Bøkene jeg leste i oktober, del 3

11. RUBY av Francesca Lia Block og Carmen Staton ¤ ¤ ¤ (¤)
Denne bokas tema begynner å bli høyst uoriginal i FLBs verden. Jeg følte jeg hadde lest Ruby før, men nei, jeg hadde lest The Hanged Man fra 1994. Ruby er som en mer sofistikert og gjennomtenkt versjon av The Hanged Man. Men kunne ikke Francesca bare ventet litt med å gi ut en bok om dette da, sånn at jeg hadde sluppet å lese The Hanged Man (som er skisseaktig i forhold) og heller bare gått rett til å lese Ruby? Og så er det en ting til jeg må påpeke ved Ruby, og det er at handlingen i Ruby basically foregår i...England!!! DET GÅR IKKE. FRANCESCA LIA BLOCK = CALIFORNIA. CALIFORNIA = FRANCESCA LIA BLOCK. Og så henger Ruby i ENGLAND??? Vedder på at det er beskrivelsene av det landlige England som er det medforfatter Carmen Stanton har bidratt med. Det landlige England og Francesca Lia Block er så feil. Det er som kanelstrødde eplebiter dyppet i ketsjup.

12. FORBIDDEN FRUIT fra brevene til Abbelard og Heloise ¤ ¤
Denne boka står på Penguins liste over Great Loves, en liste jeg har satt meg som mål å lese alle bøkene av. Det begynte med Sagans Bonjour Tristesse! Som er fin-fin. Og så ender det (foreløpig, jeg har enda en del bøker igjen på listen å lese) med at jeg leser deler av breskorrespondansen mellom den kristne middelalderfilosfen Abbelard og Heloise, som opplagt ikke var noe annet enn et godt, gammldags ligg for Abbelard, og likevel har noen klart å gjøre dette til en historie om Great Loves?! For det første, som jeg allerede har sagt: Abbelard forveksler kåthet med kjærlighet. For det andre: hvis Abbelard virkelig elsker Heloise, så kan han jo bare få henne! Han må jo ikke være kristen middelalderfilosof. Kan han ikke bare bli bonde og leve lykkelig med Heloise på en gård i Alpene hvis denne kjærligheten deres er så sterk som de sier, i stedenfor å sitte på hver sin kant av Frankrike og sende brev til hverandre? Dritteit. Hvorfor gjør folk det så vanskelig for seg selv?

13. MØRKETS RIKE. REPORTASJE FRA NORD-KOREA av Barbara Demick ¤ ¤ ¤ ¤
Dette en en bok basert på samtaler med avhoppere fra Nord-Korea, samtaler som Barbara Demick har hatt med dem over flere år. Syv, åtte, ni år. Faktisk var det Guy Delisles tegneserieroman Pyongyang som gjorde at jeg ble interessert i Nord-Korea, og flere av tingene han tegner/skriver om i den, gjenkjenner jeg i Mørkets rike. Veldig interssant bok, men også selvpining å lese.

14. SAMMEN.BRUDD av Edy Poppy ¤ ¤ ¤ ¤
Husker da jeg var seksten år og leste Anatomi. Monotoni. og ikke riktig skjønte om jeg likte den eller ikke, men som uansett satte seg så fast i mitt sinn, at jeg nesten hoppet i taket da jeg fikk vite at Edy Poppy skulle gi ut noe nytt! En novellesamling denne gangen. Og det er med Sammen.Brudd som med Anatomi. Monotoni, jeg vet ikke helt riktig. Jeg måtte tenke meg om etter Sammen.Brudd også, riktignok kortere denne gangen, og jeg kom fram til at jeg likte den. Kanskje klarte jeg å bestemme meg nå for om jeg likte den eller ikke siden jeg har blitt en god del mer voksen enn jeg var da jeg leste Anatomi.Monotoni, jeg vet ikke. Jeg synes i hvertfall hun skildrer ensomheten/toseomheten godt. Jeg tror på henne, selv om karakterene hennes er ganske spesielle. Ensomheten/tosomheten er kanskje noe universelt da?

15. DEN HEMMELIGE HAGEN av Frances Hodgson Burnett ¤ ¤ ¤ ¤
Denne ble vi høyopplest fra på skolen da jeg var et lite skolebarn. Dessverre kunne jeg allerede lese da, og etter at jeg lærte meg å lese, så var ikke høytopplesning noe særlig stas lenger (lydbok nei), så jeg kan ikke si at akkurat selve høytopplesningen av denne boka var noe spesielt kjært for meg; eller at jeg husker noe fra den i det hele tatt, annet enn at jeg spiste matpakka mi og hatet den økologiske melken de hadde på Steinerskolen (sykt glad jeg var da jeg begynte på vanlig skole og de hadde TINE melk i små kartonger!), og idéen om hemmelige hager. Jeg var så sykt inni idéen om hemmelige hager. Det er en sånn romantisk forestilling jeg har, om det vakre ved hemmelige hager. Som om hager blir vakrere når de er hemmelige. Og det blir de jo. Jo færre som vet om noe, jo mer verdifult føles det ut som. Det gjelder jo alt det. Det gjelder å ikke selge sjela. Det er jo mye finere at bare jeg og kanskje to til har sett en viss film, den er vår liksom, enn at alle i hele verden har sett den. Eller et band. Hvasomhelst. Og hager er så fine. Jeg skal sykt IKKE bo i leilighet når jeg blir etablert en gang jeg også; jeg skal ha et hus med hage og går rundt med gummistøvler på hele dagen lang og spise mine egne grønnsaker. Det tenkte jeg på da jeg leste denne boka nå. Å, fint!

Bøkene jeg leste i mai, del 2

8. DEN ELSKELIGE GIFTBLANDERSKEN av Arto Paasilinna ¤ ¤ ¤ ¤
Denne lånte jeg fordi ei god venninne hvis boksmak jeg stoler på sa at den var kjempemorsom.Den handler om ei eldre dame som har en fæl slektning som kommer på besøk en gang i måneden sammen med kumpanene sine for å ta pengene hennes. Selv om jeg ikke lo høyt av denne, var den likevel gøy, og jeg leser gjerne mer av Arto Paasilinna neste gang jeg trenger noe lettleselig og underholdende.

9. WINKIE av Clifford Chase ¤ ¤ ¤
Denne boka handler om en bamse ved navn Winkie som blitt fengslet for terroranklagelser. Det høres litt teit ut, men akkurat dét er ikke det teite med denne boka. Det fungerer nemlig. Det er et godt bilde på hvor dumt det blir når noen skal bli dømt som skyldige for enhver pris og derfor med opplagte ulogiske argumenter. Det som er teit er det liksom-filosofiske opplegget som forfatteren prøver seg på. Det blir også en smule teit når Winkie føder en ny bamse. Ja, les setningen en gang til. Winkie føder en ny bamse. Når det er sagt må jeg si at boka ikke var så verst, den var underholdende nok, den.

10. MYSTERIER av Knut Hamsun ¤ ¤ ¤ ¤ ¤
Helt fra jeg leste utdrag fra Victoria i norskbøkene på ungdomsskolen har jeg likt Knut Hamsun. Jeg vet jo det, men jeg forbløffer meg likevel hver gang, også nå, det er som om jeg må gjenfinne ham for hver gang, og denne gangen tenker jeg at Mysterier må være den Hamsun-boka jeg liker best. Enkelte steder må jeg le høyt og jeg blir stadig vekk overrasket over hva Nagel finner på. Hver gang jeg tror jeg vet hva som kommer til å skje, så skjer det aldri. Hovedpersonene hans, de er så merkelige og rare og uforutsigbare. De er mysterier alle sammen. Det er også noe med denne stemningen som finns i alle Hamsun-bøkene jeg har lest, denne merkelige stemningen som jeg ikke kan sette fingeren på, annet enn at den kan kalles hamsundsk, den stemningen er her også.

11. THE HANGED MAN av Francesca Lia Block ¤ ¤ ¤ ¤
Jeg skriver ofte om hvor magisk verden blir med Francesca Lia Blocks ord. Hvor fint alt blir. Det jeg glemmer å fortelle er at hun også skriver mørkt. Hun skriver mørkt og dystert, ja, for eksempel i novellen Blue, hvor hovedpersonen Las mor begår selvmord. Eller i romanen Pretty Dead, hvor Claire, som er vampyr, er dømt til å leve for evig og er nødt til å oppleve gang på gang at de hun elsker dør fra henne. Men ingen av dem (eller noen andre) slår denne. Dette må være den mørkeste jeg har lest til nå. Jeg får den samme ekle stemningen som jeg fikk da jeg så filmen Mysterious Skin, en forferdelig, men estetisk, film jeg får helt vondt i hjertet av. Nylig snakket jeg med noen om denne filmen, hvorpå vedkommende sa hun hadde sett den flere ganger og jeg tenkte for meg selv at jeg ikke skjønte hvordan noen kunne orke å utsette seg for noe sånt. Og akkurat sånn, altså, er denne boken også.

12. YARDEN av Kristian Lundberg ¤ ¤ ¤ ¤
En arbeiderroman om å jobbe som timearbeider i Sverige, og fryktelig kjipt er det. I det jeg leser Kristian Lundbergs beskrivelser av arbeidsplassen sin Yarden, på havna i Malmö, tenker jeg at jeg håper jeg slipper dette. Noensinne. Jeg blir nemlig litt redd fordi han visstnok tidligere har vært en suksessrik krimforfatter, for så å likevel måtte ta denne lousy jobben, selv om jeg ikke helt skjønner hvordan en kan bli så fattig som han er, men så kommer jeg på at dette er i Sverige og ikke i Norge, at han har en sønn og en gjeld å betale tilbake. Denne gjelden skriver han ikke så mye om, men jeg mistenker at det er en forbruksgjeld, for han har visst levd over evne. Jeg lurer på hva han har gjort tidligere i livet som gjør at han må leve med denne nesten meningsløse tilværelsen etterpå. Han har ikke en gang råd til å ta bussen til jobb. Og ikke nok med de åtte timene han jobber på havna, så jobber han et par timer i en dagligvarebutikk på kvelden også. Ikke fordi han trenger noen ekstra slanter, men fordi han må. Han har ikke råd til annet. Det får meg til å grøsse (men ikke like mye som trygdesnyltere fyller meg med forakt).

13. OCEANEN av Göran Sonnevi ¤ (¤)
Å, så jævla lang. Så jævla langdryg. Så jævla tre måneder tok det å lese denne. Jeg fornyet den max antall ganger man kan fornye et bibliotekslån, på slutten der måtte jeg bare spurte gjennom de femti siste sidene. Og det var hardt, skal jeg si dere. Denne diktboka på over firehundre sider har Göran Sonnevi fått Nordisk Råds litteraturpris for, men jeg, jeg gir den ingen personlig pris. Den var så utrolig lang og kjedsommelig. Jeg tok meg selv et par ganger i å lese diktene høyt, for å liksom underholde meg selv med å snakke svensk samtidig som jeg leste. Jeg er så uendelig glad og lettet for at denne boka er over.

14. NYE RITUALER av Cecilie Løveid ¤ ¤ ¤ ¤
Å, jeg blir så glad når jeg oppdager fine, nye diktere. Ikke at Cecilie Løveid er ny som dikter, men ny i mitt litterærer univers. Jeg oppdaget henne da jeg leste et minneord over Sigmund Hoftun i Vinduet 1/11 - skrevet av henne. Det var så fint at jeg noterte meg navnet hennes og siden lånte Nye ritualer. Neste gang jeg er på biblioteket nå skal jeg låne enda en bok av henne

15. NOTES OF A DIRTY OLD MAN av Charles Bukowski ¤ ¤ ¤ ¤
En gang i februar fikk jeg en fin e-post fra ei som hadde lest bloggen min om blant annet at jeg burde lese Charles Bukowskis Notes of a dirty old man. Siden det var så innmari fint og fordi jeg likte Bukowskis Hot Water Music, bestemte jeg meg for å anskaffe meg Notes of a dirty old man, men av grunner som f.eks. at bokstabelen min er nærmest en meter høy, tok det litt tid før jeg fikk lest den. Nå har jeg imidlertid endelig fått lest den og det var så mange sitater jeg måtte spare på at jeg ikke kunne skrive ned alt, jeg måtte heller bare brette og markere med penn. I kombinasjon med at jeg har dratt den med meg i regnværet som har vært i det siste, ser det nå ut som om jeg har eid denne boken i ti år, og ikke bare i et par måneder. Notes of a dirty old man er en samling med korte tekster som Bukowski skrev for undergrunnsavisen Open City i Los Angeles. Det er interessant selv om menneskene i boka nesten konstant er drita. Neida. De spiller på hester og gifter seg med damer de bare har kjent i et par - tre uker også. Spesielt teksten om engelen som vil spille baseball likte jeg veldig godt. Og samtalen mellom han som skal til å tortureres og avhøreren. Her er litt av den samtalen:

" [...] you say you feel this madness. what do you do when it comes  upon you?
I write poetry.
is poetry madness?
non-poetry is ugliness.
what is ugly?
to each man, something different.
does ugliness belong?
it's there.
does it belong?
I don't know, sir.
you pretend knowledge. what is knowledge?
knowing as little as possible.
how can that be?
I don't know, sir.
can you build a bridge?
no, sir.
can you make a gun?
no, sir.
these things are the products of knowledge.
these things are bridges and guns."