Jeg har smakt løksuppe to ganger i mitt liv. En gang som forrett på en jødisk restaurant i Krakow i forfjor høst, og andre gangen denne uka da jeg bestemte meg for at jeg selv skulle lage løksuppe til middag. Jeg trengte ikke å gå og handle, for løk og hvitløk er jo noe alle kjøkken har fra før av, alltid. Det jeg ikke fant på kjøkkenet derimot, godt inne i matlagingen, var timian. Så jeg lette litt i krydderhylla etter noe jeg kunne erstatte det med, jeg tenkte at muskat kanskje kunne fikse det, men fant nelliken først, skitt au, jeg tar oppi dette, tenkte jeg og krydret sterkt med nellik og jeg begynte å tenke på mandariner og den veganske banansjokoladepuddingbrowniesen jeg synes er så god (den har nellik oppi). Løksuppa ble ikke noe god, jeg hadde også kuttet løken i altfor store biter, og jeg hadde atter en gang brukt en altfor liten gryte. Det skjer nesten hver gang jeg lager suppe. Jeg skal prøve å huske på å bruke en større i dag. Jeg har nemlig tenkt til å lage grønnsakssuppe. Det er på tide å begynne å lage flere middager som ikke stekes i 5 cm olje (for tiden raps, jeg gikk lei av oliven) i stekepanna.
Jeg har aldri lagd grønnsakssuppe før. Det er mulig jeg kan erindre at vi gjorde det i heimkunnskapen på ungdomsskolen en gang, men i så fall var nok det eneste jeg gjorde å flytte de allerede oppkutta gulrøttene fra benken til opp i gryta. Kanskje fikk jeg lov til å røre litt også.
Ved siden av løksuppa har jeg og funnet ut, for godt nå, at søtpoteter heller ikke er noe særlig godt. Jeg kastet bort dyr hasselnøttolje på en rett med søtpoteter som jeg ikke gadd spise opp. Men jeg har ikke bare laget mislykket mat, jeg har jo lagd krutonger! Jeg lagde dem først til løksuppa, men fant ut at det ikke var noe vits i å øse på mer suppe, jeg ville heller bare spise krutongene. En dag lagde jeg bare krutonger og ingen suppe. Så gode var de (og i grunnen bare enda en variasjon av mitt daglige brød, så det var vel ikke noe rart).
En annen ting som også er godt er lønnesirup. Og varm hylleblomstsaft. Mm-hm, og det akter jeg å drikke masse av i helgen. For ja, jeg skal jo til Danmark i morgen. Jeg skal i fødseldagsuken til 1000fryd i Aalborg. Jeg må forresten pakke nå, det hadde jeg helt glemt. Eller, nei, jeg hadde ikke glemt det, jeg visste bare ikke at klokken hadde blitt så mye allerede.
torsdag 29. januar 2009
onsdag 28. januar 2009
mandag 26. januar 2009
I <3 brød
Jeg kan ikke gå en eneste dag uten å spise brød (ja, se her!), og det er godt, norsk grovbrød jeg savner først når jeg er i utlandet (loff er drit, kneip likeså). Alle slankeguruer som forkaster brød er det ikke noe vits i å høre på (vi andre kan bruke common sense og vite at det finnes flere forskjellige typer karbohydrater, og at de som er i grovbrød er snille og nødvendige), de er bare teite (hadde man blitt feit av brød hadde jeg vært dette landets feiteste kvinne for lenge siden). Og det er ikke kjedelig, det finnes brød med solsikkefrø, valnøtter, soltørka tomater, gulrøtter, hasselnøtter, sesamfrø, gresskarkjerner, spelthavrerugbygg og alt mulig! Til frokost, til lunsj, til salaten, til suppa, til kveldsmat, til fyllemat, til matpakka (ja, jeg tar jo tilogmed med meg matpakke ut på byen noen ganger). Og nå akter jeg å gå og spise litt brød. Mm-hm!
lørdag 24. januar 2009
Fakta om Finland
Over en øl sitter Vilde og jeg og diskuterer forfattere og bøker vi har lest, det gjør vi ofte, jeg forteller om Frode Grytten før vi begynner å diskutere at selv om man liker en av bøkene til en forfatter, bør man ikke lese enda en av ham med en gang, det er nemlig kanskje derfor jeg brukte to måneder på å lese Haruki Murakamis Sauejakten (når jeg normalt leser én bok i uken). Jeg hadde lest for mange bøker av ham med for kort tids mellomrom, og plutselig var jeg bare så drittlei av denne forfatteren, og det er jo feil, for han er et geni. Og i dette året, som er Hamsuns, kommer mange sikkert til å bli dritlei av ham også innen året er omme, jeg er og litt lei, men mest fordi jeg hadde en periode for en tid tilbake hvor jeg leste altfor mange bøker av Hamsun - rett etter hverandre. Altså, klok av skade, skal jeg ikke lese Frode Grytten på en stund. En jeg heller ikke skal lese noe mer av er Paulo Coelho, men det er jo ikke noe nytt, og av en annen grunn. Vi snakker om at ordet 'bestselger' ikke betyr kvalitet, ja, jeg vil heller si tvert i mot, og Alkymisten er kanskje det beste eksempelet. Den er vrøvl. Men den funker kanskje fint for voksne som er litt barn inne i hodet, med tanke på hvordan mister Coelho virkelig prøver å få inn moral i leseren med teskje. Jeg sier så at Victoria vil dø kanskje er hakket verre, før det leder oss til å snakke om depresjoner og Finland, der er folk sikkert kjempedeppa fordi det er så kaldt og mørkt, dessuten må de lære svensk på skolen, sier Vilde, næhei, er det sant?, sier jeg, ja, akkurat som engelsk, svarer Vilde, istedenfor?, sier jeg, nei, i tillegg. Det må Elina i filmen Elina - som om jeg ikke fantes, som jeg aldri har sett, men har hørt veldig mye om. Men de er flinke på skolen der i Finland da, veldig flinke, mens vi i Norge bare er noen slappe jævler. Apropos skole, sier jeg, det var jo ikke så lenge siden han fyren skjøt rundt seg på skolen i Finland, nei, det var i sommer. Så sykt, sier jeg, men USA og Finland er to av få land hvor man kan eie våpen som man vil, sier Vilde, næhei, er det sant?, sier jeg, det visste jeg ikke, jeg vet jo at det er sånn i USA, men ikke i Finland, og så begynner jeg å tenke på en gang da jeg så Elephant og etterpå sa at guttene som gjorde det sikkert hadde psykiske problemer og at folk som gjør sånt som regel tar selvmord etterpå og hvis man vet man skal dø, spiller det jo ingen rolle for dem om de tar med seg ti stykk til, alt blir jo bare svart uansett, ja, i den store sammenhengen skal jo alle pårørende også dø en gang, og hvordan jeg da etterpå fikk kjeft for å ha sagt det. Jeg sa det jo ikke for å forsvare dem på noen måte, jeg sa bare at det kanskje var sånn de tenkte. Og apropos begynner jeg å bli et nervevrak av å pløye gjennom aviser, det skjer for mye sykt og det er litt flaut å begynne å grine i tidsskriftsavdelingen på biblioteket, men hysj, det er egentlig hemmelig. Og nå, ja, nå her hvor jeg sitter og skriver dette, kommer jeg til å tenke på at jeg er veldig glad i Finland, jeg må si noen fine ord om dette landet også: Tove Jansson var jo finsk! Hurra for mummitroll og hattifnatter og hemuler og Snusmumrikken og filifjonker og alle de andre! Og for ikke så snakke om det fine språket deres, mye, mye finere enn svensk (jeg kan ikke fordra svensk, det er det styggeste språket jeg vet om) og Helsinki, ja, nå har jeg ikke vært i Helsinki, men ordet er veldig fint, finere enn Helsingfors. Men jeg har vært i Finland, vi kjørte gjennom øde landskap der, på vei fra Karasjok til Kirkenes, og vi stoppet på en bensinstasjon og jeg spurte etter stamps (frimerker), men hun skjønte ikke hva jeg sa, hun jenta i butikken, men det gjorde han gutten i butikken, og de var veldig hyggelige begge to, jeg husker det selv om jeg var ti år yngre enn jeg er nå. Jeg har nemlig veldig god hukommelse, det skal ingen ta fra meg, ja, heller ikke øl klarer det.
torsdag 22. januar 2009
På bøljan blå
At jeg elsker å ta tog og buss og hater å ta fly er noe jeg har fortalt ved flere anledninger (f.eks. her, her og her). Det jeg derimot har usagt er at jeg synes det er hakket kjipere og kjedeligere å ta båt enn å fly. Greit at havet er så fint og horisonten så vakker og romantikken om at vi er så små i denne store verden og frisk saltsprut i ansiktet og at det ligger fjerne land foran oss som bare venter på å bli oppdaget (riktignok ikke lenger som noe nytt for en hel verdensdel, men som noe nytt for deg som enkeltmenneske). I fjor vår var jeg med på seiltur over Nordsjøen, fra Bergen til Orknøyene (som hører til Skottland, that is). Det var vel ca. to døgn uten å se land før vi kom til Orknøyene. Jeg hadde rød vakt fra kl.12-16 og fra kl.00-04 gjennom hele turen, også kjent som bikkjevakta fordi den snur mest på døgnet (hm, må være A-menneskers døgn det, rød vakt snudde ikke noe på mitt døgn). Jeg fikk altså aldri sett noen av de velrenomerte soloppgangene, for på de tidspunktene lå jeg og sov i en hengekøye under dekk. Jeg tviler på at jeg hadde tenkt "Ååå, herregud, så vakker verden er". Det har seg nemlig sånn at jeg ikke fatter noen av ut-på-bøljan-blå-klisjéene. På båt (ikke kjeft på meg, jeg er landkrabbe, det er klart jeg sier 'båt' og ikke 'skip') med bare hav rundt meg føler jeg meg rett og slett bare innestengt. Jeg får en klaustrofobisk følelse. Hvor i helvete skal man gjøre av seg på en båt (hvis man ikke er så desp at man hopper over bord)?! Hele min folkehøyskole + enda en var på seilas. Jeg ble nesten helt gær'n av å sove inneklemt i en hengekøye, og det selv om jeg bare hadde én nabo. Jeg tenkte ingen filosofiske tanker da jeg så horisonten, jeg tenkte "Faen, så trangt" etterfulgt av: -Unnskyld, er det plass til albuen min her?, og det fineste jeg så var ikke soloppgang og horisonter og hav, men oljeplattformene som lyste i mørket, og mens alle fotografspirene lot seg fascinere av seilduker og tau, syntes jeg motoren var det mest interessante ved hele seil(!)båten.*
Likevel, det finnes noe som er verre, og det er lange ferjeturer. Som oftest i mitt tilfelle til Danmark. Det er ikke noe å gjøre der etter at man har handlet det man har lyst på i TaxFree-en. Det er så kjeeeedelig (untaket er når man har buffé, selvfølgelig). Så fryktelig kjedelig. At jeg synes at båt er kjipt har nemlig ingenting med sjøsyke å gjøre. Jeg blir nemlig ikke sjøsyk. Det kan være så mye storm havet vil, jeg blir ikke sjøsyk. Mens majoriteten ligger med hodet over dass kan jeg løpe rundt og le som en unge hver gang bølgene gjør det slik at man hopper lengre og høyere opp i luften. Som btw er en gøy ting med båt, men det blir litt ensomt i lengden.
Det er noe annet med de kortere ferje-turene. Jeg liker nemlig veldig godt ferjene man må ta når man tar kystbussen fra Stavanger til Bergen (eller motsatt vei). Man kan bare sitte der i ro og mak og spise nistepakken og drikke kaffe og se på fjorden og vite at man er på vei.
Småbåter er en helt egen kategori. Robåter, kanoer og motorbåter osv. er jo bare gøy. Kanskje fordi man ikke befinner seg oppi slike fartøy med en haug av folk man ikke liker. Kanskje fordi man ofte har kontrollen selv. Kanskje fordi man gjør noe. Det er ikke kjedelig, det er ikke klaustrofobisk og det er ikke teite klisjéer knyttet til det.
Apropos klisjéer, hva i helvete er så kult med pirater? Det har jeg aldri skjønt. Og for all del, jeg liker horisonten, så lenge jeg står på land og er fri. Jeg kunne aldri tenkt meg å bo i innlandet**. Det hadde vært hakket mer klaustrofobisk enn på båt. Jeg antar at man trenger en viss balanse der, land og hav, hav og land.
Men selvfølgelig, hadde jeg vært en havfrue eller hatt en ubåt hadde alt vært annerledes. Under vann er noe helt annet enn over vann. Det hadde vært stas, det!
Så tett var det mellom hengekøyene.
Se så glad jeg var da jeg endelig fikk gå på land.
Likevel, det finnes noe som er verre, og det er lange ferjeturer. Som oftest i mitt tilfelle til Danmark. Det er ikke noe å gjøre der etter at man har handlet det man har lyst på i TaxFree-en. Det er så kjeeeedelig (untaket er når man har buffé, selvfølgelig). Så fryktelig kjedelig. At jeg synes at båt er kjipt har nemlig ingenting med sjøsyke å gjøre. Jeg blir nemlig ikke sjøsyk. Det kan være så mye storm havet vil, jeg blir ikke sjøsyk. Mens majoriteten ligger med hodet over dass kan jeg løpe rundt og le som en unge hver gang bølgene gjør det slik at man hopper lengre og høyere opp i luften. Som btw er en gøy ting med båt, men det blir litt ensomt i lengden.
Det er noe annet med de kortere ferje-turene. Jeg liker nemlig veldig godt ferjene man må ta når man tar kystbussen fra Stavanger til Bergen (eller motsatt vei). Man kan bare sitte der i ro og mak og spise nistepakken og drikke kaffe og se på fjorden og vite at man er på vei.
Småbåter er en helt egen kategori. Robåter, kanoer og motorbåter osv. er jo bare gøy. Kanskje fordi man ikke befinner seg oppi slike fartøy med en haug av folk man ikke liker. Kanskje fordi man ofte har kontrollen selv. Kanskje fordi man gjør noe. Det er ikke kjedelig, det er ikke klaustrofobisk og det er ikke teite klisjéer knyttet til det.
Apropos klisjéer, hva i helvete er så kult med pirater? Det har jeg aldri skjønt. Og for all del, jeg liker horisonten, så lenge jeg står på land og er fri. Jeg kunne aldri tenkt meg å bo i innlandet**. Det hadde vært hakket mer klaustrofobisk enn på båt. Jeg antar at man trenger en viss balanse der, land og hav, hav og land.
Men selvfølgelig, hadde jeg vært en havfrue eller hatt en ubåt hadde alt vært annerledes. Under vann er noe helt annet enn over vann. Det hadde vært stas, det!
*Motoren var til bruk ved vindstille.
**Tulla! Jeg skal jo bo i Berlin! Og Sveits er jo verdens vakreste land! Aldri si aldri, når skal jeg slutte å være så skråsikker?
Fint!
Nå har jeg lest Frode Gryttens Bikubesong og jeg elsker den. Den er kanskje en av de fineste bøkene jeg noensinne har lest. Nei, ikke kanskje, den er en av de fineste bøkene jeg har lest. Og nå bør jeg ikke lese skjønnlitteratur på en stund fordi jeg uansett bare kommer til å tenke at "dette er dårlig i forhold til Bikubesong", når det egentlig ikke er så dårlig, det bare kan ikke måles opp mot Bikubesong, og det er ganske unfair mot vedkommende forfatter og mest kjipt for min egen del.
Bikubesong er og en sånn bok som får meg til å tenke at jeg ikke burde bli forfatter likevel. (Men det er et kall, så hva skal jeg gjøre med det?)
Mens jeg er så godt inne i det å anbefale ting (selv om hele Norge sikkert har lest denne boken for lenge siden, alle unntatt meg), og som unnskyldning til negativiteten min, skal jeg anbefale flere fine saker. Siden du allerede sitter med Internettet: den søte Hjartesmil-bloggen, tegningene til Jeff Thomas og Fiona Apples Sally's Song. Men jeg er ikke bare mjuk, for jeg vil også anbefale filmen Welcome To The Dollhouse, som altfor få folk har sett og som er en film jeg ler rått av (hovedpersonen får ingen sympati fra meg, selv om hun har briller og mørkt hår og er like stygg som det jeg og var på hennes alder).
Eller gå i matvarebutikker. Det har jeg gjort i dag og det er noe av det gøyeste som finnes! (Men likevel er det noe så enkelt som tomatsuppe jeg har mest lyst på til middag i dag).
Bikubesong er og en sånn bok som får meg til å tenke at jeg ikke burde bli forfatter likevel. (Men det er et kall, så hva skal jeg gjøre med det?)
Mens jeg er så godt inne i det å anbefale ting (selv om hele Norge sikkert har lest denne boken for lenge siden, alle unntatt meg), og som unnskyldning til negativiteten min, skal jeg anbefale flere fine saker. Siden du allerede sitter med Internettet: den søte Hjartesmil-bloggen, tegningene til Jeff Thomas og Fiona Apples Sally's Song. Men jeg er ikke bare mjuk, for jeg vil også anbefale filmen Welcome To The Dollhouse, som altfor få folk har sett og som er en film jeg ler rått av (hovedpersonen får ingen sympati fra meg, selv om hun har briller og mørkt hår og er like stygg som det jeg og var på hennes alder).
Eller gå i matvarebutikker. Det har jeg gjort i dag og det er noe av det gøyeste som finnes! (Men likevel er det noe så enkelt som tomatsuppe jeg har mest lyst på til middag i dag).
onsdag 21. januar 2009
tirsdag 20. januar 2009
Dette er over i morgen
Æsj, noe av det kjipeste jeg vet er når jeg bruker timesvis på å skrive noe og jeg ender opp med å trykke 'delete' eller hive papiret i peisen til slutt. Jeg skriver langt og gjør meg flid med rettskriving og alt mulig, koker opp uendelig mye tevann (eller trakter kaffe, det kommer ann på hva jeg vil ha) og utsetter middagen fordi jeg må bli ferdig med teksten når jeg først er så godt i gang. Også forkaster jeg det!? Jeg gjør det fordi jeg plutselig tenker: "Hva i helvete er dette? Det er så dårlig og pinlig!", eller jeg har kanskje hatt en anelse om det hele tiden i løpet av skrivinga, men tenker "Så, så, bare fiks litt på det og det, så blir det bra" og fortsetter likevel. Uansett, så kommer jeg til et punkt hvor jeg innser at om enn hvor mye mer jeg kommer til å jobbe med denne teksten, så kommer den til å være rævdårlig.
Noen ganger gjelder dette blogginnlegg. Da har jeg av og til trykket 'publiser innlegg' og angret etterpå. Noen ganger går det et minutt før jeg angrer og sletter hele greia. Andre ganger tar det lengre tid, opptil timer (da har jeg som regel hatt det svirrende i bakhuet hele tiden at "det innlegget er kanskje for dårlig, jo, det er for dårlig, skal jeg slette det eller ei?") før jeg sletter det og bare kan håpe på at ikke for mange har rukket å lese det.
Jeg har nemlig skrevet så mye ræva i mitt liv at jeg blir flau bare jeg tenker på det.
Jeg vet ikke helt hvorfor det er sånn. Kanskje det er innholdet som er feil, eller kanskje det er skrivemåten. Det er rart det, for det har vært mye forskjellig innhold og mange forskjellige skrivemåter. Skrivemåter: stemmen, stilen og den regla der. Kanskje det blir dårlig fordi jeg har lest for mange bøker og jeg får en sterk følelse av at det jeg skriver bare er oppgulp. Eller at jeg er for ung og har opplevd for lite til å skrive om livet og sånt. Jeg kan heller ikke skrive med tyngde, for jeg er så altfor u-intellektuell og jo flere timer jeg bruker på å lese aviser hver dag, jo mer føler jeg at jeg må lese for å holde tritt, for jeg hater, hater likegyldighet, jeg vil ikke være en sånn en som driter i alt sammen og har nok med seg selv.
Her en dag satt jeg midt oppi en liten gruppe av studenter og hørte at de snakket om ditten og datten, hun ene gikk på statsvitenskap og han ene hadde mastergrad, og jeg synes ikke de så så fryktelig gamle ut (jeg vet ikke, det var ikke noen jeg kjente) og jeg skjønte egentlig ingenting av hva de snakket om. Han ene hadde bodd i Tyskland, han hadde gjort noe som var relevant for EU, det fikk jeg med meg. Jeg tenkte at jeg vil jo også studere statsvitenskap, men hvordan skal jeg klare det, jeg skjønte jo ikke noe av det jenta sa! Jeg tenkte også at jeg og vil bo i Tyskland en eller annen gang, men at jeg til tross for 9 år med tysk på skolen bare klarer å lese tysk på nivå Dameblader og Sladreblader og muntlig bare bestille ein Apfelsaft, bitte!.
Jeg er ikke noe særlig flinkere i engelsk, sier brevet jeg nylig fikk fra Eksamenskontoret. Og sist jeg fikk en karakter i norsk sa den "Du er middelmådig" og jeg slutta hele greia og nå har jeg meldt meg opp som privatist i faget og jeg vet ikke hva jeg skal ha særemne om ennå. Apropos skole, før jul en gang jeg ikke hadde noe annet å gjøre, skrev jeg en stil om terrorisme med utgangspunkt i sitatet "One man's freedom fighter is another man's terrorist". Det var en oppgave søstera mi hadde i samfunnsfag (videregående), og i dag fikk jeg vite at det bare ble en 4+ på den. Ok, men kanskje jeg skal holde meg til det trivielle fra nå av og langt bort i fra alt som har med synsing å gjøre. Kanskje jeg bare skal studere for å studere og aldri bli noe spesielt, men leve på studielån for alltid. (Om jeg kommer inn på noen skole i det hele tatt.)
Mm-hm, skal jeg si dere hvorfor jeg skriver alt dette? Fordi jeg i dag faktisk brukte timesvis på en tekst som var helt wasted og som jeg nå har kvittet meg med for godt, og jeg blir alltid litt mutt av det. Det er jo faktisk noe av det kjipeste jeg vet.
Noen ganger gjelder dette blogginnlegg. Da har jeg av og til trykket 'publiser innlegg' og angret etterpå. Noen ganger går det et minutt før jeg angrer og sletter hele greia. Andre ganger tar det lengre tid, opptil timer (da har jeg som regel hatt det svirrende i bakhuet hele tiden at "det innlegget er kanskje for dårlig, jo, det er for dårlig, skal jeg slette det eller ei?") før jeg sletter det og bare kan håpe på at ikke for mange har rukket å lese det.
Jeg har nemlig skrevet så mye ræva i mitt liv at jeg blir flau bare jeg tenker på det.
Jeg vet ikke helt hvorfor det er sånn. Kanskje det er innholdet som er feil, eller kanskje det er skrivemåten. Det er rart det, for det har vært mye forskjellig innhold og mange forskjellige skrivemåter. Skrivemåter: stemmen, stilen og den regla der. Kanskje det blir dårlig fordi jeg har lest for mange bøker og jeg får en sterk følelse av at det jeg skriver bare er oppgulp. Eller at jeg er for ung og har opplevd for lite til å skrive om livet og sånt. Jeg kan heller ikke skrive med tyngde, for jeg er så altfor u-intellektuell og jo flere timer jeg bruker på å lese aviser hver dag, jo mer føler jeg at jeg må lese for å holde tritt, for jeg hater, hater likegyldighet, jeg vil ikke være en sånn en som driter i alt sammen og har nok med seg selv.
Her en dag satt jeg midt oppi en liten gruppe av studenter og hørte at de snakket om ditten og datten, hun ene gikk på statsvitenskap og han ene hadde mastergrad, og jeg synes ikke de så så fryktelig gamle ut (jeg vet ikke, det var ikke noen jeg kjente) og jeg skjønte egentlig ingenting av hva de snakket om. Han ene hadde bodd i Tyskland, han hadde gjort noe som var relevant for EU, det fikk jeg med meg. Jeg tenkte at jeg vil jo også studere statsvitenskap, men hvordan skal jeg klare det, jeg skjønte jo ikke noe av det jenta sa! Jeg tenkte også at jeg og vil bo i Tyskland en eller annen gang, men at jeg til tross for 9 år med tysk på skolen bare klarer å lese tysk på nivå Dameblader og Sladreblader og muntlig bare bestille ein Apfelsaft, bitte!.
Jeg er ikke noe særlig flinkere i engelsk, sier brevet jeg nylig fikk fra Eksamenskontoret. Og sist jeg fikk en karakter i norsk sa den "Du er middelmådig" og jeg slutta hele greia og nå har jeg meldt meg opp som privatist i faget og jeg vet ikke hva jeg skal ha særemne om ennå. Apropos skole, før jul en gang jeg ikke hadde noe annet å gjøre, skrev jeg en stil om terrorisme med utgangspunkt i sitatet "One man's freedom fighter is another man's terrorist". Det var en oppgave søstera mi hadde i samfunnsfag (videregående), og i dag fikk jeg vite at det bare ble en 4+ på den. Ok, men kanskje jeg skal holde meg til det trivielle fra nå av og langt bort i fra alt som har med synsing å gjøre. Kanskje jeg bare skal studere for å studere og aldri bli noe spesielt, men leve på studielån for alltid. (Om jeg kommer inn på noen skole i det hele tatt.)
Mm-hm, skal jeg si dere hvorfor jeg skriver alt dette? Fordi jeg i dag faktisk brukte timesvis på en tekst som var helt wasted og som jeg nå har kvittet meg med for godt, og jeg blir alltid litt mutt av det. Det er jo faktisk noe av det kjipeste jeg vet.
Abonner på:
Innlegg (Atom)