Om min fortid som fantasyentusiast og enda en forfatter jeg liker

cealep 04

Da jeg var 15 år hadde jeg like langt hår som Liv Tyler/Arwen i Ringenes Herre-filmene. Det var kanskje (joda, les: mest sannsynlig) ikke like fint, men like langt var det. Jeg var med på Tolkien-treff og løp barbent på grus og brennesle på Langøyene utenfor Oslo. Jeg så filmene tusen trillioner ganger, men hold!: jeg leste bøkene også. På både engelsk og norsk. Og jeg leste alle de andre bøkene til Tolkien. Min favorittbok var Ufullendte fortellinger, jeg husker jeg satt oppe til langt på natt fordi jeg ikke klarte å legge den i fra meg. Jeg var helt bombesikker på at jeg kom til å digge fantasy resten av mitt liv, at det ikke var et blaff, og jeg dissa Harry Potter (som jeg digget da jeg var enda yngre, og som er det nærmeste fantasy jeg kommer nå. Jeg kan nemlig ikke fordra fantasy lenger, men jeg elsker Harry Potter) fordi det var så "lett" i forhold. Men vent nå, teitere blir det. Det var nemlig og på denne tiden jeg hadde lyst til å være gother, men heldigvis kan jeg nå fortelle at jeg rakk bare å høre to sanger av Nightwish (det ble aldri noe mer hardcore goth enn det på musikkfronten) og klesskapet ble aldri helt svart før jeg fort fant ut at det var mye kulere å være frika raddis (kommunisme? Kult! Sosialisme? Kult!) og høre på rock og gå med Conversesko i to forskjellige farger.

Men vet dere hvorfor jeg skriver om dette akkurat i dag? Jo, fordi jeg på den tiden ikke bare leste Tolkien, jeg leste også Edgar Allan Poe. Det var da jeg oppdaget han (det skulle ikke forundre meg om det er nettopp en av novellesamlingene hans jeg leter etter på det øverste bildet), og det har seg nemlig slik at det i dag er 200 år siden han ble født. Hadde jeg bodd i Oslo hadde jeg tatt meg en tur hit for å feire, for selv om håret mitt er mye kortere nå og jeg har mye bedre musikksmak, liker jeg fortsatt denne psycho og alkoholiserte forfatteren og poeten.