MI BRILJANTE VENNINNE av Elena Ferrante

Opprinnelig publisert i Fædrelandsvennen 10.03.15

KUNNSKAPSTØRSTE JENTER
Å lese Mi briljante venninne får meg til å tenke på alle romanene jeg har lest om guttekompiser som vokser opp, om vennskap mellom gutter som blir til menn, som igjen får meg til å fundere på hvorfor jeg har lest så få gode romaner om vennskap mellom jenter som blir til kvinner, ikke minst norske. Finnes de ikke, eller drukner de i mengden? Er det uinteressant å lese om relasjoner mellom jenter? Bøkene finnes nok, men mange av romanene om jenter handler ofte om jenter som ikke er interessert i stort annet enn gutter; guttene tar rett og slett for stor plass og selve vennskapet mellom jentene blir sekundært. Også i Mi briljante venninne er guttene der, men det er ikke dem det handler om. Boka åpner med et sitat fra Faust som setter tonen for forholdet mellom de to venninnene som vokser opp i Napoli, en by som Ferrante gjør lett å se for seg. De er hverandres følgesvenner, den ene som en slags inkarnert Mefistofeles der hun oppmuntrer sin venninne til å lese mer når hun selv ikke lenger får fortsette på skolen. Foruten å beskrive et kompleks vennskap mellom jenter, som er en sjeldenhet i litteraturen, men ikke i virkeligheten, og som Ferrante gjør på en meget god måte, klarer romanen å beskrive gleden som ligger i å lese litteratur og tilegne seg kunnskap. Til tross for miljøet de befinner seg i, blant fattige håndverkere, tradisjonelle kjønnsroller og familier med shady business, oppstår denne gleden. Samtidig er det sårt hvordan Lila ikke får ta del i denne gleden. Når sant skal sies overrasker det meg at en slik roman skulle komme fra Italia, det er vel ikke akkurat likestillingens mekka, men det gjør det desto bare bedre at romanen er skrevet. Mens vi her på berget nesten drukner i oppvekstromaner om guttegjenger, er Mi briljante venninne et friskt pust som minner en på at vennskap mellom jenter er minst like stort og betydningsfult, verdt å skrive og lese romaner om.