Who Will Run the Frog Hospital? handler om Berie og Sils, to venninner i Nowhereland i USA, på grensen til fransktalende Canada, som er femten år og jobber i en fornøyelsespark, Storyland. De lengter etter noe som bare tenåringer kan lengte etter noe, selv om dette noe som oftest er uklart, vagt, sjeldent noe spesifikt, bare noe, noe annet. Som man, når man vokser opp skjønte ikke var noe særlig, at det man hadde da, som femtenåring, var mye bedre. Nostalgien blander seg nemlig inn i historien om Berie og Sils, nemlig tankene og refleksjonene til Berie mange år etter denne sommeren; Berie mens hun er godt voksen og gift, i Paris, med ektemannen på en legekonferanse; de ekteskapelige kranglene og mimringen, uten at det innebærer ren og skjær idyll, heller noe bittersøtt; ja, ikke bare nostalgien er bittersøt, men også det som foregår i romanens her og nå, denne lille romanens her og nå, på hotellrom i Paris, på en restaurant i Paris mens de spiser hjerner (froskehjerner? jeg kjenner ikke det franske kjøkken særlig godt), mens Berie går rundt i Louvre eller spiser bakevarer på en benk i Jardin du Luxembourg. Var dette noe bedre? Hva er bedre? Fortiden, fremtiden? Den tiden hvor man står på dørterskelen til noe, i en mellomromposisjon, noe Berie tenker har vært, men som jeg kanskje tenker er nå også, mens de krangler og drikker seg fulle i Paris. Og spiser hjerner.
Hva mener jeg egentlig med at romanen er liten? Den er liten, går fort å lese, men ikke liten i noen annen forstand, bortsett fra at bygda Berie og Sils vokser opp i av og til føles klam, påtrengende, nettopp liten. Ungdommen føles påtrengende, bygda svøper seg rundt dem som en for trang genser. Men så er det egentlig ikke den som er det likevel, det er bare genseren til Berie. For hun vokser opp, etter alt som skjer, vokser hun opp. Plutselig, virker det som, er hun voksen. Den følelsen der.
Hva prøver jeg egentlig å si? Jeg har lest mange historier om unge tenåringsjenter som vokser opp et sted i ingenmannsland. Det er ingen ny historie. Den har blitt fortalt før, mange ganger, og kommer til å bli fortalt igjen. Men sjeldent har jeg lest den så stemningsfull, innsiktsfull (ikke minst!) og skjør som i Who Will Run the Frog Hospital? Jeg forlater boka med en viss tristesse, men ikke som noe deprimerende eller bare vondt, heller hånd i hånd med en lettelse. Og det er fint, det er bra, denne boka er god. Personlig synes jeg ikke den når opp til verken Birds of America eller A Gate at the Stairs, ikke helt, men den er fortsatt god; Lorrie Moore er så god at selv en bok av henne som ikke er på topp (til å være henne), er bedre enn det meste.
4 kommentarer:
Elsker tittelen! Men hører på deg, og skal starte med Birds of America eller A Gate at the Stairs først.
ay, Kathleen, hver gang man forlater noe bra så forlater man det med en viss tristesse.
(den som bare kunne vært 15 igjen...)
Mjau!
Ja, men når man er 16 lengter man etter noe annet hele tiden, etter at LIVET SKAL BEGYNNE, og så, når man er litt eldre, circa 24, som jeg er nå, så skjønner man at det var veldig fint å bare være 16. Den som hadde visst det da de var 16. Men jeg er veldig ung ennå da, muligens kommer jeg til å tenke noe av det samme når jeg er...40 om det å være 24 som det jeg tenker nå om å være 16/15.
ayayay, K, jeg husker veldig godt hvordan det var å være 15/16 år på østkanten der hjemme. jeg husker en baseballcap som det sto Chevrolet på og speilglass-aviators og The Rainmakers som sang om "me and Mark Twain were having us a ball, tellin' each other lies floating down from Hannibal" og bunker med Stavanger Aftenblad som skulle i naboenes postkasser og den underliggende følelsen av dette ikke var alt, det at det likevel var bra, men at det var noe ennå bedre som ventet .....
(then lightning struck once and ligthning struck twice/and I said if there's a God he sure ain't nice/Chuck said God is an Indian giver, and I don't trust nothing but the Mississippi River")
Hepp!
Legg inn en kommentar