tirsdag 26. januar 2016

REGN I NOVEMBER av Auður Ava Ólafsdóttir

Opprinnelig publisert i Fædrelandsvennen 18. januar 2016

Underlig og fin roman fra Island
Regn i november begynner med at hovedpersonen kjører på en gås. Gåsen dør og hun tar den med seg hjem, det må da kunne gå an å lage middag av den. Nesten før hun aner det kommer det en slik anledning; hennes mann bestemmer seg for å gå fra henne og hun inviterer ham på en siste middag sammen. Beskrivelsene av forholdene hovedpersonen har, er vare, til tider rare, men fullt ut realistiske. Det som skjer, det skjer. Alt som tapes, føles ikke som tap. Når man mister noe i livet, blir det rom til noe annet. Mangelen på beskrivelse av sorg kunne gjort en roman usympatisk og kald, men her blir det ikke slik i det hele tatt. Tvert i mot er dette en varm historie om mennesker som får lov til å være akkurat som de vil, fordi de selv tillater seg å være det. At sorgen ikke beskrives eksplisitt, betyr dessuten ikke at den ikke er der.

Omtrent samtidig som hovedpersonen blir forlatt av sin mann, får hun ansvaret for en venns fire år gamle døve gutt. Det forandrer ikke på planene hennes om å reise avgårde, hun tar ham bare med. Også forholdet mellom dem, en ung kvinne og et barn, utbroderes i romanen, gjennom deres reise i det forblåste landskapet og gjennom møtene de har på veien, mange av dem svært merkelige. Ansvaret som hovedpersonen får er uvant, men ikke uoverkommelig. Friheten innskrenkes, men heller ikke den føles som noe tap. Akkurat som at en roadtrip på en øy først kan synes ganske kjedelig; det er ikke akkurat uendeligheten man ser foran seg når man begynner å kjøre, men man får nå opplevd store ting likevel.

Regn i november er en underlig roman, man vet ikke alltid hva menneskene vil foreta seg. Betraktningene kan være spesielle, likevel slående og naturlige. Hvordan skulle ting elles vært, kan det hende man tenker. At ikke denne fine romanen er blitt oversatt til norsk før nå, over ti år etter at den ble skrevet, er omtrent like merkelig som romanen i seg selv. 

mandag 11. januar 2016

DEN SJETTE UTRYDDELSEN av Elizabeth Kolbert

Opprinnelig publisert i Fædrelandsvennen 5. januar 2016:

Fortjent pulitzerprisvinner om jordens sjette masseutryddelse.

For cirka 65 millioner
 år siden opplevde jorden den forrige masseutryddelsen. Dinosaurene forsvant og åpnet opp for pattedyrenes dominans. For første gang i jordas historie inntraff en masseutryddelse av arter forårsaket av én enkelt art,Homo sapiens. Denne masseutryddelsen foregår akkurat her og nå, i antropocen - menneskets tidsalder. Det er bare å ta en kikk på den nylig oppdaterte Rødlista, hvor både ulv, gaupe, rype, brunbjørn, jerv og flere sjøfugler har status som truede dyrearter. Arter i vårt eget land, et land som ikke er spesielt høyt befolket.
Kolbert har reist verden rundt og snakket med prominente forskere om tilstanden til noen av verdens arter. Ispedd beskrivelser av natur og historier om arter som nylig levde, men som nå ikke lenger finnes, har hun skrevet en interessant og spennende populærvitenskapelig bok om det som kanskje er denne jordens største tragedie.
Det er klart at arter dør og arter oppstår, slik er naturens gang, men det som er så spesielt nå er mengden utryddelser og farten det foregår i. Vi skal altså så langt bak i tid som 65 millioner år før vi finner en utryddelselsrate så høy som den som er i dag. Hvorfor tilstandene er slik de er, skriver Kolbert også godt og forståelig for menigmann om. Hun tar for seg bl.a. havforsuring, karbonsyklusen, hogst av skog, turisme og overdreven jakt. Dette skriver hun om uten å bli tørr og kjedelig, iblander det med personlige opplevelser, uten at det blir for mye. I så måte er den bedre enn Naomi Kleins Dette forandrer alt, også en bokom jorden og miljøets tilstand, men som hadde en i overkant personlig og følelsesladet stil.
Interessant er også at Kolbert har skrevet om arter i nær slekt av oss selv, både utryddete og nålevende. I et kapittel om neandertaleren besøker Kolbert Neanderdalen i Tyskland, hvor det i 1986 ble funnet knokler av vår nære slektning, og hvor det nå ligger en paleontologisk fornøyelsespark. Hvem får ikke lyst til å dra dit neste gang man befinner seg i nærheten av Köln?