mandag 21. mai 2018

Slutten av et semester

Da jeg studerte humaniora, kunne jeg alltid lese en eller annen roman som hadde noe å gjøre med det jeg leste på til eksamen. Ikke bare da jeg tok litterære fag, men også da jeg tok andre humanistiske fag, som f.eks. religionsvitenskap. For eksempel leste jeg Imre Kertész da jeg leste om jødedommen. Likeså leste jeg Barabbas av Pär Lagerkvist og Trekket mot nord av Tayeb Salih da jeg leste om henholdsvis kristendommen og islam. Jeg kunne lese romaner med god samvittighet. Det pleide å gå veldig bra. Etter at jeg begynte å studere naturvitenskap, var det ikke lenger så enkelt. Det jeg mener med enkelt, er ikke å si at humaniora er enklere, men at tilnærmingen er en annen, og at det å lese romaner gjør at faget blir lettere, mer levende, og at det er enklere for meg, nettopp fordi jeg elsker å lese. For meg er det ikke noe tungt å ta opp en roman og begynne på den. Jeg stod aldri utenfor studiene og følte jeg måtte dytte meg selv inn, trå over en grense mellom studiet og livet ellers, fordi det å lese rett og slett er noe jeg gjør hele tiden, å lese har vært en naturlig del av livet siden jeg var ganske liten.

Nå som jeg studerer naturvitenskap, er det noe annet. Det handler så mye om tekniske ting, for eksempel nå som jeg snart skal ha eksamen i bioinformatikk. Det finnes ikke noen romaner som kan hjelpe meg til å forstå bioinformatikk bedre. Jeg er rett og slett nødt til å få meg selv til å sette meg ned og lese til eksamen. Å øve på oppgaver i bioinformatikk og lære seg de ulike algoritmene er noe jeg må dytte meg selv til å gjøre, det er ikke noe som faller seg naturlig, noe som skjer av seg selv når man leser, nei, jeg må finne fram penn og papir og regne. Jeg må øve meg i programmering. Alle disse tingene liker jeg, men jeg liker det ikke så godt at jeg står opp og setter i gang umiddelbart, jeg må hele tiden tvinge meg selv til å sette i gang, noe jeg sjeldent gjør med lesing. Da begynner jeg bare med en gang, og jeg har problemer med å avslutte for å gjøre andre ting, jeg vil bare lese, det er så lett.

Jeg mener ikke å si at alt jeg leser er lett å lese. Jeg leser romaner som møter motstand. Det er bare så mye lettere å begynne, å forsøke.

Mannen jeg bor sammen med er langt inn i en doktoravhandling i samfunnsvitenskap. Han tenker på det han studerer hele tiden, legger det sjeldent helt vekk. Det faller ham naturlig å holde på med det han gjør, han holder rett og slett på med det som interesserer ham mest. Dagen lang, i helgene og i feriene. Det er altoppslukende. I studiene mine holder jeg ikke på med det som interesserer meg mest, derfor må jeg helle tiden trå inn og ut av dem. Det kan gå uker uten at jeg taster en eneste programmeringskode eller leser en eneste vitenskapelig artikkel om økologi eller genetikk. Den iherdige interessen jeg observerer at kjæresten min har for det han driver med, finner jeg ikke igjen i mine naturvitenskapelige studier, men jeg finner dem igjen i min interesse for litteratur. Det er en interesse som jeg aldri legger fra meg, det er det jeg holder på med dagen lang, i helgene og i feriene. Slutten av debutromanen min ble for eksempel skrevet bak en vifte på en kafé i Dong Hoi i Vietnam.

Det hender selvsagt at jeg må tvinge meg selv til å skrive. Det er en del av det. Men jeg tenker veldig ofte på det jeg skal skrive, det jeg vil skrive. Det er ikke noe jeg legger vekk på samme måte som jeg kan legge vekk studiene. Det kan gå dager uten at jeg tenker på masteroppgaven, men det går sjeldent en dag hvor jeg ikke tenker på det jeg skriver.

Noen ganger lurer jeg altså på om jeg studerer det jeg burde studere, når det er helt opplagt at det jeg virkelig lar meg oppslukes av er noe annet.

Altså, jeg elsker naturvitenskap, det er tosidig, og jeg bruker det når jeg skriver, svært mye av det, men når det ikke kan brukes, i hvert fall ikke med en gang og umiddelbart, lurer jeg i blant på hvorfor jeg prøver å lære meg det. Kanskje må jeg bare skjerpe meg. Kanskje er dette bare en måte å prokrastinere på, å si at det er mai og at jeg snart skal ta eksamen, men stort sett bruker dagene på å lese bøker og være ute. Jeg kan kanskje si at det er været som trekker meg ut, at jeg må gripe sjansen på sommer nå, siden jeg snart skal dra til Arktis. Det er en dårlig unnskyldning, jeg har rett og slett mistet hele interessen for å lese til eksamen. Det har vært en dalende interesse for å lese til eksamen for hvert semester som går, det føles som om jeg studerer langt på overtid. Innimellom har det vært enkelte emner som har interessert meg veldig, som jeg dykker ned i og oppslukes av, som for eksempel genetisk grunnlag for biodiversitet, jeg leste artikkel på artikkel om hveten og jordbrukets historie. På et bokbad for noen uker siden var det noen som kommenterte at de tre, fire, fem første sidene av debutromanen min handlet om nettopp landbruksrevolusjonen, og det var noe jeg selv ikke hadde tenkt på, gjorde den det? Det vil si, jeg visste jeg hadde skrevet om den, men at den fremstod som så markant at noen tok det opp på den måten, var noe jeg ble overrasket av, hadde jeg skrevet en roman om landbruket? Ja, det hadde jeg visst på et vis. Men det visste jeg ikke at jeg kom til å gjøre den høsten jeg leste om hvete, einkorn og durum.

Man vet liksom aldri, kanskje jeg en dag skriver en roman om en bioinformatiker.

5 kommentarer:

Astri sa...

Dette er som med meg og jus. Alle lærere mente at jeg burde studere litteraturvitenskap eller politisk idehistorie basert på kunnskap og talent, men attenårige meg visste at jus ville være en praktisk, interessant yrkesvei hvor jeg ville være garantert en jobb som jeg kan forsørge meg selv med. Alle andre interesser kunne jeg dyrke på fritiden, noe jeg har gjort. Man kan leve godt med flere lidenskaper i livet, og jeg er veldig glad for at jeg både kan jobbe for en renere verden, samtidig som jeg kan fordype meg i litteratur etter lang dag.

Riktignok er ikke lesing det samme som skriving (her skrives det bare for skrivebordsskuffen), som kvalifiserer som et yrke, men driften, ønsket om å utvikle den delen av seg er sannsynligvis sammenlignbar.

Veldig gode tekster du har skrevet her i det siste! Lover godt for neste bok<3

Kathleen sa...

Tusen takk!

Du er mer fornuftig enn meg, jus er vel mye mer nyttig sånn sett enn disse biologistudiene jeg tar. Jeg tenker på det som naturvitenskapens litteraturvitenskap, ganske ubrukelig. Neida, ingenting er ubrukelig, det er bare ikke så veldig opplagt hva jeg kan bruke denne biologien til (i forhold til ingeniører og bioteknologer, liksom). Man kan jo alltids bli lærer, men det er ikke noe for meg.

Astri sa...

Hva med forskning? F.eks. noe i krysningspunktet biologi - samfunnsvitenskap? Du er jo i tillegg flink til å formidle, ikke redd for å ta en diskusjon, og kunne lett delt tiden din mellom forfatterskap (fordi du _er_ en forfatter og flere bøker vil komme, det vet jeg.) og organisasjonsarbeid, eller altså forskning.

Ja, jeg var overraskende fornuftig allerede på videregående, men drømmer nå om å ta den bacheloren i litt.vit. som jeg skulle tatt! Det var også frykten for å ende opp som lærer som gjorde at jeg valgte jus. Det er mer matnyttig å stanse deponering av forurensede masser på landbruksjord enn å oppdra ufordragelige ungdommer.

Kathleen sa...

Jeg har tenkt på forskning, men blir stresset av å tenke på en doktorgrad. Spørs om jeg er god nok til det, samtidig er det i seg selv krevende nok, om jeg ikke også stadig skal tenke på skriving. (Ikke at man nødvendigvis MÅ ha doktorgrad for å forske.) Det hadde vært fint med en ikke altfor krevende jobb til smør på bordet. Samtidig er det jo mange ting som ikke er så vanskelige lenger jo mer man holder på med det. Jeg kunne faktisk tenke meg å jobbe med statistikk. (De fleste medstudenter synes feltarbeidet er det beste med masteroppgaven. Jeg er helt uenig: jeg ser mest fram til statistikk og oppgaveskriving.)

Gå for bachelorgraden i litt.vit om du drømmer om det og har mulighet! Det er så gøy å lese og gå så dypt inn i det man leser. Jeg lærte SÅ mye.

Astri sa...

Fordelen med forskning og/eller doktorgrad er at du kan velge det emnet som du brenner mest for og kanskje dermed få den samme følelsen som med litteratur. Jeg skulle gjerne tatt doktorgrad selv, og har til og med valgt emne, men jeg må til Bergen, Oslo eller Tromsø, og flytting er uaktuelt.

Ja, jeg skulle mer enn gjerne startet på Litt.vit. om det bare var mulig å ta det som deltidsstudium! Det ser ikke ut som noen universitet tilbyr dette, og jeg kan ikke slutte på jobb for å studere noe for moro skyld. Løsningen, har jeg fundert meg frem til, er å lese pensum uten å ta eksamen. I det minste lærer jeg mye.