Et antikvariat og flere godteriposer

I helgen var jeg på Kallestads Antikvariat på Lund, like ved akebakken, hvordan det kan ha seg at jeg aldri har vært der før, er meg en gåte, for der var haugevis av bøker, både oppe, i trappa og i kjelleren - i flere rom! Jeg kunne godt ha vært der lenger enn vi var (og selv det var ganske lenge), men min kjæreste var skranten og ville sette seg ned og drikke kaffe. I hvertfall gikk jeg derfra med en papirklippbok fra syttitallet, den er full av påfugler og firfisler, knekter og dronninger (akkurat som i Alice in Wonderland!), fisker og abstraktheter, og barneboka Den hemmelige hagen av Frances Hodgson Burnett. Jeg leste den aldri selv som liten, men en lærer høytoppleste fra den i en tid hvor jeg for lengst hadde lært å lese selv, altså lyttet jeg stort sett bare halvveis etter mens jeg tenkte på andre ting, likevel fikk jeg med meg noe, og jeg så filmen en gang, såvidt jeg kan huske likte jeg den, og jeg har tenkt på det flere ganger i senere alder at jeg burde lese den, av og til har jeg vært på biblioteket og lett etter den, men ikke funnet den, og nå skjønner jeg hvorfor, jeg har stadig vekk lett etter den i voksenavdelingen, og igjen er det en gåte, hvordan kan jeg noen gang ha trodd at det var noe annet enn en barnebok? Men altså, nå eier jeg den; den har blitt lest til side tyve eller noe sånt, man kan kjenne det på arkene, hvordan de ligger når man blar i dem. Så etter de tyve sidene har vedkommende som leste den sluttet. Det har ikke personen som eide Jonathan Safran Foers Extremely Loud and Incredibly Close før meg gjort, denne vedkommende har bøyd og vendt på boka i alle vinkler og ringet inn ord og setninger med rød penn. Denne kjøpte jeg nemlig også i helga, for en tier på et loppemarked, sammen med et rosa skjerf, en svart kjole (som er lik nesten alle de andre hverdagskjolene mine) og en vaffel med jordbærsyltetøy. Jeg vet ingenting om den ellers, jeg har bare lest på baksiden, men jeg tenkte at jeg for en gangs skyld skulle kjøpe en tilfeldig bok, jeg pleier nemlig sjeldent å kjøpe en bok av en forfatter jeg aldri har lest før eller som ikke står på "Skal leses"-listen min (de havner der av forskjellige grunner, kanskje noen jeg kjenner som har bra litteratursmak ellers har anbefalt en bok, eller jeg leste en bra anmeldelse), selv om boka bare koster en tier, men denne lørdagen gjorde jeg det altså. Svært rebelsk var det. I hvertfall åpensinnet. Det hjalp forresten at den hadde svært tiltrekkende cover i rødt, hvitt og svart, og dessuten en svært fin font, selv om jeg vet godt at bøker som ser ut som godteri (denne vil jeg si er en pose polkagriser og lakrisdrops) ikke må være bra. For eksempel kjøpte jeg i fjor høst John Greens Looking For Alaska fordi den var så fin (som lakrispenger og skumgummi som ser ut som speilegg) og jeg leste noen utdrag av den som også var fine, men så viste det seg at selve boka var døll og teenage uh, de få fine setningene jeg hadde lest på forhånd var de eneste fine setningen som var, og jeg hadde jo allerede lest dem da jeg satt der med boka! Det var svært skuffende, men det var et eksempel at at det ikke går ann å vite at jeg liker noe før jeg har prøvd det, akkurat som at det ikke går ann å mislike noe før jeg har prøvd det. Et eksempel på det siste der er at jeg nå elsker brunost, noe jeg ikke har spist siden jeg var så liten at jeg ikke kan huske det (det er bare mamma som sier at jeg elsket brunost da jeg var liten) fordi jeg bare har antatt at jeg ikke liker det, og som jeg nå spiser hele tiden fordi jeg antok helt feil, det er jo så godt! Som oftest på knekkebrød, men gjerne helst på vaffler sammen med blåbærsyltetøy. Mhm-mm. Kanskje det er det jeg skal ta utgangspunkt i når jeg skal lage omslag på min bok?

---

PS: Jeg har forresten skrevet gjesteinnlegg hos Ask for Answers, gå og se, hm?