THE HOUR OF LAND av Terry Tempest Williams

For et par dager siden leste jeg ut essaysamlingen The Hour of Land av Terry Tempest Williams. Essaysamling skriver jeg i mangelen av et bedre ord; i kapitlene beveger Tempest Williams seg fra et sted til et annet, ikke uten at kapitlene er forbundet med hverandre. Hvert kapittel/essay handler om et sted i USA; en nasjonalpark, et nasjonalmonument eller lignende. Bokas undertittel sier selv at det er en ”personal topography of America’s national parks”, men noen bok om et ensomt enkeltmenneskes forhold til villmarken er det (heldigvis) ikke.
     Helt tilfeldig var det jeg kjøpte med meg The Hour of Land i en bokhandel i San Francisco. Da hadde kjæresten min og jeg kjørt ned og opp California i en ukes tid. San Francisco var endestoppet, og dagen før vi nådde byen, kjørte vi gjennom Los Padres National Forest, etterfulgt av utsiden på den andre siden av parken: et goldt, sandete landskap fullt av oljerigger og oljepumper. 
     Olje handler det nettopp mye om i The Hour of Land. I kapittelet om Theodore Roosevelt National Park i Nord-Dakota, har Tempest Williams tatt med seg sin gamle far, en tidligere oljearbeider. Han har alltid ønsket å dra dit. I parken kjører de rundt med parkens inspektør som guide. Hun forteller Tempest Williams og faren om hvordan oppstykket land leies ut og hvor vanskelig det er å kjempe mot alle utbyggerne som bare er opptatt av lettjente penger. Har man klart å forhindre en oljebrønn, er det snart noen andre som prøver seg et annet sted i parken. Den forhenværende oljearbeideren kommenterer at datteren ikke kan få i både pose og sekk: hun kan ikke si at hun er i mot krigen i Irak samtidig som hun ikke ønsker oljeutvinning hjemme, hvor så parkens inspektør sier at det ikke er oljeutvinningen i seg selv som er problemet, men at det ikke finnes noen overordnet plan for utbygging. Det er som i ville vesten, ingen regler å forholde seg til, alle graver hvor de vil, og dette er et stort problem i naturvern: en liten utbygging kan virke som en bagatell, men når alle skal bygge ut litt, blir det ganske mange naturinngrep til slutt. 
     Senere besøker de den gamle hytta til Theodore Roosevelt, hytta han bygde etter at han stakk av fra politikken i øst da kona hans døde under en fødsel. I årevis bodde han i ødemarken før han dro østover igjen, tilbake til det han hadde forlatt, hvor han siden ble USAs tjuesjette president. 
     For her er det ikke bare naturhistorie å finne; Tempest Williams skriver også om amerikansk historie og kultur, og det gjør Hour of the Land interessant. Man kan jo også spørre seg - er det mulig å skrive om nasjonalparkene i USA uten å også skrive om menneskene? Nja. 
     Med et kritisk blikk beskriver Tempest Williams rekonstruksjonen av borgerkrigen i Gettysburg National Military Park i Pennsylvania. For å være guide her, må man vite alt om borgerkrigen, men Tempest Williams og ektemannen legger merke til at de stadig kommer med unnskyldninger i Sørstatenes favør, som om de hadde edlere grunner til å være i krig enn at de ikke ville avslutte slavehandelen. Her grenser det til å bli tragikomisk. Under en guidet tur på hesteryggen, blir ektemannen så irritert på apologeten av en guide at han rir avgårde. 
     I et annet kapittel om Sørstatene er det Deep Horizon-ulykken i Mexicogolfen i 2010 som står i fokus. Her setter Tempest Williams seg i fore å dokumentere ettervirkningene av oljesølet som tradisjonell media ikke rapporterte om. Dette gjør hun ved å snakke med innbyggere i Florida, Louisiana og Mississippi, og det er trist lesning. Cajuneren Margaret Curole forteller: ”Here’s the truth,” Margaret says, now emotional. ”Where are the animals? There is no ‘too-da-loos,’ the little one-armed fiddler crabs. Ya don’t hear birds. From Amelia to Alabama, Kevin never saw a fish jump, never heard a bird sing. This is their nestin’ season. Those babies, they’re not goin’ nowhere. We had a very small pod of sperm whales in the Gulf, nobody’s seen ‘em. Guys on the water say they died in the spill and their bodies were hacked up and taken away. BP and our government don’t want nobody to see the bodies of dead sea mammals. Dolphins are chocking on the surface. Fish are swimming in circles gasping. It’s ugly, I’m telling you. And nobody’s talking about it. You’re not hearing nothin’ about it. As far as the media is reportin’, everythin’s being cleaned up and it’s not a problem. But you know what, unless I know where my fish is coming from, I’m eatin’ nothing from here.”
     Det de andre har å meddele, er heller ikke noe særlig hyggelig. 

 To bear witness is not a passive act. This is what I saw. These are the stories that were told to me, skriver Tempest Williams før hun går i gang med å fortelle om møtene langs Gulfkysten, men utsagnet kan sies å beskrive også andre møter og andre steder i boka. Tempest Williams treffer mange ulike mennesker: miljøvernere, urbefolkning, biologer, politikere og kunstnere. En av kunstnerne hun treffer, er den kinesiske kunstneren Ai Weiwei som etter et fengselsopphold i Kina ble tilbudt å lage en utstilling i fengselsruinene på Alcatraz utenfor San Francisco. Tempest Williams skriver om kunstutstillingen på en slik måte at jeg skulle ønske jeg hadde hatt sjansen til å se den selv, men i det minste fikk jeg gleden av å lese om den gjennom Tempest Williams' ord.
     Tempest Williams skriver selv om viktigheten av ord. I et av de siste kapitlene forteller hun om alle ordene som er blitt tatt ut av den nye versjonen av The Oxford Junior Dictionary. I et avsnitt lister hun opp ordene, navn på planter og dyr og andre ting man finner i naturen. Her er et utvalg: bluebell, buttercup, heron, herring, magpie, mistletoe, panther, poppy, starling, sycamore, walnut, weasel. Etterpå lister hun opp nye ord som er tatt inn i ordboka, for det meste ord på ting vi mennesker har skapt, ting som bare tilhører menneskene: [...] broadband, bullet point [...] compulsory, conflict [...] database, debate, EU [...] export, vandalism, voicemail. Så skriver hun: If we can remove words from a dictionary that are so alive with meaning, and withhold them from our children, removing what is alive in the world becomes easy. Det minner meg om et av forslagene Arne Johan Vetlesen og Rasmus Willig kom opp med i boka Hva skal vi svare våre barn?: Hva med å ikke fortelle den oppvoksende generasjonen om det biologiske mangfoldet i det hele tatt? For dersom man ikke vet hva som er å miste, eller hva som nylig er blitt borte, kan man heller ikke føle tap. Ved å ikke fortelle barna om den økologiske krisen, kan de heller ikke rammes av økologisk sorg. En slags ekstrem versjon av det man ikke vet, har man ikke vondt av.  

Spør du meg skal man alltid fortelle sannheten med en gang. Sannheten kommer alltid for en dag. Verre blir det når den som blir løyet for, forstår at hen er blitt løyet for. Og det bringer oss til olja igjen: Tempest Williams skriver ikke bare om olja i forbindelse med oljesøl og arealtap, hun kommer også inn på de menneskeskapte klimaendringene. Sterkest blir det når hun skriver om Glacier National Park i Montana. I 1850 hadde parken 150 isbreer, sammenlignet med bare 25 i dag. 
     Det er unektelig trist å lese The Hour of Land, samtidig som det er fint. Som Terry Tempest Williams beskriver det: The world is not a safe place. Perhaps it has never been, but it is stilla beautiful place.

Mitt mislykkede Bookerpris-prosjekt + kortlista

Min versjon av The Overstory avbildet sammen med
trærne utenfor leiligheten vår. 

Jeg har ikke lest en eneste bok av de nominerte bøkene til Bookerprisen siden jeg leste From a Low and Quiet Sea for omtrent en måned siden. I dag ble de nominerte til kortlista offentliggjort. På listen er favoritten min, Richard Powers The Overstory. Det skal ikke så mye til for å være favoritten, jeg leste tross alt bare to av bøkene på langlista, men samme det - The Overstory er rett og slett en av de beste bøkene jeg har lest i år i det hele tatt. 

Det er derfor jeg må fortelle dere mer om den. Jeg blir ikke ferdig med denne boka. 

Flere av karakterene i romanen liker jeg godt, og Adam Appich er en av dem. I følgende sitat reflekterer han litt på sine eldre dager, etter å ha vært i fengsel fordi noe en gang gikk galt under en aksjon. (Det er ikke lett å være radikal miljøverner.)

     A voice that should be familiar to him says, "What's wrong with you? You're going to put another person's welfare before your own son?"
     There it is: the ultimate commandment. Take care of your own. Protect your genes. Lay down your life for one child, two siblings, or eight first cousins. How many friends would that translate to? How many strangers who might still be out there, laying down their lives for other species? How many trees? He can't begin to tell his wife the worst of it. Since his arrest–since beginning to think objectively again, after so many years of treating the question as an abstraction–he has begun to see that the dead woman was right: the world is full of welfares that must come before your own kind. 

Det er mye som er fint med denne boka. En av dem er at Powers så fint fletter sammen menneskene og trærnes liv, det handler ikke bare om noen treklemmere som er "glad i natur" og ikke har noe bedre å gjøre enn å bli miljøvernere. I tillegg er naturromantikk fryktelig dølt og de færreste på denne planeten bryr seg om å være til stede i naturen, uten at det betyr at natur ikke er viktig. Men frykt ikke! I denne romanen er det lite av det, selv om det ofte handler om trær. Håper The Overstory vinner hele greia, sånn at flere får høre om denne vidunderlige romanen!

Litteratur i august

En sliten lørdag formiddag leste jeg Døden og andre tiggere av Anne Helene Guddal, og det var virkelig fint. Hør på dette:

Det er ikke politikk jeg tenker på
når jeg ikke får sove
men lidelsen forårsaket av den

Det er ikke vold jeg tenker på 
når jeg ikke tør å gå ut
men situasjonen som gjør den nødvendig 

eller:

Økonomi hører ikke hjemme i dikt
sier de rike

Dikt har vi ikke råd til
sier de fattige

Ingen leser dikt
sier de som leser dikt 

I tillegg leste jeg Guddals nyeste roman, Nøkkerosene, som jeg også likte veldig godt. B spurte oss på stranden om vi hadde lest noe bra i det siste, da svarte jeg at jeg hadde lest denne, som handler om en kvinne som må flytte hjem til foreldrene etter at hun er blitt voksen, fordi hun har vært (er?) psykisk syk. Romanen handler om tiden etter det verste, om det å (kanskje?) bli bedre (eller ikke?), og jeg liker hvordan den er så åpen mot verden; hovedpersonen er et jeg, men hun er likevel ikke besatt av seg og sitt. Hun okker seg ikke over tilværelsen, selv om det er sårt, det hele. Selv om man nok blir ganske selvsentrert når man er psykisk syk, synes jeg det i blant kan bli litt klaustrofobisk i romaner om psykisk sykdom. For selv om mennesket som romanen skildrer er fanget av seg selv, trenger ikke romanen å være det. Men slik var det altså ikke i Nøkkerosene, ikke i det hele tatt.

Ellers fikk jeg for meg at jeg skulle lese langlisten til Bookerprisen, men det var før den norske bokhøsten begynte; jeg begynte å anmelde bøker igjen, og på forlaget fikk jeg en liten stabel med bøker. Dessuten var jeg innom et loppemarked på dets siste time, og fikk dermed med meg en hel pose med bøker for femti kroner, deriblant flere bøker av Bjørg Vik, som jeg ikke har lest noe av før. Noe sier meg at jeg kanskje går glipp av noe, hvis jeg ikke leser henne? Lesingen får vise.

Det er helt ypperlig at det går mot høst. Forrige gang vi var på stranden gadd jeg ikke en gang å bade. Nei, nå er det høst, tenkte jeg og ville helst lese Barnet på land. I skrivende stund har jeg riktignok på meg en shorts, og i morges tok jeg en løpetur i singlet, men luften kjennes skarp om kveldene, gjør den ikke?

Nå skal jeg anmelde Hva skal vi svare våre barn? Kan si så mye som at det er deilig at folk skriver om klima- og økologisk krise uten fremtidsoptimisme. Gud, så lei jeg er av fremtidsoptimisme. "Bla, bla, bla, artene dør, bla, bla, bla, verdens avlinger er i fare, bla, bla, MEN, det er ikke for sent!" Jo, det er for sent, det er nettopp det det er. Det er mer interessant å stille spørsmål om hva vi skal gjøre nå da; hva skal vi for eksempel si til barna?

Et utdrag: Etter annen verdenskrig skrev den tyske filosofen Theodor W. Adorno, at "etter Auschwitz er det barbarisk å skrive et dikt" ("Nach Auschwitz ein Gedicht zu schreiben, ist barbarich"), og dette utsagnet kan vi nå omformulere til: "Etter kjøttproduksjonen vil det slett ikke være noen til å skrive dikt". Eller for å ta det berømte Heinrich Heine-sitatet: "Der man brenner bøker, brenner man også til slutt mennesker ("Dort wo man Bücher verbrennt, verbrennt man am Ende Menschen"). Sitatet kan omskrives i en nærmest komisk, men ikke desto mindre sannferdig retning, nemlig til: "Der man griller kjøtt, vil man til slutt også bli grillet." Jeg sier altså les!, for dette er interessant.

God bokhøst!

Nettet mitt etter et besøk hos forlaget. 

En bra roman jeg leste i august. 

Kanakas på vei hjem fra Aschehougs hagefest
 og Litteraturhuset. 

En bok jeg leste og en brus jeg drakk på Bergensbanen
 dagen etter Aschehougs hagefest.
(Tror jeg var full da jeg gikk på toget.)

POESI
1. DØDEN OG ANDRE TIGGERE av Anne Helene Guddal

PROSA
2. FROM A LOW AND QUIET SEA av Donal Ryan
3. THE OVERSTORY av Richard Powers
4. WHO WAS CHANGED AND WHO WAS DEAD av Barbara Comyns
5. EUROPA av Amalie Kasin Lerstang
6. ET NORSK HUS av Vigdis Hjorth
7. FORDI VENUS PASSERTE EN ALPEFIOL DEN DAGEN JEG BLEI FØDT av Mona Høvring
8. BARNET av Kjersti Annesdatter Skomsvold
9. NØKKEROSENE av Anne Helene Guddal

SAKPROSA
10. BORGERLØNN av Ingeborg Eliassen og Sven Egil Omdal
11. THE DRUNKEN BOTANIST av Amy Stewart
12. HVA SKAL VI SVARE VÅRE BARN? av Arne Johan Vetlesen og Rasmus Willig

Sosiale medier (Landslide)

Tråkket rundt i skoene uten sokker hele dagen, helt fra jeg tok dem på om morgenen, gikk en runde i nabolaget med hundene, lengre enn jeg hadde tenkt fordi jeg smatt inn på en annen vei enn den planlagte da jeg fikk øye på to andre hunder, gjør alltid det hvis jeg kan. Den ene bjeffer sånn når hun ser andre hunder, jeg blir så flau. Jeg gjør alt for å unngå at det skjer, smetter inn sideveier, smetter inn små stier i skogen, kanskje til og med inn i skogen der hvor det ikke er noen sti. Vi smetter inn på en annen vei enn jeg hadde tenkt, det blir en lengre tur enn planlagt.

Jeg gikk til universitetet, i skoene uten sokker. Forbi jorder og fotballbaner. Jeg skulle gi fra meg en bok, selge den. Adjø, Biogeography: An Ecological and Evolutionary Approach. Lykke til, sa jeg, til den unge mannen som skulle ta det samme emnet som jeg selv tok for to år siden, et av de beste emnene. Etterpå gikk jeg til toget, ble sittende med en bok (om borgerlønn) på perrongen. Leste ut boka i løpet av togturen. Like før toget kjørte inn på Oslo S, leste jeg den siste siden: takksigelser. La boka i nettet, gikk ut i byen, hørte på musikk, gikk i bokhandelen, gikk til forlaget, spiste lunsj, var i et møte, alt sammen i skoene uten sokker. På toget hjem var jeg rastløs, irritert over det som føles som en sky inni hodet mitt, som om det er helt tett inni der, jeg vet ikke hva det kommer av. Den var ikke der før. Som om alt jeg leser, alt jeg hører, lærer, ser bare skimtes såvidt, som om jeg bare får tak i overflaten av tingene, og at tankene jeg tenker bare så vidt tenkes før de glipper, alt kommer og går så fort. Hjemme igjen tok jeg hundene med ut. Vi gikk i skogen. Jeg traff såvidt kjæresten min i døra før han skulle på en sommerfest med kollegene sine, jeg tok av meg skoene og hadde fått gnagsår ved storetåa, jeg sa til ham at jeg følte at jeg hadde blitt dum. Hjernen er så tåkete, sa jeg. Han skjønte ikke hva jeg snakket om, har ikke jeg skrevet masse de siste årene, fått publisert ting. Det har skjedd på tross av tåken, sa jeg. Det føles ikke som før. Før var jeg ganske smart, jeg kunne holde på en tanke lenge, og ut av den sprang det masse, nå forsvinner tankene med en gang.

Da han hadde gått, så jeg at det var en korrelasjon: det har vært tåkete nesten like lenge som jeg har hatt en smarttelefon og vært på sosiale medier. Jeg skumleser og hopper fra det ene til det andre, stadig, uten å sette meg inn i noe som helst. Ofte når jeg leser bøker, tar jeg avbrekk hvor jeg titter på mobilen og blir sittende og scrolle. Jeg lar meg selv avbrytes hele tiden. Jeg skammer meg, men klarer ikke å la være, og nå har jeg skjønt at det er det som gjør meg dum. Jeg holder på med noe som jeg føler at jeg må, selv om jeg ikke vil, og jeg har ikke lyst, jeg titter på mobiltelefonen og sosiale medier mot min vilje, men jeg får ikke til å slutte. Jeg er rett og slett avhengig, på en sykelig måte, og det er pinlig. Men det verste er jo at jeg føler meg dum, at tankene er korte og flyktige, som om jeg skulle gå på en form for antidepressiva, bortsett fra at jeg jo ikke gjør det og altså i tillegg til å unngå lange tankerekker også er engstelig, engstelig for situasjonen, fordi jeg husker en tid hvor jeg klarte å skrive mye og lenge og ofte og alltid hadde mange (fornuftige) ting å si om noe jeg hadde lest, men nå leser jeg, og det er det.

Jeg har tenkt på dette lenge, hvor er det blitt av de lange tankerekkene? De forsvant for lenge siden. I blant trodde jeg det var fordi jeg hadde henfalt til en rolig tilværelse med samboer og hunder, men det er ikke det, for tåka har vart mye lenger enn det, med et avbrekk da vi var nyforelskede, da var det som om hjernen skrudde seg på igjen, den var årvåken, jeg skrev en roman, jeg leste og skrev og tenkte i rasende fart, uten å bli avbrutt, og så henfalt jeg liksom tilbake til den gamle avhengigheten, for er det ikke en avhengighet, så er det en annen. Det er alltid en.

Hva gjør jeg nå da? Sletter meg? Sletter meg fra Facebook, fra Instagram, fra Twitter? Kutter alt tvert av? Det er jo ofte det man må når man avruser seg, det holder ikke å slutte litt. Jeg vil bare ha lange tankerekker igjen, slutte å bli avbrutt hele tiden. Logge av. La telefonen bli liggende igjen hjemme. Ha på meg et armbåndsur som kan vise meg tiden. Kanskje skaffe meg en gammel mobiltelefon man bare kan ringe og sende sms med, slik at jeg kan holde kontakten med folk når vi skal sees, det må være det beste med mobiltelefoner, man mister hverandre ikke, men man gjør jo ofte det likevel, når smarttelefonen går tom for strøm, det er ikke sjeldent den gjør det, og man ser det er en liten rød strek igjen på batteriet i hjørnet og man skriver til de man skal møte: snart tom for strøm, kan vi møtes et spesifikt sted til en spesifikk tid? Så møtes man akkurat klokken halv ett ved Ibsen-statuen utenfor Nationaltheatret. Og hvis ikke: vent fem minutter til. Vent ti minutter til. Den andre dukker opp. Den andre dukker opp med sandwicher fra den vietnamesiske sandwichbutikken like rundt hjørnet, fordi du skrev du var sulten, men hadde ikke tid til å kjøpe noe på veien. Du kom rett fra banen. Den andre kom fra en annen kant.

Den andre har ofte mobiltelefon tom for strøm. Det hender du selv har en mobiltelefon tom for strøm, det har skjedd at du har spurt betjeningen på den thailandske restauranten om du kan lade telefonen bak disken mens dere spiser, fordi du har panikk, er redd for å gå glipp av noe, at noen skal sende en melding om noe, noe umiddelbart, om å sees, men du mister dem. Du husker en gang mannen du var interessert i som nesten var på vei til deg, men som gikk tom for strøm, og da ikke fikk gitt beskjed, eller han fikk ikke beskjed fra deg om at du ville at han skulle komme, så han kom ikke, og dere fikk ikke sett hverandre. Dere fikk ikke sett hverandre. Han skrev dagen etter, sorry, mobiltelefonen gikk tom for strøm. Det var noe du kunne dvele lenge over etterpå, da det var over mellom dere to. Var det fordi dere mistet en kveld sammen, en kveld på å bli mer kjent? Sånne ting. Man må alltid ha strøm.

Men nå er dere faktisk kjærester, år etterpå. Så det gikk ikke så galt likevel. Det var ikke nødvendig med strøm på mobiltelefonen. Han er notorisk strømløs, mobiltelefonløs, uten internettilgang. Du river deg i håret noen ganger, men han kommer alltid hjem. Det var sånn det var før. Du er faktisk gammel nok til å ha levd slik før, før mobiltelefonen, før smarttelefonen. Det går bra. Folk møtes, folk gjør ting, folk gjør mange ting som de ikke går glipp av, nå går du glipp av mange lange tanker og å lese romaner sammenhengende. Husker du den ene dagen i ditt liv før du hadde en smarttelefon hvor du lå i senga og leste hele første bind av Prousts På sporet av den tapte tid i løpet av én dag? Ja, det husker du. Det er lenge siden. Når leste du en roman sammenhengende uten å også titte på smarttelefonen sist? Vet ikke, husker ikke.

Det ligger en stabel med (nye) bøker på spisebordet, jeg vil heller lese dem enn å titte på den lille skjermen, jeg vil jo det. Det er jo bare å gjøre det, men sånt kan man ikke si til folk som er avhengige, som om jeg skulle si til kjæresten min kan du ikke bare slutte å snuse, det kan man kan ikke si. Som om noen skulle ha sagt til meg da jeg hadde spiseforstyrrelser: kan du ikke bare spise? Nei. Er det ikke det ene, så er det det andre. Men nå vet jeg altså at jeg vil ut av dette, ut, ut, ut av denne tåka, denne dumskapen.

Føttene er ømme, jeg skulle hatt sokker i skoene. Skulle hatt på sandaler om jeg insisterer på å ikke bruke sokker, men har ikke sandaler. Jo, men de er altfor høye. Eller de ligger et sted i boden og jeg vet ikke hvor, sammen med en rød sommerkjole jeg ikke klarer å finne, har ikke sett den på årevis, men tenker i blant på den. Hvor er den? Får lyst til å gå i den. Den er av bomull og er egentlig litt stygg i formen, men den er myk og behagelig å ha på seg, jeg kunne kanskje hatt den på hjemme, eller brukt et belte rundt. Var så dum at jeg la flaska med Aperol i fryseren, og nå er den frosset. Det funker bare å legge sprit med høy alkoholprosent i fryseren, som gin, men vi har ikke mer gin igjen. Mother's ruin, som kjæresten min sier når jeg er på mitt andre melkeglass. Vet du at gin omtrent bare er vodka med einebær, sier jeg. Jeg har lest det i en bok om planter og alkohol. Men i den samme boka står det at norsk koriander er en delikatesse, og det har jeg aldri hørt før. Visstnok liker den kalde og fuktige somre, og vokser dermed godt her. Men etter litt sporadisk søking på nettet, ble jeg ikke noe klokere. Sant eller usant? Jeg vet ikke. Fordi søking på internett lett blir fragmentert: jeg leser litt, før jeg trykker på en link, havner på en annen side, trykker meg videre før jeg får lest ferdig, og slik blir jeg ikke klokere. Jeg blir ikke klokere, bare dummere.

Jeg vil lese romaner, jeg vil lese papiravisen, jeg vil skrive, kanskje jeg til og med skal bruke kokebøker istedenfor å bruke blogger - det var tross alt en kokebok som lærte meg å lage mat da jeg var nitten, det var ikke internett. Det er en kokebok jeg brukte flittig, det er satt kryss ved hver oppskrift jeg har laget. Den er full av suppemerker. Neste helg skal vi i et bryllup - jeg kan gå i et bryllup uten å ta bilder og vise det frem på sosiale medier. Når jeg skriver det slik virker det så dumt. Klart jeg kan. Herregud, selvfølgelig kan jeg det. Vi skal ta toget over fjellet, jeg skal lese en roman på veien, en hel roman. Kanskje den nye til Kristine Næss. Forrige gang vi tok toget den samme strekningen, leste jeg en av de gamle til Kristine Næss. Forrige gang jeg var i Bergen, funket ikke telefonen min, etter at jeg hadde hatt den i baklomma på en tur med hunden og jeg falt baklengs, på rompa, oppå telefonen. Like før vi dro til Bergen. Det gikk bra. Jeg gikk inn på stasjonen og forklarte til de i billettluka at telefonen min var død, kunne de skrive ut billetter på papir til oss? Ja, så klart.

From a Low and Quiet Sea

Jeg har nå lest Donal Ryans From a Low and Quiet Sea, i mitt lille Bookerprisprosjekt. Jeg er ikke imponert. Den romanen gav meg virkelig ingenting. Første kapittel om Farouk som flykter fra Syria sammen med familien sin, sa meg ikke noe mer enn hva en hvilken som helst avisartikkel om flyktninger kan fortelle meg. Heldigvis var romanen nokså kort.

Nå har jeg lasta ned The Mars Room av Rachel Kushner, og håper på bedre lykke denne gang.

Tilfeldig bakgrunnsbilde:
En squash nesten like stor som hunden. 

Bookerprisen 2018

I våres slo det meg at måten jeg valgte ut nye bøker å lese på altfor lenge hadde vært via de samme, få kanalene, så jeg bestemte meg for å prøve nye metoder. Det var lurt, for det var nemlig etter at jeg ble bevisst på dette, at jeg oppdaget Barbara Comyns gjennom bloggen til The Paris Review (som jeg ikke hadde lest på en lang stund) - hvem vet om jeg ville ha oppdaget henne om jeg hadde fortsatt i de samme sporene.

Noe annet jeg i den anledning bestemte meg for, var at jeg skal lese meg gjennom langlista til Man Booker prize 2018. Foreløpig har jeg bare lest The Overstory av Richard Powers, men for en bok! Jeg hadde på forhånd lest at det var en roman, og syntes derfor det var rart at de åtte første kapitlene var som noveller i seg selv. Er dette en novellesamling? tenkte jeg. De kunne stått alene alle sammen - som åtte fine noveller. Men så, sakte men sikkert, som et tre som vokser og strekker seg, viser det seg at boka er en roman. En nydelig roman om menneskene, trærne, naturen og hvordan vi hører sammen.

Her er et lite utdrag fra kapittelet om Adam Appich, hvis far planter et tre for hvert barn som blir født: 

Four springs later, with the leaves’ first flush, the Appich kids fight over whose tree is the most beautiful. They fight again when the seeds come out, and later the nuts, and finally the autumn rush of color. Health and power, size and beauty: they fight over everything. Each child’s tree has its own excellence: the ash’s diamond-shaped bark, the walnut’s long compound leaves, the maple’s shower of helicopters, the vase-like spread of the elm, the ironwood’s fluted muscle.

Har forøvrig funnet ut at man kan sende alle markeringer og notater man gjør i en bok på lesebrettet som pdf til seg selv. Enda en fordel med lesebrett altså (i tillegg til at man kan befinne seg på Svalbard og få en bok i fanget i løpet av et minutt).

Neste ut er From A Low and Quiet Sea av Donal Ryan. Har allerede lastet den ned på lesebrettet.

Vi får se om jeg rekker å lese alle bøkene på langlista (tretten bøker!) før kortlista annonseres den 20. september. Det er uansett ikke målet, jeg vil bare oppdage ny, god litteratur.

Bloggen er ti år

En eller annen gang i løpet av sommeren passerte datoen for tiårsdagen til denne bloggen. Jeg startet den for å øve på å skrive, selv om mange av de tidligere innleggene ikke hadde noe med skriving å gjøre. Det er mye i arkivet som gjør meg flau, men heldigvis forandrer man seg.

Jeg prøvde å skrive en liten tekst om de ti årene og dens forandringer, men det interesserte meg altfor lite. Ti år, poff. Det gikk fort.

Ti år er et helt lite hundeliv nesten.