onsdag 10. januar 2024

Mer mann i monitor I


Jeg har lest årets første bøker skrevet av menn, hele to stykker allerede! De to bøkene jeg har lest er Stamboul Train av Graham Greene og Lucky Jim av Kingsley Amis, og hvor mye mer mannete kan to bøker bli, egentlig? Jeg følte at begge disse bøkene var veldig typisk mann, at de begge var gode eksempler på hvorfor jeg generelt leser så lite skrevet av menn. Vi skal komme tilbake til noen konkrete eksempler veldig snart, men først skal jeg innrømme at Graham Greene faktisk har vært på skal lese-lista mi siden en foreleser i religionsvitenskap på UiB anbefalte å lese ham. Foreleseren kom med en liste på skjønnlitterære bøker om islam, kristendom og jødedom, det var en liste med boktips, dersom vi hadde lyst til å gå dypere inn i emnet. Jeg leste flere av bøkene som ble anbefalt, bl.a. Tayeb Salih, Imre Kertész og Pär Lagerkvist, men jeg rakk aldri å lese Greene før det ble eksamen og jeg glemte han litt bort da vi neste semester gikk videre til eldre religioner. 

Mange år senere fikk jeg faktisk The Heart of the Matter i gave, men heller ikke da fikk jeg lest den. Jeg skulle kanskje heller ha lest den til å begynne med, i stedet for Stamboul Train, for i forordet, skrevet av Christopher Hitchens (mannen som påstod at kvinner ikke er morsomme), kan Greenes bøker sorteres i to grupper: de ekte romanene og tøyseromanene, og Stamboul Train er et eksempel på sistnevnte. Greene skrev angivelig romanen med tanke på at den skulle bli filmatisert, noe den ble, men ingen av filmatiseringene er visst verdt å se, ifølge Hitchens. Uten å ha lest noen av Greenes "ordentlige" romaner, skjønner jeg hvorfor Stamboul Train regnes som en underholdningsroman, ja, en slags krim. På toget til Konstantinopel er det en morder på flukt, i tillegg til bl.a.en sosialistdoktor, en lesbisk journalist og en jødisk handelsmann, og -- surprise, surprise -- INGEN katolikker! 

En hel Graham Greene-roman gjennom er det ikke en eneste katolikk å se. På en annen side har vi å gjøre med en jødisk handelsmann med ekstreme mindreverdighetskomplekser og fordommer rettet mot sitt eget folk. Han er f.eks. veldig opptatt av å være gavmild og bruke penger på de andre passasjerene, sånn at alle kan få vite at han ikke er gjerrig. Anti-semittisk? I hvert fall karakteren selv. 

Siden dette innlegget tross handler om mannelitteratur, er jeg nødt til å gå videre til den lesbiske journalisten. Hun er nesten konstant drita og har selvfølgelig penismisunnelse: 


Ellers har vi jo med de sedvanlige mannete måtene å beskrive kvinners utseende på: 



Dette gjelder også Lucky Jim, som handler om en middelmådig akademikerspire ved navn James Dixon:


Jim Dixon er en middelmådig akademikerspire. Halve boka handler om hvordan han vil ødelegge for sønnen til en professor han ikke liker, og hvordan han skal få dama hans. Den andre halvdelen handler om hvordan han skal få fast ansettelse på universitetet ved å gjøre minst mulig. Her er noen flere utdrag: 


Jim Dixon i Lucky Jim er temmelig sexistisk. Men hva kan man forvente? ble det sagt i forordet av David Lodge. Romanen ble tross alt publisert for første gang i 1954. Stemmer dette, må jeg bare godta sexisme hvis jeg skal lese en eldre roman? Hvor ny må en roman være for at jeg ikke skal måtte forvente sexisme? Opprinnelig hadde jeg tenkt å ha som litterært nyttårsforsett ikke bare å lese 44 menn, men også bare lese bøker fra før år 2000, men det måtte jeg trekke tilbake da jeg innså at dersom jeg skal lese mange bøker skrevet av menn, trenger jeg alle mulige bøker å velge fra, jeg trenger ikke enda en innskrenkning. Jeg tror det var en klok avgjørelse, selv om jeg vet at det finnes masse sexisme også i samtidslitteraturen. (Men da er det liksom greit å påpeke det, hvis vi skal følge logikken til David Lodge.)

Summa summarum: Likevel, eller kanskje nettopp ved å lese disse romanene med argusøyne, på utkikk etter den mannlige skriften, lot jeg meg underholde. Det var ikke kjedelig, men jeg ser for meg at det kan bli kjedelig i lengden. Jeg er også villig til å forsøke meg på enda en roman av Graham Greene, en av de ekte denne gangen.

mandag 1. januar 2024

Litteraturåret 2023 og et litterært nyttårsforsett for 2024

Som vanlig er jeg sent ute med oppsummeringen av litteraturåret, rett og slett av den grunn at det ikke ville falle meg inn å kåre årets bøker før jul når det byr seg så mange anledninger til å lese de to siste ukene av året. Hvem vet, kanskje er det da jeg leser årets beste roman eller årets bok skrevet av en mannlig forfatter? Det var jo like før jul jeg fikk en stabel bøker skrevet av mannlige forfattere, og det kunne jo tenkes at en av dem ville havne høyt opp i kåringa. 

Apropos menn, så leste jeg 88 bøker i 2023, hvorav 15 av dem var skrevet av en mann. Det gir en kvinneandel på 83 %, hvilket er enda høyere  enn i fjor. Da kan det kanskje gledes at mitt litterære nyttårsforsett for 2024 er å lese minst 44 bøker skrevet av menn. Dette skal jeg forsøke å skrive om her, slik at planen ikke går opp i røyk. Hvis ikke dette får opp andelen, så vet ikke jeg. 

Men først, oppsummeringen! 


Årets norske roman 
Det tredje riket av Karl Ove Knausgård

Årets oversatte roman 
Territory of Light av Yuko Tsushima
Bobler: Tornetrekkeren av Hiromi Itō

Årets debutant 
Exciting times av Naoise Dolan
Bobler: Slemme jenter av Monica Goksøyr 

Årets bok som stod i hylla i årevis før jeg endelig fikk lest den i år
Birds in tiny cages av Barbara Comyns 

Årets skuffelse 
The Joy Luck Club av Amy Tan 
Bobler: My Dark Vanessa av Kate E. Russel

Årets novellesamling 
Slemme jenter av Monica Goksøyr

Årets barnebok 
Verden sa ja av Kaia Dahle Nyhus

Årets dårligste 
Abida Raja - Frihetens øyeblikk av Håkon F. Høydal
Bobler: Halvt urne, halvt gral av Melanie Kitti

Årets bok skrevet av en mannlig forfatter 
Det tredje riket av Karl Ove Knausgård 

Årets sakprosa
Anteckningar från en ö av Tove Jansson 
Boblere: A Small Place av Jamaica Kincaid, Et liv i redningsvest av Sumaya Jirde Ali 

Årets klassiker 
Sentrert ridning av Sally Swift 

Årets pageturner 

Girl, Woman, Other av Bernardine Evaristo
Boblere: Exciting times av Naoise Dolan, Yellowface av Rebecca F. Kuang

Årets poesi 
Profeten av Kahlil Gibran

Årets oppdagelse
Jamaica Kincaid 
Bobler: Profeten av Kahlil Gibran, og Ole Paus og Ketil Bjørnstads tonesetting av diktene. 

Årets engelskspråklige 
The Autobiography of My Mother av Jamaica Kincaid 
Bobler: Intimacies av Katie Kitamura, Lucy av Jamaica Kincaid

Årets skandinaviske roman 
Andromeda av Therese Bohman og Keiseren av Portugalia av Selma Lagerlöf (sorry, men jeg nekter å velge - eller så kan vi si at Bohmans er årets skandinaviske samtidsroman og at Lagerlöf er årets skandinaviske klassiker)

Årets roman 
Jeg har ikke lyst til å velge, så det får bli en 5 på topp liste i år: 
1. The Autobiography of My Mother av Jamaica Kincaid
2. Terrirtory of Light av Yuko Tsushima
3. Andromeda av Therese Bohman
4. Lucy av Jamaica Kincaid
5. Keiseren av Portugalia av Selma Lagerlöf

En nydelig bunke!

En annen fin ting som skjedde i i 2023, var Jon Fosses Rinkeby-besøk. Jeg tror jeg har lest VG-artikkelen om besøket åtte, ni ganger fordi jeg ble så glad av den. Mer slikt, og mindre av andre ting i det kommende året. 

E og The Autobiography of My Mother.

søndag 31. desember 2023

Noe Jon Fosse sa, en stabel av mannlige forfattere og sakprosa (Litteratur i desember)


Tok flere bilder av snø enn bøker i desember. 

Snø!

Hadde en del rideturer i snøen i desember! 

Jeg elsker svaret Jon Fosse
gir journalisten her. (Journalisten er forøvrig
 en ung student ved navn Tore Renberg.) 

I desember har jeg ridd masse i snøen, akt med barna, lagd snømenn og snølykter, dratt Erlend på akebrett gjennom en snøfylt skog, og jeg har tilogmed rukket å stå på ski! Riktignok bare en liten tur i skogen baki her, sent på kvelden, i mørket, men likevel. Det er litt av en vinter vi er i. Vi brukte opp en hell pall med ved før desember kom i gang, og og neste uke skal det bli 22 minusgrader. Til dette har jeg bare å si: For en nydelig vinter! Helt vidunderlig og trolsk er den! Er en av verdens fineste lyder den knirkingen snøen lager når man tråkker på den? Jeg tror det. 

Til tross for snøværet fikk jeg lest litt også. Det ble en del sakprosa, og det som gjorde sterkest inntrykk var antagelig Et liv i redningsvest. Det beste jeg leste av prosa var en novellesamling av en debutant, Slemme jenter. Håper vi får lese mer av Goksøyr (muligens en roman?). 

Til bursdagen min fikk jeg en haug bøker av mannlige forfattere, fra en mann som vet godt at jeg nesten bare leser kvinner og at jeg de siste årene rett og slett har slitt med å få opp antallet mannlige forfattere. En veldig gøy gave, selv om jeg måtte påpeke at jeg faktisk har lest og likt både Thomas Mann og Marcel Proust, Knut Hamsun og Gabriel García Marquez. Anyways, gaven inspirerte til et nyttårsforsett: Neste år skal jeg lese minst 44 bøker skrevet av menn, for det vil være omtrent halvparten dersom jeg leser like mange bøker neste år som i år (88). Vi får se hvordan det går. Dette skal jeg lage en egen post om hver måned. Foreløpig er jeg allerede godt i gang med Lucky Jim av Kingsley Amis. 

Godt nyttår så lenge!

 

SAKPROSA
1. MUSLIMENES MUHAMMAD - OG ALLES ANDRE av Jakob Skovgaard-Petersen 
2. MIN SKAM av Nadia Ansar 
3. HANNA RESVOLL-HOLMSEN - NATUR BEVART I BILDER av Nasjonalbiblioteket 
4. ET LIV I REDNINGSVEST av Sumaya Jirde Ali
5. BOMARBEID av Anne-Katrin Hagen 
6. THE EMOTIONAL CRAFT OF FICTION av Donald Maass


PROSA 
7. GJESTENE av Agnes Ravatn
8. SLEMME JENTER av Monica Goksøyr 
9. DISKOMUS PÅ VENTEVÆRELSET av Kamilla Danielsen 

POESI 
10. ET BITTE LITE HJERTE av Ninni Nyhus

torsdag 7. desember 2023

Hanna Resvoll-Holmsen



For et par dager siden overvar jeg en samtale om Hanna Resvoll-Holmsen på Nasjonalbiblioteket. Det er en del år siden jeg oppdaget henne og ble så begeistret at jeg tegnet en tegneseriestripe om "Norges første grønnstrømpe". Den gang hadde jeg så lyst til å lese mer av og om henne, men jeg fikk ikke tak i noe, heller ikke biografien til Bredo Berntsen. Jeg nevnte også Resvoll-Holmsen såvidt i debutromanen min, men så glemte jeg henne litt bort – på den tiden hadde jeg ennå ikke oppdaget hvor mye moro man kan finne i Nasjonalbibliotekets samlinger. (Til nå har jeg for det meste lest tekster relatert til Sigrid Undset). 


Men så – takket være Facebooks algoritmer – oppdaget jeg dette arrangementet i tide, hurra for det, for der, på scenen i Målstova, satt fire andre minst like begeistra personer. Det var både interessant og gjenkjennelig å høre panelet prate om Resvoll-Holmsens reiser til Svalbard. F.eks. det at geologene lurer på om de skal ha med en botaniker til Svalbard. Nei, det hadde de egentlig ikke tenkt, men ok da. Jeg har selv opplevd en og annen geologstudent lure på hva det er å studere av planter på Svalbard. Hvor er plantene, liksom? Helt nede på bakken finnes de, for den som gidder å se etter. Og det hadde panelet et fint sitat for, av Virginia Woolf: La oss ikke ta for gitt at livet er fyldigere til stede i det som vanligvis anses som stort enn i det som vanligvis anses som lite.


Foranledningen til arrangementet var at det i år er 150 år siden Hanna Resvoll-Holmsen ble født, og i i forbindelse med det har Nasjonalbiblioteket trykket en fotobok med noen av Resvoll-Holmsens bilder. Hun var jo en pioner i den henseende. På et tidspunkt ble det stilt et spørsmål om bilder er av betydning for forskning nå til dags, og inni meg tenkte jeg på min samling av et firesifret antall bilder av rødsildre på Spitsbergen. Svaret på spørsmålet er altså JA. 


Og som om ikke en fotobok var nok, så har litteraturprofessor Anka Ryall, som var med i panelet, skrevet en bok om Hanna Resvoll-Holmsen. Den gleder jeg meg til å lese! Å, for en fryd alt dette er!

fredag 1. desember 2023

Amy Tan, Barbara Comyns og Det tredje riket (Litteratur i november)

Jeg gikk selvfølgelig inn på nettsidene
 til Leninland da de averterte etter
norske forfattere i Klassekampen. 

Jeg elsker dette!

Nordlys og en bok jeg leste i november. 




POESI 
1. HALVT URNE, HALVT GRAL av Melanie Kitti 
2. ALIGHT av Fady Joudah 
3. DEN LØSESTE DELEN AV VERDEN av Silje Linge Haaland


PROSA 
4. THE JOY LUCK CLUB av Amy Tan 
5. DET TREDJE RIKET av Karl Ove Knausgård 
6. SYKE SØSTER av Kjersti Annesdatter Skomsvold 
7. BIRDS IN TINY CAGES av Barbara Comyns 


SAKPROSA 

8. SKAL DU IKKE GIFTE DEG SNART? av Nancy Herz 


I november leste jeg endelig Amy Tans The Joy Luck Club, som jeg har tenkt på å gjøre siden jeg leste et utdrag fra romanen da jeg studerte amerikansk litteratur og kultur på universitetet. Det er jo over ti år siden blitt! Jeg husker jeg likte utdraget kjempegodt, og at jeg kjente meg veldig igjen i rommet hvor vestlig og asiatisk kultur møtes, men nå var jeg ikke så begeistra. Jeg synes romanen var full av kinesiske stereotyper, som om fortelleren henvendte seg til et vestlig publikum med intensjon om å fyre opp under fordommer. Denne romanen har ikke tålt tidens tann, tror jeg. Men greit, jeg skal gi Amy Tan en sjanse til, for jeg er ikke helt sikker på om jeg har rett. 

En annen bok jeg leste som handlet om mødre og døtre, var Halvt urne, halvt gral, som jeg kom over via bokklubben til Gullberg & Bostadløkken. På arrangementssiden beskriver boka som en "vakker diktsamling", men jeg syntes den var langtekkelig. Poeten prøvde for hardt, var mitt inntrykk. Det eneste jeg virkelig likte var det retro 70-tallsomslaget. 

Etter å ha lest Birds in Tiny Cages har jeg nå lest alle romanene til Comyns bortsett fra én: Out of the Red, Into the Blue, som er vanskelig å få tak i. Jeg har ikke funnet den til salgs noe sted. Jeg får bare krysse fingrene for at Comyns får en renessanse, og at alle romanene hennes gis ut på nytt (som A Touch of Mistletoe og Who was Changed and Who was Dead). 

Det mest spennende jeg leste i november, var Det tredje riket. Håper på å få lest Nattskolen i løpet av desember, men først skal jeg lese Gjestene av Agnes Ravatn til bokklubbmøtet neste uke. (Ja, jeg har fått meg en boklubb -- hurra!) 

Husk å lese noen bøker i julestria da! Syv bøker >>> syv slag. 

torsdag 2. november 2023

Jon Fosse, en bokhandel i Fredrikstad og et essay om esperanto (Litteratur i oktober)

Tok ingen bokbilder i oktober (ikke en gang av
Knausgård i Operaen!), men her er et bilde av en
vedstabel og en bokstabel (som jeg nå har flyttet til et
annet sted, så kaldt som det er). 


I går var jeg på Grusomhetens teater og så et japansk dukketeater basert på en fortelling av Kafka, så da fikk jeg ikke oppsummert den foregående måneden. På veien dit leste jeg Storkenes flukt av Walid Nabhan, om en palestinsk flyktning. Jeg skal ikke si noe mer om den, siden jeg knapt har kommet meg til andre kapittel, og dette skal handle om en annen måned.

Oktober: Jon Fosse fikk (endelig) nobelprisen, Louise Glück døde, jeg fikk omsider besøkt Camino bokhandel i Fredrikstad, og jeg så Knausgård i Operaen*. På Camino drakk vi kaffe og handlet lesestoff, bl.a. årets første nummer av Mellom. Både bokhandelen og tidsskriftet, som denne gangen handler om eventyr og fabler i oversettelse, anbefales. Særlig det interessante essayet om å oversette via esperanto av Mina Young Pedersen, og Julia Wiedlochas oversettelse av et kapittel fra Helen Oyeyemis Mr. Fox - akkompagnert av eventyret Fitchers fugl av brødrene Grimm. Ja, det var gøy å lese. 

Tidligere har jeg bare lest teaterstykkene til Fosse, bl.a. Nokon kjem til å komme. Det måtte jeg sporenstreks gjøre noe med nå, så jeg lånte en liten stabel på biblioteksbussen. Jeg likte Morgon og kveld. Kvitleik fikk meg til å tenke på Kaufmans i'm thinking of ending things. På en måte var det en krysning av Morgon og kveld og i'm thinking of ending things. Den neste Fosse-romanen jeg skal gi meg ut på er Septologien. 

Det beste jeg leste i oktober var imidlertid ikke nobelprisvinneren, men hun jeg håper en dag skal få den: Jamiaca Kincaid. A small place sier sterkere, og hardere, det jeg har lest Jonathan Franzen skrive om turisme. Pappan och havet elsket jeg også. Jeg leste den som barn, men boka var annerledes nå. Selvfølgelig, kan man vel kanskje si. Jeg fikk lyst til å lese flere av romanene om Mummitrollene på nytt. (Og jeg skal det. Jeg skal det.) Nils Holgerssons ble vi høytopplest fra da jeg gikk på barneskolen. Jeg husker ikke at jeg var spesielt begeistret, og jeg ble det heller ikke nå. Den var så tam i forhold til alt det andre jeg har lest av Lagerlöf. Hva kan man forvente av en barnebok, sa et nært familiemedlem, barn kan ikke lese om Charlotte og den gjengen der, men Mummitrollene begeistret og begeistrer meg både som barn og voksen. 

Sist skrev jeg at jeg muligens ville ha et omslag for min neste roman å vise fram under denne oppsummeringen, men der tok jeg feil. Noen utkast er laget, men vi har ikke landet på noe endelig ennå. Det blir spennende å vise fram når den tid kommer. 



PROSA

1. ORDINARY HUMAN FAILINGS av Megan Nolan
2. PAPPAN OCH HAVET av Tove Jansson
3. PARISEREN av Isabella Hammad
4. NILS HOLGERSSONS FORUNDERLIGE REISE av Selma Lagerlöf
5. FAEN FAEN FAEN av Linn Strømsborg 
6. MORGON OG KVELD av Jon Fosse 
7. VINDEN SOM LEGGER ØDE av Selva Almada
8. KVITLEIK av Jon Fosse

SAKPROSA
9. A SMALL PLACE av Jamaica Kincaid 
10. AMMERELEVOLUSJONEN 1968-1975 av Sidsel Pape (red.) 
11. SENTRERT RIDNING av Sally Swift 

EVENTYR 
12. HEKSE, PRINSESSER & KLOGE KONER: KVINDEEVENTYR FRA HELE VERDEN utvalgt av Angela Carter 









*Her skulle jeg gjerne ha linket til en podcast fra arrangementet, men den er visst ikke ute ennå.

mandag 2. oktober 2023

Therese Bohman og en nesten ferdig roman (Litteratur i september)

 

Romanen er nesten ferdig!!!


Tok ingen bokbilder i september, så her er et
bilde av en liten gutt flankert av solsikker. 


I mangel av bokbilder: Her er et bilde av min
eldste sønn og meg som renser traktkantarell. 




TEGNESERIE 
1. BARE VENT av Tegnehanne 

PROSA 
2. TORNETREKKEREN av Hiromi Itō
3. DJEVELGREPET av Lina Wolff 
4. ANDROMEDA av Therese Bohman 
5. XIANIA I av Lotta Elstad 

SAKPROSA 
6. VERDEN BRENNER OG VI SKRIVER OM VÅRE BARN av Madeleine 
Schultz



Den beste boka jeg leste i september må ha vært Andromeda, og med Tornetrekkeren som en klar nummer to. Det er alltid en fryd å lese Therese Bohman, selv om jeg blir litt overrasket av klasseskildringene hennes. Hovedpersonen i Andromeda jobber i et velrenommert forlag, og hun blir sammen med en kollega som jobber i redaksjonen for sakprosa. Denne fyren, Richard, forteller henne at faren hans, som er universitetsprofessor, er misfornøyd med hva sønnen har valgt å jobbe som. Faren synes nemlig ikke det er bra nok å jobbe i et forlag, nei, han skulle helst sett at sønnen ble akademiker han også. Dette skildres liksom for å vise hvor godt forankret i høyere klasser Richard er, i motsetning til hovedpersonen, som kommer fra arbeiderklassen. Hva i huleste er galt med Sverige, tenkte jeg, for i hvilken verden er det liksom finere å være akademiker enn å jobbe i forlag? Akademia er jo full av midlertidige ansettelser. Lever Therese Bohman under en stein? Eller skildrer hun her den eldre garden i akademia, som tror at siden de fikk det til, burde det ikke være så vanskelig for dagens unge heller? Jeg vet ikke, men dette var altså noe av det sykeste jeg leste denne måneden. 


Også Tornetrekkeren da. For en underlig og fin roman om en kvinne som reiser fram og tilbake mellom California og Japan, mellom foreldrene sine på den ene siden, og døtrene og ektemannen på den andre. Den irriterende amerikanske ektemannen, som går på lavkarbodiett og derfor ikke spiser ris, noe som gjør (den japanske) hovedpersonen forbannet, men kanskje mest lei seg, for hvordan kan et menneske som nekter å spise ris virkelig forstå hvem hun er? Godt spørsmål, synes jeg.

Nå er det oktober, og vi skal se at den måneden fyker avgårde også. Neste gang jeg oppsummerer måneden har jeg kanskje et omslag å vise fram! Gøy, gøy.