DEN STORE RUMPEFEIDEN av Marta Breen og Jenny Jordahl

Opprinnelig publisert i Fædrelandsvennen tirsdag 3.5.2016.

I Den store rumpefeiden har Marta Breen sammen med illustratør Jenny Jordahl skrevet en svært fornøyelig bok om «medias bakside». I boken er utklipp fra media med forfatternes sarkastiske kommentarer, tegninger og tekster. Selv om man får lyst til å le når man leser boka, blir man også oppgitt. Oppgitt av hvor fiksert media og samfunn er i kropp, kropp, kropp – og av hvordan folk misforstår hva feminisme handler om. For eksempel er det en litt lengre tekst (relativt sett, ingen tekster i Den store rumpefeiden er spesielt lange), som handler om menn som proklamerer at de «elsker kvinner» som tar en av misforståelsene på kornet. Selv om det sikkert er en velmenende kommentar, er det akkurat slike kommentarer og generaliseringer av kvinner vi ikke vil ha. Kvinner er individer som menn er individer, ikke en masse av noe å elske. Det er så opplagt, men menn er dessverre ganske gode på å ytre slikt – spesielt på kvinnedagen. Man kan ikke gjøre annet enn å riste på hodet. Det samme gjelder om trenden hvor kvinner proklamerer at de er stolte over kroppen sin – uansett hvordan den ser ut. Ærlig talt, hva er det å være stolt over? Det er bare en kropp, alle har det. Det er synd at folk er nødt til å se for seg den samme situasjonen, bare med menn i stedet, for å skjønne hvor dumt det er. Tenk dere det, menn som går ut i media og roper ut hvor stolte de er av kroppen sin!

Breen er god på å sette fingeren på fenomener i media. Ting man kanskje ikke har tenkt så mye over tidligere blir opplagt - og latterlige. Jeg leser boka altfor fort og tar meg selv i å ønske at den var lengre. Mer av disse vittige kommentarene! Mer av de morsomme tegningene til Jordahl! Hvis man fortsatt tror feminister bare er «sinte og sure kjerringer» etter å ha lest Den store rumpefeiden, er det nok heller bare en selv som er sint og sur.

Likevel må jeg påpeke at deler av boka kan være kjedelig for de som følger Breen og Jordahl  i sosiale medier eller pleier å lese Breens kronikker i avisen hun skriver fast i, for det er en del gjenbruk av tekster, tweets og tegninger. Men for de som ikke gjør det, er det bare å kose seg!

Tre og fem år senere (en prokrastinasjon)

For snart tre år siden skrev jeg denne "lørdagslista" i Tallin. Da var jeg nettopp ferdig med en bachelorgrad i litteraturvitenskap. Nå befinner jeg meg i Ås og leser til eksamen i genetikk. Ja, også prokrastinerer jeg. Ikke fra å lese genetikk, for det digger jeg. Det jeg prokrastinerer meg fra er å finne en tekst som jeg kan lese høyt på et kulturarrangement i kveld. Det har jeg ikke gjort på årevis, og jeg må innrømme at jeg ikke er helt komfortabel. Jeg leter gjennom tekster for å finne noe som passer seg, for jeg fikk ikke skrevet noe for anledningen. Jeg leter bl.a. på bloggen, men det slår meg at mange av tekstene handler om temaer som jeg ikke føler meg komfortabel med å stå og snakke om foran et publikum. Jeg er best gjennom skrift. På en annen side: Hva hadde livet vært om alt skulle vært komfortabelt hele tiden? Ingenting blir jo lettere av å gjemme seg. Men inntil jeg finner ut hva jeg skal lese, her er det som har forandret seg på tre år:

Hvordan ser skrivebordet ditt ut? come on
Det er svart og fullt av fargeblyanter etter å ha tegnet fugler hele semesteret, samt foundationpuddersøl. Det er notatbøker fulle av krysningstabeler av ulike genotyper. Det er halvtomme kaffekopper, tomme sjokoladepapir, et innrammet bilde av mitt livs kjærlighet. Stabler av bøker som jeg ennå ikke har lest. Bøker jeg har lest. En kalkulator. Håndkrem. Utsikt til trær og fugler, jeg følger med på dem hver dag. I det siste har det vært mest besøk av rødstrupe og gråtrost (foruten skjærene - selvsagt). 

Et bilde av deg akkurat nå, med webkamera!

Det tristeste som har hendt i år?
At Regjeringen har gitt tillatelse til dumping av gruveavfall i Førdefjorden. 

Det beste som skjedde i fjor?
For første gang siden jeg slo opp med min ekskjæreste (som jeg var sammen med i fem år og som jeg bodde sammen med ), ble jeg forelska igjen. Selv om det tok slutt, var det veldig hyggelig og gøy så lenge det varte. 

Siste tre sms:
En melding fra en venninne som er nostalgisk i Syden, mamma som forteller meg at jeg er på trykk i lokalavisa, og en venn som har funnet mobilladeren min etter et vorspiel. 

Current obsession:
Løping. Fyttikatta så gøy det er for tiden. Jeg spretter opp hver eneste morgen for å løpe. Det er nesten så jeg må legge bånd på meg for å ikke løpe for mye. (Jeg har hatt beinhinnebetennelse - og det skal jeg ikke ha igjen.)

Musikk: 
90-talls hits. 
ramsey
TV-serie: 
SKAM! Er helt hekta. 

Klær:
Løpeskoa.

banansk
Mat:
Råkostsalat - hver dag må jeg ha den revne gulrota. 

En jobb du aldri kan ha:
Sykepleier. Jeg takler ikke blod og jeg er altfor slem.

En ting du misliker med andre:
Når andre tror de har fasiten på alt. (Eller i det hele tatt at folk tror det finnes en fasit.)

En dårlig side med deg selv:
Jeg klarer fortsatt ikke å lyve for å være høflig. Dessuten er jeg sosialt klein.

En matrett du har lyst på akkurat nå:
Ingenting, jeg har nettopp spist middag. 

Planer for helgen?
Fortsette å lese til genetikkeksamen, løpe et par mil og kanskje ta et bad i Drøbak. 

Her er det som har forandret seg på fem år, siden jeg skrev denne:

Noe som gjorde deg glad i går?
Jeg ble tilbudt jobb, jeg fikk et kompliment for løpeteknikken, spiste is i sola, så vipe og ble spurt om legg på Meny da jeg kjøpte én luksusøl. Det var en bra dag!

Humør akkurat nå?
Fornøyd.

Hva gjorde du klokka åtte i dag tidlig?
Jeg var på løpetur.  

Hva gjorde du for femten minutter siden?
Regnet ut noe på kalkulatoren. 

Hva ser du om du ser til høyre?
Labfrakken som henger på veggen. Og en pose med diverse frø.

Hva gjør deg glad akkurat nå?
Mange ting. Det er så mange gøye planer denne sommeren. Og fremover til det. 

Hva slags vær er det hos deg akkurat nå?
Opphold, og ganske varmt. Til helgen skal vi bade!

Hva var det siste du spiste?
Salat med laks, tapenade, pinjekjerner og soltørka tomater. 

Beste issmak?
Lakris!

Det siste du kjøpte?
En flaske av Mikrobryggeriets Citra Wit og en pose lakrissjokoladekuler. 

Sover du tungt?
Jeg har ingen problemer med å sove, men ingen problemer med å våkne heller. 

Har du mareritt?
Sjeldent. 

Hvor mange puter sover du med?
To oppå hverandre - siden de er så tynne. Men jeg gjør det bare fordi jeg har dem. Jeg kan godt sove uten. 

Snorker du?
Nei. 

Favorittsnop?
Lakris og vaniljeyoghurtnøtter. 

Hva lengter du mest etter akkurat nå?
Enda en løpetur. 

Hva er viktigst for deg?
Naturen. Over alt og over alle.

Bøkene jeg leste i april

Jeg fatter ikke hvordan tiden kan gå så fort, nå er det mai igjen allerede. Ikke har jeg lest noe særlig, men det jeg har lest har vært fantastisk. Sjefsbiolog Edward O. Wilsons Half-Earth: Our Planet's Fight for Life er noe av det beste jeg har lest. Jeg skulle ønske alle ville lese den. Her argumenterer Wilson for at halvparten av jorden skal være fri for mennesker, og han skriver om alvoret ved at vi er så mange og tar så mye plass - på bekostning av de andre. 

Hvis noen i et sekund tror elvemuslinger er uviktige, kan de lese her. (Men nå mener jo både Wilson og jeg at alle arter har livets rett - uavhengig om de er viktige for oss eller ikke.)

SAKPROSA
1. HALF-EARTH: OUR PLANET'S FIGHT FOR LIFE av Edward O. Wilson
2. SPISELIG: EN FORTELLING OM MATEN OG MENNESKET av Birger Svihus

CORVIDAE

En dag jeg går hjemover med et brett kakerester under armen, stopper jeg opp for å titte på en kaie. Denne fuglen som er så vanlig her, men som jeg vokste opp uten. På Sørlandet finnes nemlig ikke kaie. Første gang jeg virkelig la merke til kaien var i Sverige, etter en padletur til Billingsfors. Det var en svært varm sommerdag. Vi spiste middag på en burgersjappe i Bengstfors. En gjeng med noe jeg trodde var en slags kråke stod og observerte oss, ventet nok på at vi skulle etterlate oss rester. Jeg tok ikke helt feil, kaie er en kråkefugl, men ikke en Corvus cornix. Der hvor jeg bor nå er de overalt.

De fulgte med meg mens jeg gikk sakte bortover. Nå og da snudde jeg for å se på dem. De fløy foran meg og de fløy bak meg, de fløy over på jordet, en av dem satte seg på gjerdet, unngikk piggene. De fløy frem og tilbake mens jeg prøvde å ta et bilde av dem, men det var ikke lett fordi jeg bar på et fat med kakerester. Noen av dem var nærmere meg enn de andre. Jeg klarte ikke å skille ut individer. Når de fløy frem og tilbake rundt meg mistet jeg den som var nærmest. Jeg kunne ikke si at den som i neste øyeblikk befant seg nærmest meg var den samme som hadde stått nærmest meg tidligere. Når de fløy forbi kunne jeg kjenne vingeslagene i luften. Jeg fikk lyst til å gi dem et kakestykke eller to, men turte ikke fordi det stod naboer på parkeringsplassen. Dersom fuglene skulle bli en plage for dem, ville de kanskje komme til å skylde på meg. Eller så ville kaiene begynt å mase på meg, gjenkjent meg. Der er hun som pleier å gi oss mat. Det er det jeg prøver å få til med skjærene på verandaen. Det er bare de som kommer for å spise meisebollene. Jeg vet ikke hva vi gjør galt, hvorfor kommer ikke de mindre fuglene? Finkene, meisene og spurvene? Meisebollene er altfor nærme, sa O en gang han var på besøk og lo av vårt forsøk på å være snille mot småfuglene. Jeg tror heller de har sett kattene gjennom vinduet, men nå er de ikke her lenger. 

Men skjærene er her. De står på rekkverket og spiser av meisebollene. Jeg ser dem i sidesynet når jeg sitter i sofaen. Jeg må snu meg forsiktig når de står der, så de ikke skal fly vekk. Når de kommer og det er tomt, går jeg ut og henger opp nye meiseboller. En om gangen. Jeg skal gå ut mange ganger, på mange forskjellige tidspunkt. Jo flere ganger de ser meg, jo mindre redde blir de kanskje. Der er hun med meisebollene. Kanskje når jeg sitter ute på verandaen i sommer og det er tomt for meiseboller, kommer skjærene til å stå på rekkverket og se på meg. Hvor er meisebollene? Jeg sier til folk at jeg skal bli venner med dem, men det er flåsete, halvt spøk, det jeg vil er at de skal komme så nærme at jeg kan observere dem på nært hold. 

I sofaen leser jeg en bok om ravneatferd av biologen Bernd Heinrich. Han bruker årevis på å observere ravner i Maine. Han drar rundt med geitekadavre for å undersøke om de roper på andre ravner når de finner et bytte - for å dele, noe som er rart. I utgangspunktet er vi jo alle egoistiske, hele tiden. Den eneste grunnen til at vi noen ganger er altruistiske, er fordi det gir oss selv fordeler. Om Heinrich finner ut av dette og hvilke fordeler det gir for ravnen å dele kadavre, har jeg ennå ikke funnet ut. Jeg har ikke lest så langt ennå.

Jeg har ikke lest i boken på dagevis. Jeg har lest vitenskapelige artikler om trofiske interaksjoner i naturen, og jeg har løpt. Jeg har sagt opp medlemskapet på treningssenteret etter bare tre måneder. Det er ingenting for meg i lengden. Det er kanskje gøy å trene styrketrening de to første ukene, deretter tenker jeg bare: Hvorfor er jeg her? Hvorfor er jeg i dette svette rommet og trener styrke? Blir livet mitt bedre av dette? Og svaret mitt er alltid NEI. Alt jeg vil er jo bare å løpe ute. Hvis jeg spør meg selv de samme spørsmålene om det å løpe ute, er svaret JA. JA, livet mitt blir bedre av å løpe ute. 

I blant stopper jeg opp for å se på fuglene. Men som oftest hører jeg dem bare. Jeg begynner å lære meg forskjellen på dem, hvilken art synger slik, hvilken art synger slik. 

Når jeg går har jeg med meg kikkerten. Når jeg er hjemme og sitter i sofaen har jeg i blant kikkerten på bordet. Noen ganger dukker det opp andre fugler utenfor. De besøker kanskje ikke verandaen --ihvertfall ikke når jeg er i stuen--, men de er i trærne. 

Om det største i verden

Nå har jeg lest ferdig "Half-Earth: Our Planet's Fight for Life" av biologiprofessor Edward O. Wilson. Her skriver han om menneskets mangler og likevel enorme gudskompleks, om biodiversitet og hvorfor vi bør la minst halvparten av biosfæren være fri for menneskelig aktivitet. Selv om det til tider er trist og frustrerende å lese om vår vold på naturen, er det godt å lese en person med tyngde som mener det samme som jeg mener: At vi er altfor mange og at biodiversitet er viktig og verdifullt.

Jeg tilbragte selv helgen i et naturreservat. Jeg så en haug med fuglearter og rødlistede planter. Og det på en liten øy nederst i Oslofjorden. Det var stas! Det er så mye liv og røre i naturen, bare man ser etter. Ingenting er så fascinerende som den.

Det er rart og veldig å tenke på at alt som lever nå er et resultat av tidligere liv i millioner av år. Det er overveldende. Og så er vi kommet til et punkt hvor vi bare ødelegger og turer fram.

Jeg tror aldri jeg har lest noe så on-point som denne boka noensinne. Med fare for å høres ut som en misjonær, jeg synes alle burde lese den. Politikere, miljøvernere og hvermansen. Unge og gamle. Økonomer og økologer.

Apropos, ordet oikos er gresk og har med familie og hjem å gjøre. Økologi, studiet av hjemmet og slektningene våre. Vi har faktisk bare én planet å bo på, den burde vi ta vare på.

For å sitere Wilson selv: "To strive against odds on behalf of all of life would be humanity at its most noble."

TRÆRNES HEMMELIGE LIV av Peter Wohlleben

Opprinnelig publisert i Fædrelandsvennen 5.4.2016

En kjærlighetserklæring til skogen
Fascinerende og interessant om trær og skog.

I en tid hvor folk mener bioenergi er løsningen på klimaproblemene, er det verdt å minne folk på at trær ikke bare er trær, og at skog ikke bare er skog. En plantasjeskog er helt annerledes en gammelskog, og en furu oppfører seg helt annerledes enn en bøk. Selv et individ eik kan oppføre seg annerledes et annet eikeindivid. Det høres sikkert rart ut for noen, men burde være like åpenbart som at du sannsynligvis oppfører deg annerledes enn naboen din, vennene dine og samboeren din.

Forfatteren, som selv er skogforvalter i Tyskland, hadde lenge et mekanisk syn på trærne han forvaltet, som om trær er noe mindre avanserte enn dyr, noe som bare vokser der og er til bruk for oss. Til gjengjeld, da forfatteren innså at trærne er avanserte organismer med ulike behov og levesett, ble kjærligheten så stor at han skrev denne boken om dem. For det er det Trærnes hemmelig liv er, en kjærlighetserklæring til skogen.

I Trærnes hemmelige liv presenterer Wohlleben ny forskning om trær og skog med glede. Det er ikke noe tull, ikke noe svada, bare fascinerende fakta om disse store organismene som omgir oss. Stille fremstår de, men det er mye som skjer i og med trærne som vi ikke ser. I denne boka får vi et innblikk i dette, og man trenger ikke å være spesielt botanikkinteressert for å la seg fange av trærnes hemmelige liv. Godt er det også at Wohlleben oppklarer hvordan skogen fungerer som karbonlager. Det er mange myter ute og går om dette. I så måte er Trærnes hemmelige liv også et godt tilskudd av tekst, den opplyser oss om noe viktig.

Trærnes hemmelige liv er en bok som er vanskelig å legge fra seg. Er man ikke glad i trær fra før av, blir man det. Jeg skulle ønske det fantes en tilsvarende bok om alle ting jeg er interessert i. En hyggeligere leseopplevelse enn dette skal man nemlig lete lenge etter.

Det eneste jeg har å utsette på er muligens oversetterens feil: Artsnavn på latin er skrevet med liten forbokstav. Artsnavn på latin skal alltid skrives med stor forbokstav, ikke bare på tysk.

Bøkene jeg leste i mars

Kattene har dratt sin vei igjen. Jeg kommer til å savne
kattekos, men ikke at alle klærne mine er fulle av hvite hår - hele tiden.

Dette er fortsatt boka jeg leser mest i, men jeg fikk likevel lest en del annet i mars. Foruten å bruke påskeferien på å se på fugler, leste jeg faktisk noen bøker. 

Purity var gøy å lese. Jonathan Franzen er alltid gøy å lese. Dessuten er han den eneste (tror jeg) som klarer å skrive om middelklasseproblemer uten at jeg spyr litt inni hjernen. Problemene til Franzens mennesker er faktisk problemer. Selv når Knausgård, som jeg liker så godt, skriver om middelklassen må jeg spy litt noen ganger. 

Radical Self-Love er av sorten guilty pleasure. Noen hører på Justin Bieber og ser på fjortisfilmer. Jeg leser selvhjelpsbøker. Noen ganger kan man plukke opp noen råd. Selv om livet er en fest, er det ikke akkurat dritlett. Å være glad og ha et godt liv krever faktisk litt innsats. Når det er sagt, var ikke denne boka spesielt god. De fleste rådene var selvsagte, og noen av rådene var altfor alternative for min del. Jeg er da rasjonell. (Det er kanskje det som er problemet mitt. Jeg er altfor rasjonell.)

Den store rumpefeiden var fornøyelig, men følger man Marta Breen på Twitter og leser tekstene hennes på Dagsavisen jevnlig, er det kanskje ikke så veldig mye nytt. 

The Man Who Wasn't There og Trærnes hemmelige liv var de mest interessante bøkene. Førstnevnte handlet om nevrovitenskap og selv-et vårt, og det var ekstremt interessant. Jeg visste for eksempel ikke at det finnes noe som heter body integrity identity disorder, hvor den som er rammet har følelsen av at visse kroppsdeler ikke hører til en selv, nesten som det motsatte av fantomsmerter i lemmer man ikke har. Videre var det mye interessant om bl.a. alzheimers, autisme, depersonalisering, schizofreni og mennesker som er helt sikre på at de er døde.

Trærnes hemmelige liv handlet om trær. Ikke noe tull, bare ny forskning om trær presentert med glede! Og jeg tror jeg tør si at man ikke trenger å være spesielt interessert i botanikk for å synes at denne boka er interessant. Både Trærnes hemmelige liv og The Man Who Wasn't There anbefales på det sterkeste!
Sum summarum var det en givende lesemåned! Jeg skal prøve å fortsette i den gode flyten inn i våren, selv om det snart er eksamenstid. (Etter påske går alt så fort!) 



PROSA
1. PURITY av Jonathan Franzen
2. ROUGH MAGICK av Francesca Lia Block (red.) og Jessa Marie Mendez (red.)
3. DEI SOM FLYKTAR OG DEI SOM BLIR av Elena Ferrante

SAKPROSA
4. RADICAL SELF-LOVE av Gala Darling
5. DEN STORE RUMPEFEIDEN av Marta Breen og Jenny Jordahl (illustrasjon)
6. THE MAN WHO WASN'T THERE av Anil Ananthaswany
7. TRÆRNES HEMMELIGE LIV av Peter Wohlleben

POESI
8. MIN NATUR av Mara Lee
9. MIN NATUR av Kristin Berget
10. TRISYN av Cornelius Jakhelln

Vårdepresjon

April is the cruellest month, breeding

Lilacs out of the dead land, mixing

Memory and desire, stirring

Dull roots with spring rain.

Winter kept us warm, covering

Earth in forgetful snow, feeding

A little life with dried tubers.

- Fra The Waste Land av T. S. Eliot