Etterpå vil tiden svinne bort.
Jeg tar på meg skinnjakka når vi går ut, jeg har ikke brukt den siden jeg gikk på videregående. Av en eller annen grunn syntes jeg den kledde meg igjen. Vi stopper opp ved et tre på vei til universitetet, det er en fugl der oppe som vi ikke ser så ofte. Det er mulig jeg har sett den før, sikkert, men det må ha vært før fuglene begynte å bety noe. Vi finner ut at det er en grønnfink.
Etter disputasen om villbier, drar jeg på biblioteket. Jeg har ikke vært der på lenge, jeg trenger noen bøker å lese på hytta i skogen. Jeg går langs reolene, men finner ikke så mye interessant. Noen ganger ser jeg bøker som gjør meg irritert, hvorfor finnes de, disse dårlige bøkene som ingen burde bruke tid på. Nå er jeg en bitter kjerring, tenker jeg. Bare klassikere får bli med hjem, bøker av Knut Hamsun og Thomas Mann, og sakprosa om matens historie som en på universitetet har skrevet. Når jeg kommer hjem husker jeg at jeg bladde i en bok av Roland Barthes på biblioteket, men hvor er det blitt av den? Tok jeg den ikke med meg? Jeg må ha glemt den. Det var synd, jeg kunne virkelig tenkt meg å lese den. Eller ville jeg det? Virkelig? Hvordan kan jeg være så sikker? Var det ikke slik at jeg også, da jeg stod der og bladde i boken, tenkte: Vil jeg virkelig lese noe så teoretisk? Noe så fjernt fra virkeligheten (og likevel så nær, for det er jo slik Barthes er)?
Jeg er ikke fornøyd med bøkene jeg har tatt med, det skulle gjerne vært noe mer. I hyllene mine er mange uleste bøker, men ingenting som interessere meg for tiden. Noen interesserer meg aldri, jeg har bare fått dem tilsendt, vil jo egentlig ikke ha dem, vil jo ikke lese dem. Jeg får gi dem bort til et loppemarked, er det ikke snart sesong for det nå?
Alle disse bøkene.
På kvelden kjører vi ut i skogen for å høre på ugler, men etter en lang tid lytting, ser vi også en. En kattugle. Den flyr over der hvor mastene står og trærne er kuttet ned, fra trærne på den ene siden til trærne på den andre siden. (Det er heller ikke sikkert det er så mye kutting av trær under mastene, de busklignende sakene ser ut til å være beitet hardt på av elg.) Alle ser den samtidig, ingen sier noe, bare N peker for å være sikker på at alle skal se den, men det er ikke nødvendig. Mens vi alle stod og tittet i samme retning, fløy den over. Lyset fra gården gjør at vi ser den mot nattehimmelen. Jeg fryser på tærne, det er så vanskelig å kle seg i tiden hvor det går fra en årstid til en annen - er det så kaldt at jeg kommer til å fryse hvis ikke, eller er det så varmt at jeg kommer til å svette hvis?
At ugler er spesielt kloke, er en myte. Det er mulig vi mennesker har sett på dem som et symbol på klokskap fordi de har begge øynene foran, og på den måten minnet oss om oss selv. Det ville ikke vært overraskende, vi mennesker er jo ganske opptatt av oss selv. I lang tid har vi sett på jorden som vår, vær fruktbare, bli mange og legg jorden under dere.
Klok eller ikke, kattuglen er en fascinerende fugl. Beveger seg gjennom luftrommet uten å lage en lyd. Man hører ikke et eneste vingeslag.
Når vi kjører hjem er det så sent at vi ikke gidder å kjøpe boller på bensinstasjonen likevel. Hjemme spiser jeg restene av gulrotsuppa jeg hadde til middag. Det smaker litt for mye ingefær. I senga har jeg med varmeflaska. Om natten når jeg kjenner noe varmt skjønner jeg ikke om det er varmeflaska eller en katt. Når jeg skal noe viktig dagen etter, lukker jeg alltid døren til soverommet slik at kattene ikke skal forstyrre meg, men nå er det påskeferie, det er greit nå.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar