Jeg har lest årets første bøker skrevet av menn, hele to stykker allerede! De to bøkene jeg har lest er Stamboul Train av Graham Greene og Lucky Jim av Kingsley Amis, og hvor mye mer mannete kan to bøker bli, egentlig? Jeg følte at begge disse bøkene var veldig typisk mann, at de begge var gode eksempler på hvorfor jeg generelt leser så lite skrevet av menn. Vi skal komme tilbake til noen konkrete eksempler veldig snart, men først skal jeg innrømme at Graham Greene faktisk har vært på skal lese-lista mi siden en foreleser i religionsvitenskap på UiB anbefalte å lese ham. Foreleseren kom med en liste på skjønnlitterære bøker om islam, kristendom og jødedom, det var en liste med boktips, dersom vi hadde lyst til å gå dypere inn i emnet. Jeg leste flere av bøkene som ble anbefalt, bl.a. Tayeb Salih, Imre Kertész og Pär Lagerkvist, men jeg rakk aldri å lese Greene før det ble eksamen og jeg glemte han litt bort da vi neste semester gikk videre til eldre religioner.
Mange år senere fikk jeg faktisk The Heart of the Matter i gave, men heller ikke da fikk jeg lest den. Jeg skulle kanskje heller ha lest den til å begynne med, i stedet for Stamboul Train, for i forordet, skrevet av Christopher Hitchens (mannen som påstod at kvinner ikke er morsomme), kan Greenes bøker sorteres i to grupper: de ekte romanene og tøyseromanene, og Stamboul Train er et eksempel på sistnevnte. Greene skrev angivelig romanen med tanke på at den skulle bli filmatisert, noe den ble, men ingen av filmatiseringene er visst verdt å se, ifølge Hitchens. Uten å ha lest noen av Greenes "ordentlige" romaner, skjønner jeg hvorfor Stamboul Train regnes som en underholdningsroman, ja, en slags krim. På toget til Konstantinopel er det en morder på flukt, i tillegg til bl.a.en sosialistdoktor, en lesbisk journalist og en jødisk handelsmann, og -- surprise, surprise -- INGEN katolikker!
En hel Graham Greene-roman gjennom er det ikke en eneste katolikk å se. På en annen side har vi å gjøre med en jødisk handelsmann med ekstreme mindreverdighetskomplekser og fordommer rettet mot sitt eget folk. Han er f.eks. veldig opptatt av å være gavmild og bruke penger på de andre passasjerene, sånn at alle kan få vite at han ikke er gjerrig. Anti-semittisk? I hvert fall karakteren selv.
Siden dette innlegget tross handler om mannelitteratur, er jeg nødt til å gå videre til den lesbiske journalisten. Hun er nesten konstant drita og har selvfølgelig penismisunnelse:
Ellers har vi jo med de sedvanlige mannete måtene å beskrive kvinners utseende på:
Dette gjelder også Lucky Jim, som handler om en middelmådig akademikerspire ved navn James Dixon:
Jim Dixon i Lucky Jim er temmelig sexistisk. Men hva kan man forvente? ble det sagt i forordet av David Lodge. Romanen ble tross alt publisert for første gang i 1954. Stemmer dette, må jeg bare godta sexisme hvis jeg skal lese en eldre roman? Hvor ny må en roman være for at jeg ikke skal måtte forvente sexisme? Opprinnelig hadde jeg tenkt å ha som litterært nyttårsforsett ikke bare å lese 44 menn, men også bare lese bøker fra før år 2000, men det måtte jeg trekke tilbake da jeg innså at dersom jeg skal lese så mange bøker skrevet av menn, trenger jeg alle mulige bøker å velge fra, jeg trenger ikke enda en innskrenkning. Jeg tror det var en klok avgjørelse, selv om jeg vet at det finnes masse sexisme også i samtidslitteraturen. (Men da er det liksom greit å påpeke det, hvis vi skal følge logikken til David Lodge.)
Summa summarum: Likevel, eller kanskje nettopp ved å lese disse romanene med argusøyne, på utkikk etter den mannlige skriften, lot jeg meg underholde. Det var ikke kjedelig, men jeg ser for meg at det kan bli kjedelig i lengden. Jeg er også villig til å forsøke meg på enda en roman av Graham Greene, en av de ekte denne gangen.
