FRI VILJE av Helga Hjorth

Opprinnelig publisert hos Fædrelandsvennen 15. august 2017. 

---
Da Vigdis Hjorth gav ut fjorårets kritikerroste Arv og miljø, blusset debatten om virkelighetslitteratur opp igjen for ente gang. Vigdis Hjorth ble kritisert for å bruke virkelige hendelser i sin roman som kunne sette virkelige personer i dårlig lys. Selv anmeldte jeg Arv og miljø uten å ta hensyn til nærheten romanen angivelig har til virkeligheten. Jeg leste den rett og slett som en roman, noe den ble publisert som, det er teksten i seg selv som er av betydning, ikke alt annet. Fri vilje av Helga Hjorth, Vigdis Hjorths søster, er angivelig også en roman, men det er umulig å ikke også se på den som en kommentar til Arv og miljø, og følgelig kan den ikke leses for seg selv. Helga Hjorth, som den advokaten hun er, har med denne romanen på en måte skrevet et forsvarsskrift for familien sin. I boken er de samme hendelsene som i Arv og miljø, bare sett fra en annen persons ståsted. Dette gjør at min tidligere lesning av Arv og miljø som en roman for seg selv må revurderes. Ironisk nok er det Helga Hjorths roman og forsvarsskrift som gjør at jeg nå ser på Arv og miljø som noe tilknyttet virkeligheten. Om Helga Hjorth ikke hadde skrevet denne, kunne Arv og miljø fint fortsette å være bare en roman.

Fri vilje handler om en familie som opplever at en av dens familiemedlemmer, forfatteren Vera Lind, skriver en roman om dem. Dette liker de ikke, og romanens jeg-person Nina Lind bestemmer seg for å skrive sin versjon av de samme hendelsene. Nina Lind går på skrivekurs og ender opp med å skrive en annen roman om den samme familien. Helga Hjorth skriver helt greit. Sett i relasjon med Arv og miljø tenker jeg at det en trist roman, her brettes en familie som har gått i oppløsning ut foran hele det lesende Norge. Hvis Nina Lind (og Helga Hjorth) har den formening at romaner leses opp mot forfatterens virkelige situasjon, er det ikke rart at hun tror det hjelper å skrive en roman som en motreaksjon. Det hun glemmer er at romaner ikke nødvendigvis leses slik.

Virkelighetslitteratur er et begrep jeg ikke klarer å akseptere som noe adskilt fra annen litteratur. Vigdis Hjorth/Vera Lind er langt i fra den eneste forfatteren som skriver romaner som ligger tett opptil forfatterens eget liv. Man kan nevne de opplagte, som for eksempel Knausgård, men også de som ikke fullt så eksplisitt skriver om ting de selv har opplevd bruker jo sine egen liv i forfatterskapet. Ingen forfattere skriver jo ut fra ingenting, alle har levd et liv. Spørsmålet er nok heller i hvor stor grad man blander virkelige hendelser med diktning. Jeg vil påstå at de fleste (gode) forfattere gjør som Vigdis Hjorth/Vera Lind, i mer eller mindre grad. Kritikken mot Vigdis Hjorth/Vera Lind baserer seg på et misforhold mellom virkelige hendelser og diktning. Det noen synes å mene, inkludert Nina Lind/Helga Hjorth, er at det rett og slett er for mye av det første i forhold til det siste. Denne kritikken får Vigdis Hjorth/Vera Lind til tross for at hun selv har sagt at boken om familien er en roman. En roman bør tas som en roman, ikke som en påstand som må motbevises. Gang på gang i Fri vilje stiller Nina Lind spørsmål ved dette, hun lurer på hvordan det er mulig og kritiserer både anmeldere og redaktører for hvordan de så lett kan avfeie familiens bekymringer ved å si at boken er en roman. Det tyder på at Nina Lind mangler en forståelse for hva en roman er, og kommer til uttrykk i hennes sammenligninger av litteratur og jus, hvor hun setter dem opp mot hverandre og tydelig plasserer jussen over. Jussen er mer rettferdig synes Nina Lind å mene, der får man høre alles versjoner. Dette premisset er feil, for litteratur er noe annet. Litteratur handler ikke om å stille noen til veggs. Noe annet Nina Lind også tar feil av, er at hun tror at det lesende mennesket ikke selv er i stand til å forstå at en persons beskrivelser av en hendelse er denne personens beskrivelse av hendelsen. Nina Lind ser ut til å tro at lesende mennesker tar én persons beskrivelser som det eneste sanne, men leseren er i stand til å forstå dette selv. Dessuten vil god litteratur få frem dette. Arv og miljø fremstilte ikke søstrene til hovedpersonen som umulige og dårlige mennesker, tvert i mot, man kunne godt forstå uenighetene og spenningen mellom alle søsknene i familien, hvorfor de skrev, sa og gjorde som de skrev, sa og gjorde, selv om romanen ble skrevet i jeg-person. Empatien lå ikke bare for jeg-personen, men for alle. Dette kan ikke sies om Fri vilje, hvor Vera Lind beskrives nokså ensformig, det er vanskelig å få sympati for henne, og dermed også for hovedpersonen og de andre karakterene. At det er trist å lese den, henger mer sammen med hvorfor boken er utgitt, romanens rolle som forsvarsskrift og dens relasjon til Arv og miljø enn romanen i seg selv.