1. Menneske.
2. Bøkene.
3. Naturen.

   Rekkefølgja har ingenting å seie, dei tre er fullt likeverdige. Eg prøver å tenke meg at det eine festet losna, så eg hadde berre dei to andre. Det går ikkje. Tenke seg å stå utanfor det rike og vanskelege samspelet menneske imellom, eller ikkje å kunne gå til naturen etter trøst, kvile og stimulasjon, eller ikkje å ha bøkene å kunne gå inn i og komme tilbake frå med klarare blikk og rikare kjensle enn før -- i alle tilfelle ville resultatet bli en mangelsjukdom som var til å visne bort av. 
- Fra essayet Kva livet har lært meg (1967) av Halldis Moren Vessas.

ILDFUGLEN av Hedda H. Robertsen

Ildfuglen er en erotisk roman, men den er også noe (litt) mer enn det. Gjennom to venninners helg forteller den to historier: historien om Simone som bruker sex som en slags selvskading, og Amalie som er helt forblindet av forelskelse.

Simone og Amalie bor sammen i en leilighet i Oslo med tre rom. Det ene står tomt, for hun som bodde der før, Malene, døde i en bilulykke hvor Simone var sjåføren. Det er mulig Simone bebreider seg selv, men det er ikke noe hun sier høyt. Hun tviholder på en hard og kjølig fasade, og har bare forakt til overs for Amalies hodestupse forelskelse i den ti år eldre foreleseren på universitetet. Thomas heter han og er så godt som gift. Amalie er så forelska at hun finner seg i alt fra hans side. Amalie er en ung, vellykket kvinne på egne ben og under en utdannelse hun både liker og får til, og hennes totale underkastelse i forelskelsesrusen leser jeg først ikke som en usikker, redd, ung jentes klamring til et ankerfeste i et liv som hun ellers ikke vet hvordan skal gå, men som rett og slett en forblindende forelskelse. Hun vet at han aldri kommer til å bli kjæresten hennes. Hun vet at de aldri kommer til å gifte seg og bo i et hus sammen og få de to barna de snakker om. For selv om han snakker om dem med henne, mener han ingenting med det. Han skal bli far, men med en annen kvinne; kvinnen han elsker som han allerede bor sammen med. Likevel tilbringer Amalie timer med å drømme om et liv med Thomas. Hun trenger ham ikke. Hun setter ikke noe på spill ved å gå, ved å si nei, nå er det nok. Hun kan bare kutte ham ut, men nei. For hun er jo forelska. Hun mister seg selv i en streben etter å gjøre en annen til lags, og det er jo ofte sånn forelskelse er når den ene parten er mindre forelsket enn den andre. Og det er farlige saker, for finner man ikke ut av det før det er for sent, kan man ende opp som en bitter kjerring.

Jeg synes Robertsen har skrevet en grei nok beskrivelse av dette, men jeg synes kanskje det er litt for opplagt, denne "reisen" Amalie foretar seg, som er motsatt den Simone tar (fra å være tilsynelatende hardhudet og sterk til et nærmest påkjørt dyr på veien). På grensen til irriterende perfekt er hun også. Amalie, forhenværende ballettdanser; har myk hud og hyllene fulle av franske 1900-talls romaner, klarer å holde seg til å bare spise vaniljeyoghurtis, og kler seg opp i pent undertøy. Jeg skimter små hint til at hun har et slags behov for kontroll ellers i livet, alt er på stell (jeg ser for meg henne litt som Marnie i TV-serien Girls). Kanskje er det at hun lar seg forføre av denne forelskelsen et behov for å kaste seg ut av all kontrollen som gjelder ellers i livet. Robertsen skriver et sted at Amalie til vanlig er streng med seg selv når det gjelder å spise mat, men når hun spiser sammen med Thomas gjør det ikke noe å spise for mye hvis han sier til henne at hun må (han synes hun er for tynn). Og når jeg da får tenkt meg om, så er kanskje hennes stup ut i forelskelsen et uttrykk for et behov hun har for å løsrive seg fra denne kontrollen, som hun tror (i underbevisstheten) at hun kan få sammen med Thomas, men som hun ikke ser er feil sted å gå. Noen ganger tror man at man finner løsningen på alt hos andre, det er jo egentlig hos en selv svaret skal være. Det er som å flytte til et nytt sted og tro at alt skal bli bedre da. Bare jeg kommer meg dit, så skal alt bli så bra. På den måten er det kanskje ikke bare Simone som bruker sex som en form for selvskading (det virker som om hun bruker det for å glemme en sorg hun har, ikke fordi hun har så lyst), men også Amalie, indirekte; sex som en naturlig følge av forelskelsen, forelskelsen som en bedøvelse. Underkastelse fremfor å ta den vanskelige styringen over sine egne liv.

Tilværelsen 2

[...]

For ente gang har jeg lest Ett Drömspel av August Strindberg. Jeg har gjort et dyptdykk, lest og skrevet, lest og skrevet, lest og skrevet. Jeg har tenkt på verdens meningsløshet, og det har ikke blitt noe bedre. Verden er bare enda mer meningsløs hos Strindberg. Vi gleder oss til ting, men det blir aldri som vi hadde tenkt oss. Det blir alltid dårligere, sier Strindberg. Jeg er enig med ham. Jeg sier jeg gleder meg til kjæresten min kommer og besøker meg, men at det er en forgeves forventning. Vi krangler jo alltid. Kjæresten min mener jeg er forutintatt. Jeg tenker på stigmatisering. Sier man at en gruppe er kriminelle, kan de likegodt bli kriminelle for alle tror jo de er det uansett. Sier jeg at vi krangler hele tiden, kan vi likegodt krangle, for jeg går jo bare rundt og er redd for at det skal skje. At han kanskje ser noe annet, ser ikke jeg, for hvordan kan han være så blind at han ikke har sett det han også. Jeg går rundt med anspente skuldre og har begynt å røyke igjen. Også er det så kaldt. Jeg vakler mens jeg går. Jeg leter etter tegn fra oven, selv om jeg ikke tror. Jeg tror ikke på noe. Jeg tror ikke på noe bortenfor, jeg tror ikke på noe over, jeg tror ikke på sjela, jeg tror ikke en gang på kjærligheten. Det er bare tull alt sammen. Jeg går på to litteraturarrangementer på rad, men får ikke med meg noenting. Bortsett fra hun som er debutant og sier at hun har skrevet en bok, en diktbok, om broren sin som døde i en billulykke. Og at nå, mens den skulle slippes, hadde hun nettopp opplevd en til, en billulykke til, som en annen hun var veldig glad i hadde vært i. Hun hadde sittet på intensiven på Ullevål i tretten dager, sa hun. Jeg tenkte det samme kunne skje med meg, så hadde jeg sluppet dette. Samtidig tenkte jeg senere at det var en skammelig tanke. Samtidig med det igjen tenkte jeg at det dummeste jeg vet er når folk sier man må ha respekt for livet, sitt eget liv, for hvorfor det, det er jo meningsløst, det er jo ingen grunn til det, kan noen begrunne det? Nei, det kan de ikke. Med mindre de er religiøse, men jeg er ikke det. Kanskje en gang i uka blir jeg forsøkt stoppet av et menneske med Våkttårnet i armkroken. Jeg rister på hodet og går videre, anspent. Det er ofte de samme som henvender seg til meg hver gang. Kjenner de meg ikke igjen? Husker de ikke at de prøvde seg for noen dager siden? Eller tror de at jeg har blitt mer mottakelig i løpet av noen dager? Jeg er ingen tviler som kanskje kan overbevises. Det finnes ikke noe frø som kan spire. Jeg vet at døden er som før jeg ble født. Simpelthen ikke noe. Og at universet er uendelig og at jeg blir gal av å tenke på det. Istedenfor dødsangst har jeg livsangst.

Den dårlige litteraturen gjør meg deprimert av opplagte grunner, tiden er borte, jeg ble ikke mer opplyst, jeg lærte ikke noe, jeg kjenner et snev av sinne på dårlige redaktører og andre lesere som vil ha det, forakt for det som er dårlig her i verden. Men den gode litteraturen gjør meg også deprimert. Jeg aner ikke hvor mange bøker jeg har lest om mennesker fanget inne i sine egne liv, mennesker som har jaktet etter noe, men aldri blitt fornøyde, mennesker som begår selvmord til slutt, mennesker som mister folk de er glad i, mennesker som lever krevende og dystre liv. Det er ikke noe håp noe sted. De går bare rundt og rundt og rundt, og så til slutt, er det slutt. Samtidig sa jeg til kjæresten min at jeg kan holde ut alt i verden så lenge jeg vet at det ikke er for alltid, så lenge jeg vet at det en dag er over. Jeg kan holde ut å være sulten når jeg vet at middag er klokken syv. Men av og til går ikke planen slik den skal. Plutselig skulle vi ikke spise den maten vi hadde tenkt til å spise, plutselig var det noen som skulle noe annet, plutselig fikk jeg ikke noe svar, plutselig var det ikke middag klokken syv. Jeg kjente en klump i brystet.

MANNEN

till Hustrun.

Min sällhet är så utan gräns att jag önskade dö

...

HUSTRUN

Varför dö?

MANNEN

Emedan mitt i lyckan växer ett frö till olyckan; den äter
sig själv som eldslågan – den kan icke brinna evigt utan
måste slockna; denna förkänsla av slutet förintar sällheten
mitt på höjdpunkten

--

Fra Ett drömspel av August Strindberg. .

Bokfrokost liv

Mennesket og maktene av Olav Duun.
grønn te.
grapefrukt.
baguetter med gulost.

Bokfrokost liii

               

 




















müsli, yoghurt naturell og banan. 

urte-te. 

grapefrukt. 

the Paris Review, hvor jeg bl.a. har lest novella Man-Boob Summer av David Gordon, som jeg likte veldig godt og som gjorde meg glad fordi jeg har lest så mye middelmådig og uinteressant i det siste at litteraturen fortonte seg som noe trist og meningsløst, men altså ikke nå lenger, hvilket var svært oppfriskende!

Add a comment

Ingen kvinne har født det barn hun drømte om da hun gikk svanger. – Ingen kunstner har skapt det verk han så for seg i unnfangelsens stund. – Og vi lever sommer efter sommer, men ingen er den vi lengtet mot, da vi bøyde oss og plukket de våte blomster under vårens stormbyger. –

   Og ingen kjærlighet ble slik som de drømte den, da de kysset hinannen første gang. 

- Fra Sigrid Undsets Jenny

En helg i Amsterdam, del 2

Hotellfrokost! Noe av det beste jeg vet.
grape

På lørdagen syklet vi.
rød

Spinoza og jeg. 
filosof

Vi syklet til Rijksmuseum og så på Rembrandt-bilder.
night watch

Vi så også noen fancy blomstervaser med flere etasjer.
porselen

Svart tulipan. Jeg tenkte med en gang på den Mummitroll-episoden hvor de lager et blomsterbed som ser ut som Mummimamma når man ser det fra en høyde, og på at de har litt problemet med veska hennes, for den er svart, og finns det svarte blomster? Ja, det finner de til slutt, men jeg tror det var roser og ikke tulipaner.



Savnet katt.
oransj

Den savnede katten hadde ikke søkt seg til de kinesiske kattene i China Town.
vinke

En veldig stor riskoker.
gul

Det var skikkelig vanskelig å gå rundt i Amsterdam. Jeg hadde konstant frykt for å bli påkjørt av en syklist.
statis

Kaffe på en takterrasse.
ly

Venter på at andre skal bli like klare som meg til å gå ut og spise festmiddag.



Sykt fint navn på et konsertsted. Melkeveien. Der så vi El-P. Prøvde forgjeves å få min eldste bror med, men han hører visst ikke på rap, bare Justin Bieber.
melkweg

Hotellfrokost 2.
brie

Gikk forbi et sted som lignet Tangen i Kristiansand. 
ok

På søndagen dro vi på Nemo Science Center. Anbefales! Et av de bedre vitenskapsmuseene jeg har vært på. 
kult

Der så vi et slangehjerte.



En hestehjerne. (Som forresten var overraskende lite.)



Foster på glass av siamesiske tvillingaper. Det var en haug andre fostere på glass også, men har skjønt at det nesten bare er jeg som synes sånt er spennende. Hører forresten med til historien at mens jeg studerte en haiehjerne på glass et lite stykke ved, kom det ei liten jente inn i rommet og begynte å hyle da hun så dette.



Kroppsvarmespeil. Noe av det gøyeste jeg vet.
ip

Vanlig speil.
på brygga

Noen ballonger i et tre. 
ikke røde

En ku på taket av en husbåt. 
mø

Marco Polo og jeg venter på gnocchi.