Sommeren uten menn

Det er veldig få bøker jeg leser om igjen, og det at jeg gjør det fortjener en liten bloggpost. Jeg leste Siri Hustvedts Sommeren uten menn for noen år siden. Noen tvitret nylig om den, jeg kom på at jeg har den i hylla mi og fikk lyst til å lese den på nytt. Det er ikke akkurat noen hemmelighet at tematikken interesserer meg spesielt mye akkurat nå (forsmådde, skrivende kvinner). Jeg ler litt av det selv, selvsagt gjør jeg det, har jo på tjueseks år klart å skaffe meg en viss ironisk distanse til ting, det skulle bare mangle. Uansett så leser jeg med blyant i hånda, og ser så mye mer enn det jeg så da jeg leste den forrige gang. Det er ganske fint. Jeg liker å tro at jeg har blitt et litt annet menneske siden sist (stillstand er skremmende).

I går leste jeg også Italo Calvinos artikkel om klassikere i The New York Review of Books. Det var fin lesning, og relevant siden jeg tydeligvis holder på å lage en klassiker for meg selv. Anbefales!

Forøvrig ligger både Sara Stridsbergs Beckomberga og Mara Lees Future Perfect i vinduskarmen min og venter på å bli lest, men jeg vet ikke om jeg orker så dyster lesning akkurat nå. De kom til meg før jeg jeg ble dumpet. (Hvorfor bestemte jeg meg for å bestille akkurat disse to forfatterne da jeg var forelsket og glad? Tenkte jeg kanskje at jeg måtte jekke ned min egen lykke litt?)

Og ja, get over it, jeg holder på. (Dessverre finnes Facebook, hvor jeg stadig får opp i feeden at objektet for min hjertesorg og hans nye kvinne er på ferie sammen.)

Livet!

Verdens beste følelse

Tillat meg å glede meg over at jeg de siste ukene har skrevet noe som jeg er så fornøyd med at jeg akkurat nå føler meg litt som dette. Er så excited at jeg ikke klarer å legge meg, har bare lyst til å danse litt i stua med musikk på øreproppene. Det beste av alt er at jeg har denne følelsen: Jeg har skrevet noe jeg har lyst til å lese selv! Det er en klisjé, men denne følelsen slår ALT; forelskelser, å få jobber jeg har søkt på, å få A-er på eksamen, å få to lønninger + penger igjen fra skatten på en gang, å drikke seg full med gode venner en sommernatt til solen står opp. Håper jeg ikke jinxer alt nå. Men det er det samme hva som skjer videre, følelsen er som den er, og jeg har vært så klagete på bloggen i det siste, at jeg måtte vise litt glede også.

Dette er den beste sommeren!

Hellas

På toget hjem etter å ha deltatt på gresk valgvake på Tøyen, tenker jeg på andre somre enn denne. Jeg tenker på de vi omgikk oss med, menn i slutten av tyveårene, på at jeg nå er blitt så gammel som de var da. Jeg tenker spesielt på en av dem, som da vi satt i bilen hans etter en kjøretur til butikken for å kjøpe oss frokost etter et nachspiel, og da vi kjørte forbi en gammel venninne av ham med barnevogn, sa: Se så trist det der er, og på at han nå selv er gift og har barn. Jeg tenker på at slikt kunne aldri jeg ha sagt, selv om jeg ikke har lyst på det samme selv. Folk lever livene sine slik de vil, gjør de ikke? Gjør jeg det?, tenker jeg på.

På en øy i Hellas lurer jeg på det samme og skriver et manifest til meg selv. Jeg er trist, sint, forsmådd og har hjertesorg, men skjønner etterhvert at det ikke bare handler om ham. Det handler også litt om at det ble slutt med en eks etter fem år og at jeg etter det ble ganske bitter og bestemte meg for å aldri bli sammen med noen igjen. Jeg bestemte meg også for å gjøre en masse ting som jeg aldri fikk gjort da vi var sammen, uten at det er sikkert at det egentlig er det jeg vil og har lyst til. Kanskje har jeg bare gjort en masse ting i protest, bare for å gjøre absolutt alt det motsatte av alt som var oss, som et trassig barn. Jeg forteller S på valgvake at jeg kan huske da Norge skulle stemme nei eller ja til å bli med i EU, at jeg da gikk i barnehagen og at pappa hadde stemt nei og at de voksne snakket om at de trodde det kom til å bli nei, og at jeg derfor gikk rundt og sa JA! Det var et tidlig frampek på det jeg senere skulle bli: En irriterende kranglefant som ofte er uenig bare for å lage bråk.

Jeg forteller til S ved en annen anledning at P må ha trodd jeg var i mot velferdsstaten, helsevesen og gratis utdannelse til alle, så mye liberalistisk preik jeg lirte av meg bare for å være uenig (han var selv en sosialist). Joda, sier jeg, jeg er liberal, men jeg er fortsatt for velferdsstaten. Men jeg har en tendens til å overdrive meningene mine, sette dem på spissen. Det vet hun, for vi har kjent hverandre i godt over et tiår. Innerst inne vil jeg jo at staten skal passe på innbyggerne sine. Jeg sier at jeg kanskje er en norsk liberaler, men at jeg i verdenssammenheng kanskje er mer på venstresiden. Folk som klager i Norge kan faktisk bare skjerpe seg litt. Her er alle muligheter åpne. Tar man ikke dem, kan man faktisk bare skylde på seg. Det kan ikke veldig mange andre mennesker i verden. 

Det er det som er så farlig med å melde seg inn i et parti, mener min bror. Det er så irriterende med folk som blir spurt hva de mener om noe, men som ikke vet det før de går inn i partiprogrammet og sjekker hva de skal mene. Både jeg og min andre bror, som selv nettopp har meldt seg inn i et parti, er enige i det. Det er en fare for at folk slutter å tenke selv, og det er ganske skummelt. Eksen min var anarkist og la sin stolthet i å aldri ha vært medlem i noe parti, mens jeg gjennom ungdommen var borti både Sosialistisk Ungdom og Rød Ungdom, siden Venstre som voksen, og nå Miljøpartiet De Grønne. Pappa bruker det som et bevis på at han ikke er så bekymret for at jeg ikke kommer til å få noen barn, siden jeg har en meget god evne til å ombestemme meg. Jeg sier ikke noe i mot det, for jeg vet veldig godt selv at hele livet er en evig dialog med meg selv, og jeg synes ikke det er noe å skamme seg over i det hele tatt. Det viser bare at det hele tiden kommer ny informasjon som hele tiden kan påvirke det jeg allerede mener. Det ville vært tåpelig å bare avfeie alt nytt man erfarer og lærer bare for å holde på noe man allerede har. 

Det er altså det som har skjedd. P dumpet meg for en annen kvinne. Det kom rett og slett noe bedre på hans vei, han ombestemte seg. Han er en dust, sier vennene mine gang på gang og uavhengige av hverandre, men jeg sier at jeg selv heller aldri hadde nølt med å forlate noen dersom jeg hadde funnet noen andre som var bedre. Ikke for å forsvare ham, men rett og slett fordi det er sant. Og det gjør det kanskje enda mer trist, for det at han gjør nettopp det gjør ham til en mann etter min hjerte. En som tenker på sin egen lykke først. Bare sånn har man fullstendig respekt for sitt eget liv. Og jeg har kanskje hjertesorg, men også jeg har, ironisk nok, ombestemt meg: Det er faktisk ganske hyggelig å være sammen med noen (selv om vi aldri ble kjærester og det bare varte i én måned). 

Derfor er det jeg skriver til meg selv i Hellas, for å huske meg selv og alt det jeg faktisk vil. 

Bokfrokost cxviii

Feirer gresk NEI med litt fetaost på brødskiven.

Eller også litt fordi jeg ikke har handlet inn mat på godt over én måned og det var det jeg hadde. (Egentlig ikke dét en gang, jeg måtte inn i min samboers hyller.) I dag skal jeg imidlertid endelig get my shit together og handle. Gulrøtter, ris, havremelk og yoghurt. Man kan faktisk ikke leve på rødvin og pistasjenøtter fra Hellas.

Men først skal jeg skrive ferdig en anmeldelse av Andy Jones Sammen. 

Når rasjonaliteten må vike

Du må bare prøve å legge fra deg den ironiske distansen, så får du kanskje noe ut av meditasjon, sier S. Tenk om det faktisk går. Etterpå tenker jeg på at jeg alltid har trodd at jeg ikke er en av de, de som har en ironisk distanse til alt, at jeg heller har vært en av de inderlige, og at jeg kanskje har tatt feil. At jeg kanskje faktisk er en av de som ser på alt utenfra og gjør narr av alt. At jeg kanskje, istedenfor å bare la følelsene styre, alltid heller tenker på at de følelsene jeg har er sekundære. At jeg, selv om jeg har følt mange ting, alltid også befinner meg utenfor og prøver å analysere hvorfor jeg har disse følelsene. At jeg kanskje bare burde ha latt meg rive med. Selv som forelsket befinner jeg meg samtidig utenfor og tenker: Så irrasjonelt. Selvsagt vet jeg innerst inne at en forelskelse ikke kommer til å vare, at det kommer til å gå over, at ingenting varer for evig. At jeg en dag kommer til å tenke på gjenstanden for min forelskelse som noe helt annet, at vedkommende ikke kommer til å være (like) kjekk og sjarmerende lenger. Jeg vet at når jeg en dag kommer til å møte noen andre, kommer jeg til å tenke at jeg er glad for at ting i fortiden gikk som de gikk, for da hadde ikke dette skjedd, og dette er så mye bedre.

Men samtidig tenker jeg på at ting ikke kan være bedre enn det jeg nylig opplevde. At alle menn jeg kommer til å møte siden kommer til å blekne i forhold til han jeg akkurat nå har hjertesorg over. For hvordan kan noe noensinne komme til å være like intenst som dette. Hvordan kan man oppleve dette mer enn én gang. Å bli stormende forelska i løpet av tre timer. Det skjer ikke mer enn én gang, sier jeg til S. Alle andre forhold kommer til å skje sakte og snikende, for det er jo sånn det som oftest skjer. Det kommer snikende og så er man en dag kjærester og man lurer på når man skal bli virkelig forelska. Det har jeg også opplevd før, og det kommer til å skje igjen. Men nå som jeg vet at det også finnes noe annet, kommer jeg til å synes at alle andre måter å bli sammen med noen på er kjedelig. Selv om det sikkert kommer til å bli fint, det også. Jeg tviler ikke på at jeg kommer til å møte mange andre menn, som jeg kommer til å like veldig godt. Men jeg tviler på at jeg kommer til å bli like hodestups forelska.

Men nå vet du at det går an, sier folk. Nå vet du at er i stand til å føle mye, at ting ikke trenger å være så monotont som du har trodd. Ja, sier jeg. Men han har lagt lista høyt, så fryktelig høyt.

Dette blir den beste sommeren, del 2

Sitter på rutebåten fra Langøyene og inn til Oslo en sommerkveld og snakker med S om yoga og meditasjon etc., og jeg ler av det, sier at det ikke er noe for meg, bevares, andre får holde på med sånt, men ikke jeg. Vi er enige om at det virker dritkjedelig; to minutter med å kikke inn på seg selv, så må man ut i verden igjen. Jeg sier at jeg også ønsker fred, men at å gå en tur på fjellet gir meg det. Høylandet, der hvor jeg tenker på at verden er gammel og vakker og at livet mitt er ubetydelig. Det er merkelig hvordan man kan føle seg annerledes når man kommer ned igjen. Lavlandet, der hvor alt som skjer med meg selv er betydningsfullt, der hvor hver eneste setning som blir sagt eller skrevet er viktig. Utlandet, der hvor folk ikke kjenner meg og jeg ikke trenger å passe inn i allerede antatte sannheter om meg selv. Innlandet, der hvor ting er lukket, der hvor trengselen er stor. Der hvor man vet hvem man blir sett av, hele tiden. Morgenen, der hvor man fortsatt har håp. Kvelden, når man har tid og ro, men ikke er opplagt nok til å gjøre seg nytte av den.

Én dag uten å snakke med noen gjør oss gale. Likevel ser jeg på klokken og lurer på hvordan jeg kan redde meg selv fra en samtale jeg ikke vil ha når jeg støter på K på stasjonen, vi bor i samme retning. Det er fem minutter til dagligvarebutikkene stenger og jeg blir skuffet over at jeg ikke kan bruke det at jeg må på butikken som unnskyldning for å ikke ta følge med ham. Som, hvis det hadde vært litt tidligere, ikke ville vært en løgn, det er lenge siden jeg fylte kjøleskapet. Jeg kommer hjem fra Hellas til epler jeg har hatt liggende siden begynnelsen av mai og tre yoghurter som har gått ut på dato for lenge siden. Dette er sikkert normalt for mange mennesker, men ikke for meg. Jeg lar aldri mat bli gammelt. Aldri. To åpne flasker med cola zero. Det ligner heller ikke meg, å åpne en ny flaske før den gamle er tom. Men nå har jeg altså gjort det. Jeg ser på det som et tegn på skjødesløshet, og deretter som et tegn på forfall.

Du må ikke glemme vanene dine, sier S der vi står på Rådhusplassen og venter på bussen. Hun snakker om de gode vanene, ikke de nye jeg har lagt til meg. Neida, sier jeg, men tanken på å komme meg tilbake til dem er tung. Jeg har ikke lyst. Jeg har virkelig ikke lyst. Jeg har ikke lyst til å løpe, jeg har ikke lyst til å gå på butikken og kjøpe gulrøtter og epler, jeg har ikke lyst til å lage varm middag, jeg har ikke lyst til å legge meg, men kroppen følger ikke med, insisterer på å fortsatt våkne tidlig, selv om jeg har lagt meg sent, og følgelig er jeg trøtt hver dag. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke vil legge meg, det er så mange ting jeg vil skrive og jeg kan ikke vente til i morgen. Det er noe annet enn den tiden jeg ikke kunne vente til det ble sent nok til å legge meg. Da jeg så på klokken og hvert sekund var et minutt var en time til jeg kunne legge meg. Å få legge seg om kvelden var en målstrek jeg hadde nådd.

Nå går bare tiden fra meg. Klokken blir tjuetre, klokken blir null-null. Litt til, tenker jeg, så er klokken plutselig halv to. Bare litt til, en sigarett, og så litt til. Til solen begynner å stå opp og jeg legger meg med rullegardinene nede, skimter solen gjennom sprekkene.

En venn spør om vi er tjuefem eller tjueseks. Tjueseks, sier jeg. Vi fyller faktisk tjuesyv i år. Jeg forstår spørsmålet, glemmer det ofte selv når folk spør hvor gammel jeg er. Det eneste jeg er sikker på er at jeg er så gammel at jeg ikke er pålagt å vise legget mitt på polet, men jeg blir bedt om det likevel når jeg en dag løper inn der mellom et tog og en buss, skal bare ha noe hvitvin til rekene. Så lenge den har høy prosent og ikke er søt får den holde.

Jeg løper til bussen og til toget. I vår har jeg løpt mange, mange ganger for å nå toget. Mange ganger har jeg sittet på trikken nedover til sentrum fra Olaf Ryes plass og tenkt fuck dette, hoppet av og løpt og løpt ned til Oslo S for å rekke et tog og tenkt at det er bra jeg er en løper, hvis ikke hadde ikke dette gått. Tenkt at løpingen jeg liker å drive med også har en praktisk verdi i hverdagen. Jeg tenker at det ikke kommer til å vare hvis jeg ikke drar meg selv i nakkeskinnet snart og tvinger meg ut i skogen igjen.

Men jeg har fortsatt ikke lyst.

Kanskje til høsten, sier jeg til meg selv.

Bøkene jeg leste i juni

Sitter på et slitt makedonsk tog og leser om tog. 

Har kommet hjem fra Balkan og Hellas og fikk ikke lest noe østeuropeisk litteratur. Alle mine gode intensjoner som det ikke blir noe av. Jeg får ha det til gode. Leste i Atlas Shrugged og The Secret History av Donna Tartt istedet, uten å ha lest noen av dem ferdig. Har derimot lest sykt mye om den økonomiske krisen i Hellas. Og funnet ut at Kosovos første president, Ibrahim Rugova, var litteraturviter. 

(Om jeg noen gang hadde en tvil om bruksnytten til humaniora*, så har jeg det ikke nå lenger - av flere grunner og etter to år med realfagsstudier. Humaniora er livsviktig, og det mener jeg til tross for å ha blitt kalt Dagny Taggart.)

PROSA
1. FEMTE AKT av Hilde Sophie Plau
2. THE BRIEF WONDROUS LIFE OF OSCAR WAO av Junot Díaz

SAKPROSA
3. F-ORDET. 155 GRUNNER TIL Å VÆRE FEMINIST av Marta Breen, Madeleine Schultz og Jenny Jordahl
4. PÅKLEDD I DUSJEN av Wenche Bjørnebekk

---

DEN KJIPESTE BOKA
Femte akt. Et makkverk. 

DEN BESTE BOKA
F-ordet. Som sagt: Hadde jeg vært millionær skulle jeg ha gitt den i gave til alle nye videregående skole-elever. Det trengs! 



*Who am I kidding, det er helt klart at jeg hadde en krise angående dette da jeg selv studerte humaniora og ble ferdig med bachelorgraden i litteraturvitenskap. Men det er over nå. Hva i helvete hadde vi mennesker vært uten litteratur, filosofi og kultur? Dannelse er et hederstegn!

Når jeg kommer hjem

Etter ti dager på Balkan og i Hellas:

Har jeg fortsatt hjertesorg.

Har grusveien hjem blitt asfaltert - endelig. (Og jeg kjenner at jeg er byjente i hjerte for alltid.)

Har samboeren min fortsatt ikke vaska, og gulvet er fortsatt fullt av potespor.

Har jeg fått velkomstbrev fra Norsk Botanisk Forening.

Har jeg skrevet et manifest til meg selv.

Har jeg forsatt ikke lest ferdig verken The Secret History eller Atlas Shrugged.

Har jeg blitt brun.

Har jeg kjøkkenbenken full av taxfreevarer.

Står gresset jeg plukket med meg hjem før jeg dro fortsatt rak og frisk i ølflaska i soveromsvinduet mitt.

Befinner tannbørsten, snusen og sokkene til han som ikke lenger vil ha meg i leiligheten min ennå. (Som om noen liksom skulle ha ryddet det bort. Det er bare det at jeg nesten ikke har vært hjemme siden det tok slutt.)

Er eplene jeg kjøpte i begynnelsen av mai ennå ikke råtnet i kjøleskapet.

Må jeg konstatere at dette er mitt dårligste semester siden jeg begynte å studere for fem år siden.

Men:
Jeg har ikke blitt arbeidsløs.
Jeg har ikke sluttet å skrive.
Jeg er ikke blitt blakk.
Jeg bor ikke i et land som skylder EU et halvt oljefond.