt forfatteren har tatt. Selv viser hun bare fram konfliktene. Hun presser ikke på noen synspunkt, hun ber (som sagt) ikke om sympati på vegne av disse - noen nærmest stakkarslige - kvinnene, og slik gjør hun dem til nettopp selvstendige individer med makt over seg selv. Ja, de har valgt feil og de velger feil, men det er deres egne valg. Og mennesker som tar egne valg, selv om de er feil, er lettere å ha sympati med enn de som liksom styres ned i møkka av en skjebne, eller rettere sagt: samfunnet rundt dem. Ingen er totale kasteballer i et system. Det tror jeg ikke noe på. Cisneros skriver altså  om disse kvinnene på en troverdig måte. 

For å gå tilbake til noe jeg såvidt har nevnt: Språket. Jeg må si noen flere ord om den. Den, og skrivestilen. Første gang jeg kom borti Sandra Cisneros var i faget 'Amerikansk litteratur og kultur' som jeg tok foregående høst. Da hadde vi tittelnovella på pensum, og blant et pensum hvor alle de du har hørt om var med (Hemingway, Thoreau, Emily Dickinson, Herman Melville, Nathaniel Hawthorne, William Carlos Williams, Allen Ginsberg osv.), fantes det forfattere jeg ikke kjente til, ikke en gang av navn, og en av dem var Sandra Cisneros. Jeg ble nesten umiddelbart henrykt. Jeg leste et avsnitt før jeg var hooked på språket hennes. En salig blanding av engelsk og spanske fremmedord, triksing med setninger og en egen flyt og fart som jeg har sett før, men som ikke mange har. Noe ved skrivestilen minte meg også om en mer voksen Francesca Lia Block, en mer alvorligere versjon. Jeg skal ikke si at ting som er mørkt hos Cisneros er mørkere enn hos Block, for det er mørkt hos Block også, men det er mindre vakkert hos Cisneros; grovere, råere. (Og noen vil kanskje si: mer seriøst.) Det er også mulig jeg tenkte på likheten mellom disse to fordi de begge har fått meg til å virkelig kjenne på omgivelsene de beskriver (og at det ofte innebærer mat, bl.a. enchiladas). En annen mulighet er at en (om ikke flere) av bøkene til Block handler om Witch Baby som elsker Angel Juan, som en dag er borte, forsvunnet fra jordas overflate (Los Angeles) sammen med familien, antageligvis sendt tilbake til Mexico. Og som navnet tilsier, er Witch Baby datter av en heksekvinne, og kvinner som driver med voodoo eller ser på seg selv som hekser er det flere av i Woman Hollering Creek. 

Avsluttningsvis vil jeg bare sitere en av kvinnene i boken sin (takke)bønn til La Virgen de Guadalupe:
   I can't be a mother. Not now. Not for me to choose, like I didn't choose being female. Like I didn't choose being artist-- it isn't something you choose. It's something you are, only I can't explain it.
   I don't want to be a mother. 

   I wouldn't mind being  a father. At least a father could still be artist, could love something instead  of someone, and no one would call that selfish. 

   I leave my braid here and thank you for believing what I do is important. Though no one else in my family, no other woman, neither friend nor relative, no one I know, not even the heroine in the telenovelas, no woman wants to live alone.
   I do.