fredag 17. januar 2014

TEORI OM DET ENESTE av Nils Chr. Moe Repstad

jeg strekker hånden mot henne
og tenker: hun er en alpefiol,
en rimtung alpefiol i et Europa
jeg elsket da jeg var 16:
2000 moh. bie, kolibri, furu
smeltevannsbekker, gressåser
og blomstene på verandaen som ikke trengte jord
3600 moh. bresnøen, murmeldyr, mose, ørn
alpinisten uten oksygenbehov eller kvalme

nå har jeg to halve lunger og det er nok til å skrive
men alt er tydelig på den kroppen
medisinerne trekker ut av kjølen
som om det er en skuff i skrivebordet mitt
hud og øyne forstørret i brevpressens glass
håret linjer i boka jeg skriver
når jeg ser ut over havet
og teoretiserer fjell

Slik er et utdrag fra Bok II av Teori om det eneste. Boka består egentlig av to bøker, to faktiske bøker, holdt sammen inni en slags kassett. Det det handler om er stupeulykken forfatteren selv har opplevd. Nitten år var han da han brakk ryggen.

Først leste jeg Bok I og deretter Bok II. Bok I får meg til å tenke på noe mekanisk, menneskekroppen som en maskin, mennesket i den store verdenssammenhengen; jeg vet dette ikke er første gang jeg sier at noe jeg leser får meg til å tenke på filmen The Tree of Life, men altså, jeg gjør det nå likevel. Jeg kommer tydeligvis aldri over hvor glimrende den er til å beskrive mennesket i det store universet, fra tidenes morgen, da vi ikke fantes ennå, da ingen dyr fantes ennå, men da det bare var gasser og støv, og jeg synes, ved andre slags gjennomlesning, at Moe Repstad får til noe av det samme.

For, Teori om det eneste er ikke umiddelbar lett å få tak i. Det er ikke før jeg leser for andre gang at jeg klarer å se, og når jeg leser den andre gangen, leser jeg på en annen måte. Jeg blar i begge bøkene samtidig, de fletter seg sammen i hverandre, speiler hverandre, og det er en mye mer interessant lesing. Bok II handler nemlig mer om jeg-et, og om mennesker rundt jeg-et. Faren, bestemoren, kona. Her beskriver han heller ikke like mange molekyler og mineraler som gatenavn, stedsnavn, plasser han har vært. Noe jeg lar meg begeistre over, som den kristiansanderen jeg er (for det er Kristiansand som er byen i Bok II), er dette avsnittet:

jeg bodde ved det høyeste fjellet i Vågsbygd
sørvendt, ned mot Furulia
under "snurrisen" og Bjørkelia
i enden av et skar, hvor det er risset: "KILL ROTTA"
i den helligste veggen

Et nabolag jeg har bodd i, i to år, og det har også noen andre jeg kjenner, som har bodd der mye lengre enn meg, som jeg sendte utdraget til, hvor så vedkommende kunne fortelle meg at ROTTA var kallenavnet på en lærer på en skole han hadde gått på en gang på 80-tallet, og at det ikke står "KILL ROTTA" lenger der nå, etterfulgt av et kart av område hvor jeg klarte å se "snurrisen", en gate som går i ring som visstnok var veldig gøy å sykle fort i. Og slik beskriver Moe Repstad altså hvordan han vokste opp, livet i bevegelse før ulykken, i farten, i kontrast mot de delene hvor han beskriver sykehus, leger, medisinske termer. De to bøkene med sine to ulike stemninger støtter opp om hverandre, det gir større mening å lese dem samtidig, om hverandre, som om de to er i symbiose sammen, hadde ikke vært like givende å lese bare én av dem, og det at de i formen er slik, underbygger det tematisk biologiske i diktene. Samtidig viser de ulike stemningene ambivalensen; det er ulykken, og så er det poesien:

jeg er Hindenburg
svevende, brennende
flammene skyter gjennom urinlederen
til solar plexus, ned i bekkenet
opp ryggsøylens frakturer
hvor huden er tynn og
hver nervetråd som millioner glødetråder
jeg lever sånn, jeg skriver sånn
jeg er høsten, jeg er vinteren

4 kommentarer:

Anita Ness sa...

Jøss, så spennende en anmeldelse og for en bok dette må være.. Noteres!

Anonym sa...

Hei, har noen spørsmål til deg som jeg håper du kan svare på:

Hvordan klarer du å få A-er og B-er samtidig som du leser såpass mye litteratur utenom fagene?

Hva har du i styrke på brillene?

Har du hatt nordiskprofessor Eivind Tjønneland som foreleser noengang? Hvis ja, hva synes du om ham?

På forhånd takk for svar!

Kathleen sa...

Det er kanskje nettopp fordi jeg leser så mye at jeg klarer å få A-er og B-er; alt henger sammen og jeg leser mye som er relevant til studiene. Litteratur er litteratur, og det er noe av det jeg er mest interessert i og alltid har vært interessert i. Å begynne å studere litteratur når man elsker litteratur føles ikke som et ork. Det er ikke sånn at man sitter på lesesalen og så er litteratur skjøvet ut av hodet når jeg går hjem. Nei, i hodet mitt er det litteratur hele tiden, døgnet rundt.

Skjønner ikke hvorfor du skal vite brillestyrken min, men anyways så er det minus 6 i styrke jeg har. Kan ikke bevege meg i verden uten dem, og nå er de skjeve siden jeg tryna i salto i en snøhaug da jeg stod på ski på søndag.

Nei, tror ikke jeg har hatt Evind Tjønneland som foreleser noen gang. Det ringer ingen bjeller i mitt hode. Jeg gikk jo ikke på nordisk, jeg gikk på litteraturvitenskap.

Camilla Gulbrandsen sa...

God analyse av Teori om det eneste! For et annet og mer personlig møte med Moe-Repstads dikt, sjekk ut http://boktorsdag.wordpress.com/2014/02/08/teori-om-sapestykker/