Mer mann i monitor II

   

Mitt nyttårsforsett om å lese flere menn går strålende. Siden forrige innlegg har jeg lest enda tre bøker skrevet av menn. En av dem var Storkenes flukt av Walid Nabham. Jeg likte den ikke, bl.a. pga. den overveldende mengden beskrivelser av kvinnebryst, og mangelen på beskrivelser av kvinner som ikke enten handlet om at de var en søster, en mor eller en sexy person. Jeg tror ikke det var en eneste kvinne i romanen som ikke fikk utseende sitt beskrevet, hvis hun ikke var enten hovedpersonens søster eller mor.

Her kommer et utvalg sitater om bryster:  

Enda flere bryster, eller skal vi si lovens lange bryster: 

Nabham er også glad i å beskrive ting som om de var kvinner: 

Bokstaver er som kvinner! Jeg må bare le. 

Malta er en kropp. Ja, riktignok står det ingenting her om
at det må være en kvinnekropp, men et annet sted
 i boka beskriver Nabham Malta som en kvinne som stiller
seg på fire for å bli tatt bakfra av kristne Europa(!). 

Beirut er en brud. 

Malta kan også være en brud, eller kanskje en sirene? 

Og siden dette er et innlegg i en serie om bøker skrevet av menn, måtte jeg ta med følgende sitat, hvor hovedpersonen ramser opp sine store litterære helter: 

Ikke en eneste kvinne er å se!

Romanen inneholder også en historie om en mann som lager opptøyer ved å vise fram penisen sin, og det skal liksom være litt gøy? Jeg synes ikke det var noe spesielt gøy: 

Hovedpersonen stiller en kvinne han treffer et spørsmål for å finne ut hvor intelligent her. Bare en liten prøve, altså, som kvinnen må bestå for at han skal gidde å snakke videre med henne: 

Slenger med et utdrag om krig og knulling til slutt: 

Nei, dette var virkelig ingen høydare av en roman. Og jeg har ikke en gang nevnt de smått anti-semittiske holdningene hovedpersonen farer med. Han gis ingen motstand, holdningene hans blir aldri stilt spørsmål ved, og en leser kan jo spørre seg: er det greit at hovedpersonen ikke stilles til veggs fordi familien hans er blitt fordrevet fra landet sitt, moren hans er død og faren er blitt stum som en østers? I en enkel verden er det sikkert det, men jeg forventer mer av en roman. 

Generelt var Storkenes flukt en temmelig uinteressant, og til tider kjedelig, roman. (Det forklarer også hvorfor jeg brukte flere måneder på å komme meg igjennom den, jeg tror jeg begynte på den i oktober, november i fjor.) Det mest interessante leste jeg i forordet, hvor det stod at maltesisk (som romanen er oversatt til norsk fra) har sin opprinnelse fra arabisk. Det visste jeg nemlig ikke fra før. 

De andre bøkene av menn jeg har lest siden sist, er forøvrig Tollak til Ingeborg av Tore Renberg og Finans av Martin Svedman. Jeg skal ikke gå nøyere inn på de to, skal jeg nå målet mitt, kan jeg ikke skrive om hver eneste bok jeg leser. Førstnevnte ble dessuten godt og nøye diskutert i bokklubben - og jeg likte den forresten godt.