Opprinnelig publisert i Fædrelandsvennen 18. januar 2016
Underlig og fin roman fra Island
Regn i november begynner
med at hovedpersonen kjører på en gås. Gåsen dør og hun tar den
med seg hjem, det må da kunne gå an å lage middag av den. Nesten
før hun aner det kommer det en slik anledning; hennes mann bestemmer
seg for å gå fra henne og hun inviterer ham på en siste middag
sammen. Beskrivelsene av forholdene hovedpersonen har, er vare, til
tider rare, men fullt ut realistiske. Det som skjer, det skjer. Alt
som tapes, føles ikke som tap. Når man mister noe i livet, blir det
rom til noe annet. Mangelen på beskrivelse av sorg kunne gjort en
roman usympatisk og kald, men her blir det ikke slik i det hele tatt.
Tvert i mot er dette en varm historie om mennesker som får lov til å
være akkurat som de vil, fordi de selv tillater seg å være det. At
sorgen ikke beskrives eksplisitt, betyr dessuten ikke at den ikke er
der. Omtrent samtidig som hovedpersonen blir forlatt av sin mann, får hun ansvaret for en venns fire år gamle døve gutt. Det forandrer ikke på planene hennes om å reise avgårde, hun tar ham bare med. Også forholdet mellom dem, en ung kvinne og et barn, utbroderes i romanen, gjennom deres reise i det forblåste landskapet og gjennom møtene de har på veien, mange av dem svært merkelige. Ansvaret som hovedpersonen får er uvant, men ikke uoverkommelig. Friheten innskrenkes, men heller ikke den føles som noe tap. Akkurat som at en roadtrip på en øy først kan synes ganske kjedelig; det er ikke akkurat uendeligheten man ser foran seg når man begynner å kjøre, men man får nå opplevd store ting likevel.
Regn i november er en underlig roman, man vet ikke alltid hva menneskene vil foreta seg. Betraktningene kan være spesielle, likevel slående og naturlige. Hvordan skulle ting elles vært, kan det hende man tenker. At ikke denne fine romanen er blitt oversatt til norsk før nå, over ti år etter at den ble skrevet, er omtrent like merkelig som romanen i seg selv.