tirsdag 15. mars 2016

Det voldsomme

Jeg har sett det i kalenderen. Første påskedag snur vi klokka fram til sommertid. Jeg merker det når vi gjør oss klare til vorspiel hjemme hos oss og jeg har åpnet den første ølen og N fletter håret mitt. Hun sier det jeg tenker, når folk kommer vil det fortsatt være lyst. Jeg tenker at jeg ser ikke ut som jeg vil se ut når det er lyst, kan det ikke bare bli mørkt. Ikke uten å også tenke at det er ganske overfladisk av meg å tenke slik, har det liksom noe å si. Jeg som stadig vekk proklamerer at jeg driter i hvordan jeg ser ut (det er ikke sant). Men alt er bedre når det er mørkt.

Noen dager senere sitter jeg hjemme og tegner fugler mens jeg hører på det nye albumet til Aurora. All My Demons Greeting Me As A Friend. Det har gått på repeat siden jeg stod opp sent lørdag morgen og ryddet og vasket leiligheten. Høytalerne som O hadde lånt oss stod igjen. Bare en liten time midt på dagen skrur jeg på radioen for å høre på nyhetene. Folk jukser på teoriprøven og jeg lurer på hvor dårlig moral man kan ha og om jeg selv er moralistisk som mener så mye om andres moral (sikkert).

Jeg tegner blåstrupen og jeg tegner båndkorsnebben. Jeg tegner svartanden og jeg tegner ringtrosten. Når N kommer hjem tegner jeg lavskriken. I dag var det skikkelig vårstemning, sier hun før hun også setter seg ved stuebordet for å jobbe med statistikk. Sier du det, sier jeg, men jeg har sett det. Jeg har sett lyset der ute, og jeg lot som om det ikke var der. Bare denne dagen, i morgen må jeg ut. Jeg vet hva som kommer. Hver eneste vår for så lenge som jeg kan huske. Lyset som plutselig skjærer gjennom kroppen, det groteske i alt det synlige. Uroen. Følelsen av at hele verden er med på noe som jeg ikke får lov til å delta i. Og når jeg endelig går ut ser jeg altfor langt hjemmefra, tidlig på morgenen, at de svarte klærne mine er fulle av hvite lodotter og kattehår. Jeg glemte å bruke klesrullen før jeg gikk ut. På jordet er det et brunt spor, der hvor skiløypa var har snøen smeltet først. Etter forelesningene setter jeg meg på lesesalen. Selv om jeg allerede har drukket en hel termokopp med kaffe er jeg trøtt. Jeg går ut i kantina og kjøper mer kaffe. Utenfor, i solveggen, sitter det mange mennesker. En overveldende følelse av at jeg ikke hører til der slår meg, og jeg skynder meg tilbake til lesesalen selv om jeg ser noen jeg kjenner som jeg vanligvis liker å snakke med.

På lesesalen holder persiennene solen ute. Jeg sitter der til det blir mørkt. Selv brødskivene jeg har tatt med spiser jeg der mens jeg leser artikler om alfa-, beta- og gamma-diversitet, forbereder meg til en labøvelse i genetikk og leser brokker av The Waste Land. Eplet lar jeg ligge i sekken for å ikke forstyrre de andre. Når jeg går ut kjenner jeg at luften er frisk, det er sånn våren lukter. Det er noe annet enn det som har vært. I horisonten mot vest ser jeg en gul stripe av lys, det er ikke blitt helt mørkt ennå (selv om det er like før). Folk har begynt å løpe ute igjen.

Vottene forblir i lommen når jeg går, det er altfor varmt.

Når jeg kommer hjem spiser jeg eplet og tenker på at i det minste kommer fuglene snart.

6 kommentarer:

Astri sa...

Jeg bare roser tekstene dine nok en gang, og venter veldig på den skjønnlitterære debuten din! Som det flyter, som det biter seg fast. Talentet og evnene dine må i bokform!

Kathleen sa...

Ah, takk! Jeg har faktisk slitt litt med skrivingen de siste månedene, men det begynner å komme tilbake nå!

Astri sa...

Jeg har skjønt at du har slitt, men det er tydelig at du er i flytsonen nå! Veldig glad for det!

Tekstene dine minner meg litt om Tove Nilsen. Ikke litterært, men følelsen jeg får, den opplevelsen de gir. Samme hvor vondt jeg har det, hvor ukonsentrert jeg er, greier hun å fange meg inn i sin verden. Den samme evnen har du med dine tekster, og det er faktisk ganske sjeldent. Jeg tviler på at jeg er mer spesiell enn hvermansen, så salgspotensialet ditt tror jeg er stort! På en bra måte, ikke på en sell out-måte.

Maria L. sa...

Kjenner meg igjen i litt av dette, ja. Er vel stort sett veldig ambivalent ift våren. Vil så gjerne, og noen ganger, særlig hvis jeg er alene i skogen en plass eller noe lignende, kan det godt fungere, men det er noe treffende i det du sier om følelsen av at hele verden er med på noe man ikke får lov å delta i. Føler meg automatisk som en inntrenger i en park full av folk, for eksempel. Nei, våren har litt dårlige vibber.

Har du forresten lest Havboka? Leste den just og tenkte at den måtte nok være midt i blinken for deg :)

Kathleen sa...

Takk, Astri! Jeg elsker Tove Nilsen! På godt og vondt, holdt jeg på å si. Mange av bøkene hennes er fantastiske, mens andre bøker igjen er dølle og kjedelige, for det handler for mye om middelaldrende damer i skillsmissekrise. Nettopp det kan jeg relatere meg til, litt, i og med at jeg føler jeg kan skrive, men at temaene mine kanskje ikke er så spennende. (Det er der 40 år gamle damer midt oppe i skillsmisse havner inn.) Jeg er mye i tvil, trenger verden å lese mer om middelklassejenter med hjertesorg? Det er kvaler jeg har hatt svært lenge. Det mest ideelle, og som jeg drømmer om, hadde vært å skrive inn vår tids økologiske krise inn i mennesker, men det er fortsatt veldig stort og kanskje litt for vagt for meg ennå. Jeg tror likevel jeg får til å skrive en bok en dag!

Maria, jeg har Havoka på leselista! Skal på biblioteket i morgen, håper de har den. Jeg har tenkt så lenge på å lese den, og jeg er jo stor fan av Morten Strøksnes! Makan til god sakprosaforfatter!

Heidi sa...

Kjempe bra tekst!

Som en til kommenterte: kjenner meg 100 % igjen i vårfølelsene som kommer, og at de ikke er helt gode å ha. Liker våren minst. Men solbriller hjelper, får en slags avstand til alt da.