Therese Bohman og en nesten ferdig roman (Litteratur i september)

 

Romanen er nesten ferdig!!!

Tok ingen bokbilder i september, så her er et
bilde av en liten gutt flankert av solsikker. 

I mangel av bokbilder: Her er et bilde av min
eldste sønn og meg som renser traktkantarell. 

TEGNESERIE 

1. BARE VENT av Tegnehanne 

PROSA 

2. TORNETREKKEREN av Hiromi Itō

3. DJEVELGREPET av Lina Wolff 

4. ANDROMEDA av Therese Bohman 
5. XIANIA I av Lotta Elstad 

SAKPROSA 
6. VERDEN BRENNER OG VI SKRIVER OM VÅRE BARN av Madeleine 

Schultz

Den beste boka jeg leste i september må ha vært Andromeda, og med Tornetrekkeren som en klar nummer to. Det er alltid en fryd å lese Therese Bohman, selv om jeg blir litt overrasket av klasseskildringene hennes. Hovedpersonen i Andromeda jobber i et velrenommert forlag, og hun blir sammen med en kollega som jobber i redaksjonen for sakprosa. Denne fyren, Richard, forteller henne at faren hans, som er universitetsprofessor, er misfornøyd med hva sønnen har valgt å jobbe som. Faren synes nemlig ikke det er bra nok å jobbe i et forlag, nei, han skulle helst sett at sønnen ble akademiker han også. Dette skildres liksom for å vise hvor godt forankret i høyere klasser Richard er, i motsetning til hovedpersonen, som kommer fra arbeiderklassen. Hva i huleste er galt med Sverige, tenkte jeg, for i hvilken verden er det liksom finere å være akademiker enn å jobbe i forlag? Akademia er jo full av midlertidige ansettelser. Lever Therese Bohman under en stein? Eller skildrer hun her den eldre garden i akademia, som tror at siden de fikk det til, burde det ikke være så vanskelig for dagens unge heller? Jeg vet ikke, men dette var altså noe av det sykeste jeg leste denne måneden. 

Også Tornetrekkeren da. For en underlig og fin roman om en kvinne som reiser fram og tilbake mellom California og Japan, mellom foreldrene sine på den ene siden, og døtrene og ektemannen på den andre. Den irriterende amerikanske ektemannen, som går på lavkarbodiett og derfor ikke spiser ris, noe som gjør (den japanske) hovedpersonen forbannet, men kanskje mest lei seg, for hvordan kan et menneske som nekter å spise ris virkelig forstå hvem hun er? Godt spørsmål, synes jeg.

Nå er det oktober, og vi skal se at den måneden fyker avgårde også. Neste gang jeg oppsummerer måneden har jeg kanskje et omslag å vise fram! Gøy, gøy.