Dette er over i morgen

Æsj, noe av det kjipeste jeg vet er når jeg bruker timesvis på å skrive noe og jeg ender opp med å trykke 'delete' eller hive papiret i peisen til slutt. Jeg skriver langt og gjør meg flid med rettskriving og alt mulig, koker opp uendelig mye tevann (eller trakter kaffe, det kommer ann på hva jeg vil ha) og utsetter middagen fordi jeg må bli ferdig med teksten når jeg først er så godt i gang. Også forkaster jeg det!? Jeg gjør det fordi jeg plutselig tenker: "Hva i helvete er dette? Det er så dårlig og pinlig!", eller jeg har kanskje hatt en anelse om det hele tiden i løpet av skrivinga, men tenker "Så, så, bare fiks litt på det og det, så blir det bra" og fortsetter likevel. Uansett, så kommer jeg til et punkt hvor jeg innser at om enn hvor mye mer jeg kommer til å jobbe med denne teksten, så kommer den til å være rævdårlig.

Noen ganger gjelder dette blogginnlegg. Da har jeg av og til trykket 'publiser innlegg' og angret etterpå. Noen ganger går det et minutt før jeg angrer og sletter hele greia. Andre ganger tar det lengre tid, opptil timer (da har jeg som regel hatt det svirrende i bakhuet hele tiden at "det innlegget er kanskje for dårlig, jo, det er for dårlig, skal jeg slette det eller ei?") før jeg sletter det og bare kan håpe på at ikke for mange har rukket å lese det.

Jeg har nemlig skrevet så mye ræva i mitt liv at jeg blir flau bare jeg tenker på det.

Jeg vet ikke helt hvorfor det er sånn. Kanskje det er innholdet som er feil, eller kanskje det er skrivemåten. Det er rart det, for det har vært mye forskjellig innhold og mange forskjellige skrivemåter. Skrivemåter: stemmen, stilen og den regla der. Kanskje det blir dårlig fordi jeg har lest for mange bøker og jeg får en sterk følelse av at det jeg skriver bare er oppgulp. Eller at jeg er for ung og har opplevd for lite til å skrive om livet og sånt. Jeg kan heller ikke skrive med tyngde, for jeg er så altfor u-intellektuell og jo flere timer jeg bruker på å lese aviser hver dag, jo mer føler jeg at jeg må lese for å holde tritt, for jeg hater, hater likegyldighet, jeg vil ikke være en sånn en som driter i alt sammen og har nok med seg selv.

Her en dag satt jeg midt oppi en liten gruppe av studenter og hørte at de snakket om ditten og datten, hun ene gikk på statsvitenskap og han ene hadde mastergrad, og jeg synes ikke de så så fryktelig gamle ut (jeg vet ikke, det var ikke noen jeg kjente) og jeg skjønte egentlig ingenting av hva de snakket om. Han ene hadde bodd i Tyskland, han hadde gjort noe som var relevant for EU, det fikk jeg med meg. Jeg tenkte at jeg vil jo også studere statsvitenskap, men hvordan skal jeg klare det, jeg skjønte jo ikke noe av det jenta sa! Jeg tenkte også at jeg og vil bo i Tyskland en eller annen gang, men at jeg til tross for 9 år med tysk på skolen bare klarer å lese tysk på nivå Dameblader og Sladreblader og muntlig bare bestille ein Apfelsaft, bitte!.

Jeg er ikke noe særlig flinkere i engelsk, sier brevet jeg nylig fikk fra Eksamenskontoret. Og sist jeg fikk en karakter i norsk sa den "Du er middelmådig" og jeg slutta hele greia og nå har jeg meldt meg opp som privatist i faget og jeg vet ikke hva jeg skal ha særemne om ennå. Apropos skole, før jul en gang jeg ikke hadde noe annet å gjøre, skrev jeg en stil om terrorisme med utgangspunkt i sitatet "One man's freedom fighter is another man's terrorist". Det var en oppgave søstera mi hadde i samfunnsfag (videregående), og i dag fikk jeg vite at det bare ble en 4+ på den. Ok, men kanskje jeg skal holde meg til det trivielle fra nå av og langt bort i fra alt som har med synsing å gjøre. Kanskje jeg bare skal studere for å studere og aldri bli noe spesielt, men leve på studielån for alltid. (Om jeg kommer inn på noen skole i det hele tatt.)

Mm-hm, skal jeg si dere hvorfor jeg skriver alt dette? Fordi jeg i dag faktisk brukte timesvis på en tekst som var helt wasted og som jeg nå har kvittet meg med for godt, og jeg blir alltid litt mutt av det. Det er jo faktisk noe av det kjipeste jeg vet.