Mikroskopisk sammendrag av litteraturhistorie på mikroplan

Her en dag var jeg ute på byen og hadde en samtale om bøker med en perifer venn, hvorpå hun spør meg hvordan jeg kan like Haruki Murakamis Norwegian Wood så godt (dette fortalte jeg ikke vedkommende: men om jeg får en jenteunge en gang skal hun hete det samme som en av personene i denne boken), jeg som alltid er så glad og boka så dyster. Det er det jo selvsagt en naturlig forklaring på, like selvsagt som at om jeg hadde vært sur eller besatt av andre sinnstemninger som de fleste burde bli spart for, hadde jeg jo holdt meg hjemme. Jeg er da ikke emo.

Bortsett fra på bokfronten. Jeg anbefalte Jeffrey Eugenides' Jomfrudød til vedkommende (hvis hun leser den kommer hun til å bli overrasket igjen,) og har ikke tall på hvor mange ganger jeg har lest Sylvia Plaths Glassklokken. Det er noe sykt fascinerende at Plath selv tar selvmord etter bokens utgivelse (trenger jeg å fortelle at boka handler om Esther som havner på sinnsykehus etter et selvmordsforsøk?), synes ikke du? Det er nå en stund siden jeg leste denne riktignok, og det er også en lang stund siden jeg leste Haruki Murakami (hans What I Talk About When I Talk About Running var den siste jeg leste, og den tells ikke en gang, det var mer som en selvbiografi), man trenger liksom en pause. Det blir for destruktivt. Man blir litt tullerusk i hodet og må lese noe annet. Døll realisme for eksempel. Noen fantasyleserne hadde sagt "Jeg orker ikke å lese om sånt, det er nok av det i virkeligheten fra før av". Fantasybøker er som en flukt fra virkeligheten, mens denne typen realisme jeg snakker om (unnskyld for min mangel på litteraturvitenskapelige termer, jeg kan ikke sånt) er virkeligheten beskrevet akkurat som den er, ned til det nøyaktige. Og jeg synes faktisk det er fint. Jeg liker å tenke "Akkurat sånn her er det, akkurat sånn"! Kanskje er det fordi jeg i underbevisstheten føler meg mindre alene, i den visshet at forfatteren av det jeg nettopp leste vet akkurat hvordan ting er. (Vi har noe til felles!) Som f.eks. i en Milan Kundera-novelle jeg for ikke så lenge siden leste (men jeg tør ikke si hvilken for da røper jeg jo hvordan jeg ser ting og det orker jeg ikke at alle vet). Jeg måtte tilogmed understreke visse avsnitt. Noe helt annet enn første gang jeg leste Kundera. Da var jeg seksten år og leste ikke bare en novelle, men en hel bok, og jeg forstod virkelig ikke oppstyret med ham, jeg syntes boka var døll og kjedelig på en meningsløs måte. Inntil jeg nylig ramlet over ham i form av en novelle og ble helst frelst og gikk hen i et bokantikvariat og kjøpte Tilværelsens ulidelige lethed (ja, dette hendte i Danmark). Tenk at det går ann å vokse slik. Man leser en forfatter og det gir ingenting, så venter man noen år og den samme forfatteren er helt fantastisk. Enten det eller så begynte man å lese på helt feil verk slik at førsteinntrykket ble så som så og man gir faen i resten for man regner med at det er like kjipt. I så fall er jeg glad for at jeg ikke startet med Xiaolou Guos 20 Fragments of a Ravenous Youth, for den var ganske lame, jeg må innrømme det, men med A Concise Chinese-English Dictionary for Lovers, for jeg elsker elsker elsker den boka og jeg må snart lese den på nytt.

Men det var ikke meningen å disse fantasy heller. Jeg har jo faktisk lest Ringenes Herre-trilogien to ganger, det er sikkert veldig få ganger mindre enn hvor mange ganger blodfansen har lest bøkene, men likevel flere ganger enn de fleste. Jeg har dessuten lest det meste annet av J.R.R. Tolkien. Ufullendte fortellinger fikk meg til å sitte våken en hel natt da jeg gikk på ungdomsskolen, og vips, så var det morgen. Jeg har ikke lest noe særlig fantasy siden den gang, ungdomsskoletiden altså, bortsett fra Harry Potter (i likhet med millioner av andre har jeg lest hver og en av bøkene sånn ca. 10 ganger), men det er jo en helt annen type fantasy. Jeg sparte siste boka forferdelig lenge og jeg måtte gjemme meg hver gang noen snakket om den sånn at de ikke skulle spolere hele min kommende leseropplevelse. (Apropos det med å spolere, så befant jeg meg ved en annen anledning i en samtale om Harry Potter hvor en av samtalerne ikke hadde lest bøkene og sa "Ikke si noe da, da blir filmen ødelagt!", hvilket bare fikk meg til å snakke enda mer om hva som kom til å skje fordi jeg er superarrogant ovenfor bok vs. film; jeg har faktisk ikke giddet å se en eneste Harry Potter-film.)

Apropos bøker som både voksne og barn liker, leste jeg nettopp Den lille prinsen av Antoine de Saint-Exupérys, den er jo famous, men jeg forstod ikke hva som var så fantastisk og beste barnebok ever-aktig med den. Kanskje ville jeg ha syntest annerledes hvis jeg hadde lest den da jeg faktisk var barn. Eller kanhende ikke (det kan jo hende at det bare er nettopp voksne som har skrytt den så opp). Og så er det bøkene som kamuflerer seg og sier de er barnebøker når de egentlig ikke er det, som for eksempel Tove Janssons bøker om Mummitrollene. Filmene på barne-tv var så gøye, men bøkene forstod jeg lite av da jeg var liten. Jeg forstod ikke hvorfor Mummipappa måtte dra litt vekk fra familien sin for å få være alene, hva var det for en ting å gjøre, var han ikke glad i dem lenger? (Å være alene er jo helt eksistensielt for livskvaliteten, jeg blir gal av for lang tid uten en sjanse til å være det.)

Nå, nå leser jeg Herman Melvilles bok om den berømte hvalen Moby Dick (en av bokas hovedpersoners navn er det fineste guttenavnet jeg vet om, hvis jeg får en guttunge skal han hete det), det er litt av grunnen til at jeg er svært opptatt av hvaler for tiden og at det ligger en hvaltegning på gulvet fordi det å tegne hvaler på enklest mulig måte er min nye hobby (hvalen på gulvet er tegnet med tre farger og en fontene på ryggen, altså er det lang vei å gå, det burde ikke være nødvendig å tegne det for at folk skal skjønne at det er en hval), og i vinduskarmen ligger en haug med bøker jeg har kjøpt fra internettbutikker (Bonjour Tristesse av Françoise Sagan), på Tronsmo i Oslo (An Elegy for Easterly av Petina Gappah), på en random tur i en bokbutikk (UFO in her eyes av Xiaolou Guo) og i bruktsjapper (enda flere bøker av Françoise Sagan) og bare venter på at jeg skal lese dem. Å, akk, den som bare hadde mer tid, enda jeg leser på bussen og på busstoppet mens jeg venter på den, er det ikke tid nok. Det er det samme dilemmaet som gutten med brillene i Maria Gripes Fjerde etasje med heis har. (Forøvrig en av mine yndlingsforfattere da jeg var liten, jeg ville også være Lotten og bo i et stort herskapshus og ha en hemmelig kommode med lås. Sistnevnte har jeg nå, men jeg låser den aldri, det er ingen rikmannsjenter i samme hus som kan tenkes å rote oppi den, og uansett så ville de bare funnet en tom lommelerke, en haug med brukte kovolutter og en gammel sjette sans - oi, vent, det siste der er jo faktisk litt spennende, grunnen til at jeg har spart den er jo at den fungerer litt som en dagbok.) Han bare leser og leser, det er det eneste han gjør, for han må rekke gjennom alt før han dør. Jeg er heldigvis ikke så ekstrem, av og til går jeg faktisk ut i solskinn og snø. Når jeg skal til biblioteket.