onsdag 3. juni 2015

I RINGANE av Kristina Leganger Iversen


























Opprinnelig publisert i Fædrelandsvennen 2.6.2015. 

KONTURLØS KLAGING
I ringane åpner og slutter med an abort. I det svevende språket til forfatteren gjøres det til en hendelse større enn det egentlig er. Hvordan det for hovedpersonen er å gå gjennom et forhold som ender i en abort, er vanskelig å si, alt beskrives utenfra og det er som om forfatteren skuer inn på et liv gjennom ripede brilleglass, utydelig og tåkete, uten skarpe konturer. Et poetisk språk ville noen kanskje si. Bare en masse ord som gjentas om og om igjen i nesten likedanne setninger, mener undertegnede, rett og slett kjedelig og veldig likt mye annet av norsk samtidslitteratur som snart går i glemmeboken.


Et kvinneliv står i fokus i I ringane. Leganger Iversen er opptatt av kvinner og ser nesten ut til å ha forlest seg på feministisk teori, men glemmer at ikke alle kvinner føler seg fanget og stakkarslige som kvinner og i kvinnekropp. I denne romanen er det som om det å være kvinne er å være i et slags fengsel, noe mindreverdig det å være mann, som om det å kunne bli gravid er et hinder fra å leve et fullstendig fritt liv, hva gjelder alle dets aspekter og muligheter, også langt utover det rent seksuelle. Kvinner kan faktisk ikke gjøre som de vil, sier denne romanen. Jo, det kan de. Å være kvinne er ikke en byrde, slik det dessverre fremstilles som i I ringane.

Kjærligheten beskrives også i denne romanen. Men hva slags kjærlighet der er og om den virkelig er ekte, forstår jeg ikke. Det er ikke mye som tyder på det. Det fremstilles mer som om Jo, hovedpersonen i romanen, bare befinner seg i dette forholdet hun har havnet i, uten noen virkelig tanke bak. Hvem hun inngår i et forhold med virker tilfeldig, som om det ikke har noe å si, han er bare en mann. Å ha personer i romaner tilstede bare for at hovedpersonen skal kunne settes i relieff, går selvsagt an, ja, det er faktisk helt vanlig, men i en roman hvor man knapt blir kjent med hovedpersonen heller, mister denne personen sin funksjon. Vedkommende blir bare en skygge, knapt merkbar i tåken.

Sant skal sies at selv om språket i romanen er konturløst og matt, er denne romanen ikke tåkeprat. Bare trist at budskapet er som det er.  

1 kommentar:

Heidi sa...

Så flink du er! Skriver skarpt og godt. Jævlig ærlig, det krever mot.