Faksimile fra Klassekampen 8. februar 2017: Spiseforstyrrelsens kanon

Faksimile Klassekampen 8.2.2017. 

Spiseforstyrrelsens kanon

I disse dager vises teateroppsetningen av Linnéa Myhres «Evig søndag» på Trøndelag Teater. Jeg husker første gang jeg leste boka. Det var på toget over fjellet fra Bergen til Oslo, jeg var på vei til to ting: Til å besøke den daværende kjæresten min og til å få en spiseforstyrrelse selv. Jeg var i et avstandsforhold som skulle fortone seg slik: Helger hvor han sier at jeg kommer til å dø hvis jeg ikke spiser, hvorpå jeg svarer at det er det samme om jeg er død eller levende, tar toget tilbake til Bergen og fortsetter å sulte meg som før.

Å fortelle om hvordan en spiseforstyrrelse begynner er det mange som har gjort. Det finnes utallige bøker om jenter som blir syke, om hvordan de har det når de er syke, og til slutt om tilfriskningsprosessen.

«Evig søndag» er et sted midt imellom. Den handler om ei jente som er syk og deprimert. Hun beveger seg rundt i Oslo, vi blir fortalt om vanene hennes, hva hun spiser og hvordan hun spiser, hva hun gjør når hun føler hun har spist for mye. Vi vet at hovedpersonen er veldig nær forfatteren, tidligere kåret til Norges mest sexy kvinne. Vi tenker oss at hovedpersonen er tynn, pen og spennende – for det er hun jo. Å ha en spiseforstyrrelse er drittkjedelig, men det er vanskelig å forstå for en leser som er skjør og befinner seg i en livskrise.

I Kelsey Osgoods «How to Disappear Completely» (2013) avkler forfatteren mytene de syke omgir seg med. Hun tar opp hvordan historiene om de syke anorektikerne bygger opp en mystisk, glamorøs drømmeverden som de syke bare blir enda mer syke av, fremfor å vise den anorektiske tilværelsen slik den faktisk er: Dørgende kjedelig.

En av de mange historiene som går igjen, er historien om den unge, tynne – men ofte svært vakre – jenta som vandrer hvileløst rundt i bygatene på en slags leting. En av forfatterne Osgood avkler er Francesca Lia Block. Selv oppdaget jeg bøkene hennes som sekstenåring, da jeg hadde mitt første møte med anoreksi. I Blocks roman «Echo» (2001) beveger hovedpersonen seg fra det ene kjærlighetsforholdet til det andre, alt mens hun går rundt i Los Angeles på et eple om dagen. I poetisk språk romantiserer Block hovedpersonens spiseforstyrrelse: «I will not eat cakes or cookies or food. I will be thin, thin, pure. I will be pure and empty. Weight dropping off. Ninety-nine … ninety-five … ninety-two … ninety. Just one more to eighty-nine.»

Dette motivet finner man også i norsk litteratur, f.eks. i den kritikerroste «Klokken og sengen» av Eline Lund Fjæren. Her går en ensom jente med merkelige matvaner hvileløst rundt i Bergen. I «Monstermenneske» av Kjersti Annesdatter Skomsvold er det ei jente som skriver og løper rundt i Bergen til hun blir bemerkelsesverdig tynn. Jeg husker svært godt denne lille delen av romanen, nettopp fordi jeg leste den da jeg selv var syk. Osgood beskriver det godt: «Oppriktig nysgjerrighet er anoreksiens erkefiende; den dulter deg ut av deg selv, mens anoreksi bare er opptatt av å få deg til å krølle innover, gni på kantene av Selvet ditt til fingertuppene dine blør» (red. overs.). Slik er den lesende anorektikeren – besatt av sin egen sykdom.

Jeg saumfarte biblioteket for bøker om jenter med spiseforstyrrelser, jeg slukte dem rått, sammenlignet meg selv med de andre syke jentene: Var jeg tynnere enn dem, var jeg en like bra anorektiker som dem, var det noen vaner de hadde som jeg ennå ikke hadde prøvd ut? Når Myhre skriver: «Idet jeg reiser meg fra sengen og kommer ut på kjøkkenet, blir jeg stående med hendene presset mot kjøkkenbenken og kjenne innsiden av hodet snurre. Jeg vet hvorfor. Jeg titter bort på medisinene og vitaminene som ligger urørt på kjøkkenbenken, den tomme tallerkenen i vasken. Jeg har ikke spist på 18 timer, og jeg har vært våken i 20», vil den syke tenke: Jeg må også klare å avstå fra mat i over 18 timer!

Slik leste og lette jeg etter tips. Jeg bygget også på myten om meg selv: Det er spennende å ha en spiseforstyrrelse, for alle disse andre jentene som både er pene og kan skrive har jo også hatt det.

I kjølvannet av TV-serier som «Jeg mot meg», er det blitt mye fokus på hvor bra åpenhet om psykiske sykdommer er. Jeg tror at det snarere er tvert imot når det kommer til anoreksi. Ikke én eneste av bøkene jeg leste som syk avskrekket meg fra å sulte, snarere hadde de motsatt virkning: De var som fyr på bålet. Når man er syk med anoreksi sammenligner man seg med andre syke. Man vil være den tynneste, den sykeste. En anorektiker er alltid i konkurranse med andre anorektikere. Den lesende anorektikeren konkurrerer med den skrivende anorektikeren. Hvem er det egentlig som har godt av disse bøkene? Det er i hvert fall ikke de syke. Forfatteren har i det minste et slags bevis på at hun har vært syk. De fleste har ikke muligheten til å skrive bok, og må klamre seg til identiteten som syk på andre måter - simpelthen ved å fortsette å være syk.

Da jeg var syk ble jeg sendt til Rådgiving om spiseforstyrrelser (ROS) av fastlegen. Der ble jeg møtt av en kvinne som spurte meg hvor stor prosent av tida min som gikk til å tenke på mat. Jeg løy og svarte 70 prosent. Sannheten var at det var det eneste jeg tenkte på. En av grunnene til at jeg løy var at jeg ikke ville være en person som dro til ROS. Jeg ønsket ikke en identitet som syk. Nå som jeg er frisk slår det meg at forfatterne av disse memoarene klamrer seg til en identitet som anorektiske.

Som et lesende menneske mener jeg selvsagt at all kunst og ytring skal være fri. Men jeg savner en annen tilnærming til bøker om spiseforstyrrelser. Jeg ønsker å stille spørsmål ved den ukritiske forestillingen om at all åpenhet om psykisk sykdom skal være så bra. Det kan være godt å vite at man ikke er alene, men det er av mindre verdi enn den faren det er å bygge på romantiseringen av anoreksi, som man ikke bare finner i litteratur, men også på Instagram-kontoer med beskrivelser som «recovering from anorexia» og «beat anorexia» og institusjoner i herskapelige villaer med samme navn som Hamsun-romaner.

Vil man anoreksi til livs: Skriv mindre om det.