OG VÆRET SKIFTET OG DET BLE SOMMER OG SÅ VIDERE av Pedro Carmona-Alvarez

Jeg fikk høre om en ny bok av Pedro Carmona-Alvarez, Og været skiftet og det ble sommer og så videre, og jeg gledet meg, fikk den i hende og gledet meg visst så mye at jeg begynte på den før eksamen var ferdig. Etter å ha lest den vet jeg ikke hvorfor jeg gledet meg til den i utgangspunktet. Jeg sitter igjen med en følelse av at jeg har lest dette før, at det er veldig Pedro Carmona-Alvarez, at det er sånn Rust må ha vært, og så spør jeg meg selv: Hva var det med Rust egentlig? Nå kan jeg jo nesten ikke huske den. Jeg husker et band, et familiedrama og Chile, og at boka var veldig tykk, og at det derfor må ha vært mye mer, for hvordan kan en så tykk bok være så lite? Et band, et familiedrama jeg ikke husker noe av, og noe som hendte i Chile, men jeg husker ikke hva dét var heller. I Og været skiftet og det ble sommer og så videre handler det om Johnny fra New Jersey og Kari - Carrie!- fra Norge som gifter seg og får to barn. Så dør barna og været skifter og livet går videre for de som er igjen, og de flytter til Oslo, til Norge, hvor det er kaldt og mye mindre og alle ser ned i bakken og Johnny hører på Bruce Springsteen, og de får en ny datter, som jeg hele tiden tenker spøker for dem som en skygge av deres egentlige barn, som er borte, men som aldri riktig helt spøker for foreldrene som jeg vil det skal spøke for dem. Jeg venter hele tiden på å komme nærmere relasjonene i romanen, jeg føler nå, nå snart kommer jeg til å fatte hva de føler for hverandre, noe, men jeg finner det aldri. Det glipper. Personene er der, og jeg blir litt kjent med dem, men ikke nok. Jeg bryr meg ikke nok. De blir ikke ekte. De forblir personer i en roman. De er skrevet, det synes så godt at de er skrevet.

Jeg tenker tilbake på Rust og tenker at det samme gjelder der. Jeg husker et vagt jeg og at dette jeg-et hadde narrasjonen i den ene delen av boka, mens den andre hadde en annen narrasjon, men that's it. Jeg mistenker at jeg kommer til å glemme også denne boken, og må selvsagt spørre meg selv hvorfor jeg gledet meg sånn til den i utgangspunktet når Rust tydeligvis ikke var noe den heller. Jeg må ha likt å lese den i øyeblikkene jeg leste den, og så rost den umiddelbart etterpå og så har jeg tenkt hele tiden at jeg likte Pedro Carmona-Alvarez veldig godt, og så har dét levd som en myte i meg siden da, og nå som jeg har lest Og været skiftet og det ble sommer og så videre vet jeg at det er nettopp dét det er, en myte. Jeg liker simpelthen ikke det Pedro Carmona-Alvarez skriver. Ikke at jeg hater det heller, det bare gir meg ikke noe særlig. Og når jeg tenker på det vet jeg hvorfor jeg har trodd at jeg liker det han skriver, det er fordi jeg liker det han sier. Jeg har vært på flere forfattersamtaler med ham her i Bergen, og jeg digger å høre på ham fordi han er så flink til å snakke, og på en eller annen måte har dette viklet seg sammen med det andre jeg tenker på når jeg tenker på denne forfatteren, som naturligvis er litteraturen han skriver, og sammen har det blitt til en myte om at jeg liker bøkene hans veldig godt. Og derfor gledet jeg meg til Og været skiftet og det ble sommer og så videre. Jeg føler meg lurt av meg selv.

For å peke på boka er det flere ting jeg kan si at jeg ikke liker. F.eks. når Johnny treffer Marty og de hører og diskuterer all denne musikken. Jeg kunne ikke brydd meg mindre om alle disse referansene. Og alt dette snakket om Bruce Springsteen etter at Johnny får plater i posten av Billy. (Og hør, så sykt amerikanske navnene skulle være; Billy, Johnny, Marty, som om det nesten skulle vært en parodi.) Jeg tenker at jeg ikke bryr meg om dette, disse sangene sier meg ingenting. Jeg vet ikke hva det betyr når Marita sier at hun liker den sangen best og Johnny må snu seg bort for å smile. Jeg får ikke lyst til å finne sangen på youtube og høre på den sånn at jeg skal forstå referansen, som ikke en gang er skjult, men opplagt, uten at den er opplagt for meg. Det funker bare ikke.

Det er flere ting som ikke funker for meg ved denne romanen. Carmona-Alvarez prøver å kontrastrere det gigantiske USA med bittelille Norge, verdens ende, som Johnny sier, men jeg får det ikke med meg. Det er bare ord. Jeg ser ikke Norge og jeg ser ikke USA når jeg leser. Det blir tamt og meningsløst. Det ligner noe referataktig - på en negativ måte. Dog kjenner jeg det klamme ved beskrivelsen av Bergen og regnet, og når Marita blir beskrevet som en av disse: Tynne jentunger med Converse-sko, som skalv. Som tenkte på sjela si hele ettermiddagen. Men for det meste sier ikke boka meg noen ting. Og jeg ble ferdig med å lese og jeg glemte den og det kom en ny bok og så videre.