2 m.o.h.

Du må se Broen, sier jeg, enda jeg vet han har sett den. Kanskje er det derfor han spør: Mener du The Bridge? Nei, sier jeg, men skal du se den? Han vet ikke om det er noen vits siden det bare er en annen versjon av originalen, men at det sikkert er interessant for meg siden jeg er så glad i El Paso. Ikke El Paso, sier jeg, Southwest! Jeg er glad i Southwest. Æsj, Texas, var det en som sa på en tilstelning i sommer. Jeg sa: Hva snakker du om, hvor har du vært? Houston, sa han. Avfeier du hele Texas bare fordi du ikke liker Houston, en by, en by som det sikker finnes tretten av på dusinet? En by som sikkert ligner alle andre? Har du vært noen andre steder i sørveststatene enn bare Houston? Nei, det hadde han ikke. Han hadde ikke kjørt gjennom det golde landskapet som for folk flest kanskje er best kjent fra No Country for Old Men. Arrogant som jeg er ristet jeg på hodet av denne tåpelige forutinntattheten. I det hele tatt synes jeg folk flest er veldig fordomsfulle og forutinntatte når de snakker om Amerika. De fleste bryr seg bare om New York. Resten av USA er et høl.

Jeg synser litt om hvordan The Bridge kommer til å være. Hvis greia er at det skal skje en masse morbide mord i El Paso og Ciudad Juárez, så skjønner jeg ikke helt hvordan det skal fungere. Folk forsvinner sporløst og det skjer morbide mord i Ciudad Juárez hele tiden, de er vant til det. Hvordan skal det som er sjokkerende i Malmö og København klare å bli like sjokkerende i El Paso og Ciudad Juárez?, sier jeg. (Jeg vet ikke en gang om serien er kommet allerede, for alt jeg vet kan det hende.) Og forholdet Mexico og USA er helt annerledes forholdet Danmark og Sverige. Kanskje ikke i Southwest da, legger jeg til, for der er det flere som snakker spansk enn engelsk, og de som har engelsk som førstespråk snakker gjerne spansk også, dessuten spiser de mer salsa enn ketsjup. Det er nesten litt Mexico. En salig blanding.

Så kommer jeg på Breaking Bad og tenker at den serien også skildrer landskapet i sørveststatene godt. Ørken og enslige campingvogner.

Men bare så det er sagt, jeg har aldri sett en klarere stjernehimmel enn i southwest noen_sinne i mitt liv. Jeg følte jeg skulle ramle av jorda any second, så stor føltes himmelen rundt meg.

Jeg får av og til den samme følelsen når jeg ligger opp/ned med hodet og ser opp på himmelen mens blodet flyter til hodet. Jeg husker en sommer vi lå på brygga og så opp på den oransje kveldshimmelen og lot som vi gikk på skyene, vi hadde akkurat badet; vi skulle til å sykle og drikke øl, men måtte se på himmelen først.

Eller på planetarium når de viser film av stjernehimmelen før hovedfilmen begynner. Som oftest ser jeg filmer av dyr som bor i havet, det er min favoritt.

Til helgen skal jeg til fjells, 933 m.o.h.

Lesesperre, overgangsfelt

Blir du med og tar en kaffe, spør V. Det kan vi godt, sier jeg. Vi setter oss på et sted hvor det er sol. Hun forteller at hun skal ta den transsibirske banen, men ikke østover som de fleste gjør. Hun skal ta den vestover fra Beijing. Jeg sier at hver gang jeg har forestilt meg turen har den gått motsatt vei, fra Moskva, men at det ikke er noe hinder å ta den motsatt vei, hvorfor ikke, jeg har bare ikke tenkt på det. Det er best å ta den motsatt vei, sier V, for da kan jeg være i Moskva i april i stedet for februar. Først skal hun til Asia. Jeg sier jeg vil dra til Korea, jeg har tilogmed sett på flybilletter. Hun vet ikke helt hvor hun skal, kanskje til Australia også. Det er et land som ikke interesserer meg noe særlig, selv om de har en haug med dyrearter som ikke finnes noen andre steder i verden enn der. Man må også betale bot hvis man ikke stemmer under valget (men man kan godt stemme blankt). I syvende klasse hadde vi et prosjekt om et valgfritt land og jeg valgte Australia av alle land. På ungdomsskolen hadde vi et lignende prosjekt, da valgte jeg Cuba. Kanskje valgte jeg det fordi jeg var helt hekta på TV-serien Flipper da jeg var barn og de to yndlingsepisodene mine (som jeg hadde på video) handlet om smugling til/fra Florida og Cuba. Jeg så de om og om igjen. Kanskje valgte jeg Cuba fordi kommunisme interesserte meg, da som nå, men med et annet fortegn den gang. Nå leser jeg forresten mest om Sovjetunionen og Nord-Korea.

Før jeg gikk for å treffe henne gikk jeg innom biblioteket for å se om de hadde fått inn noen nye bøker i Nyheter-hylla. Det er en av tingene jeg savner fra Bergen. Nye bøker-hylla på biblioteket deres hadde et bedre utvalg. Bøkene i Nyheter-hylla på biblioteket i Kristiansand angår ikke meg. Som regel. Jeg lånte med meg en bok av en japansk forfatter jeg nylig hadde lest en god omtale av. Liten var den også, kom sikkert ikke til å være tung i ryggsekken på vei hjem. Noen ganger lar jeg være å låne tykke bøker fordi jeg ikke orker å gå hjem med dem, i dag var ryggsekken tung nok fra før.

Jeg hørte på M.I.A. på vei hjem mens jeg leste om SVs forslag til en ny overvåkingskommisjon på Aftenposten.no og var allerede lei av twitter-statuser om Olav Thons helsidersavisreklame for FrP. Vi hadde nettopp snakket om folk på kafé som bare nistirrer ned i iPhonen, hvorfor gidder de å treffes i det hele tatt? Folk ser altfor mye på telefonen, sa V. Jeg er på iPhonen hele tiden når jeg ikke drikker kaffe med deg, sa jeg. Det er ikke helt sant, men på vei hjem la jeg merke til at jeg så ned på den hele veien mens jeg gikk. Jeg satset på at en sjette sans ville fortelle meg det hvis en sykkel kom faretruende nær, men var egentlig ikke redd for det, syklistene i Kristiansand sykler bra. De går tilogmed av sykkelen når de skal over fotgjengerfeltet.

Hjemme spiste jeg ristede skiver med hjemmelaget oliventapenade på mens jeg leste en bok fra Sør-Korea og var glad for at at lesesperren jeg har hatt hele den siste måneden så ut til å være over. Jeg var så glad for det at jeg lot være å dra på spinningtime som jeg hadde planlagt. Den siste måneden har jeg begynt på en haug med bøker, lest et eller to kapitler før jeg har lagt dem vekk, glemt dem, ikke orket å lese videre, en av dem avbrøt jeg tilogmed uten å engang ha i tankene at jeg skulle lese videre, jeg tenkte: for noe dritt, denne leverer jeg tilbake. Jeg kan ikke huske sist det skjedde, at jeg avbrøt en bok, uansett hvor dårlig den var, men nå hendte det. Etterpå fikk jeg en følelse av at jeg hadde vist respekt for min egen tid. Jeg skal fortsette med det, tenkte jeg.

Boken fra Sør-Korea handler om en ung kvinne hvis mor nylig har dødd og nå har hun nettopp tatt opp igjen studiene sine ved universitetet. Der har hun blitt kjent med noen, endelig, før kjente hun ingen bortsett fra sin kusine. Nå kjenner hun tilogmed en tyrkisk angora som heter Emily Dickinson. Hun går timevis rundt i byen for å bli kjent med den, hun tar omveier til og fra universitetet. Hun ser ikke ned i noen iPhone mens hun går, dette er lenge før mobiltelefonens tid.

Hun leser en bok av Roland Barthes.

Hun sier man må lage suppe når det kommer folk på lunsjbesøk, for suppe er ikke noe å kimse av. Det er bra mat. Jeg er enig. Jeg har oppe et vindu på Google Chrome med en oppskrift på gazpacho. Det er fordi jeg har tenkt til å lage det til middag en dag, men har bare ikke gjort det ennå.

Jeg gikk forresten en omvei hjem fra skolen her en dag, gjennom skogen, med bærplukkeren, det er fortsatt bær der. Da jeg kom hjem laget jeg veganske blåbærpannekaker.

For tiden tenker jeg på at det vokser sopp i skogen, men at jeg ikke vet hvor jeg skal finne dem og den eneste soppen jeg vil kunne klare å kjenne igjen er kantarell, men sist jeg plukket den var i en høstferie for mange år siden og høstferier, er ikke de alltid i oktober og nå er det august, så det er vel ikke kantarell nå. Så fikk jeg en sms hvor noen spurte meg om jeg ville bli med på sopptur dagen etter, sammen med en huskyhund, og jeg ville bli med, men vi befant oss ikke i samme by, så jeg måtte si nei og følte at det var et tap.

Noen ganger føler jeg at jeg er på feil sted.

Men noen ganger er alle steder feil sted.

På Flamme Forlags blogg leser jeg om forfatteres favorittbokhandler og jeg lurer på hvilken bokhandel jeg kunne ha skrevet om som min favoritt. Nesten hver gang jeg er i Oslo stikker jeg innom Tronsmo, men det er et kjedelig valg, alle elsker Tronsmo. Hva kunne jeg ha svart? Jeg er jo ikke noe glad i å kjøpe bøker. Noen ganger må man kjøpe bøker, sa pappa, hva skal forfatterne ellers leve av? Stipend fra staten, sa jeg. Men det ser ille ut hvis det blir blå regjering, tenkte jeg, det har vi diskutert mange ganger. Jeg synes ikke det gjør noe, så mye skit som blir gitt ut. Kanskje blir det mindre av det.

Jeg tenker på en tid av livet hvor jeg frekventerte byens bruktbutikker og fant skjulte bokskatter mens min daværende kjæreste og jeg av og til kysset innimellom reolene, det var da han var helt ny. Nå er vi ikke sammen lenger og jeg kan ikke fordra bruktbutikker, jeg har helst lyst til å svare amazon.com.

På hyllen ligger bøker jeg har kjøpt på nett som jeg ennå ikke har lest. Å, så mange bøker jeg ennå ikke har lest.

Har du lest Hundreåringen som klatret ut av vinduet og forsvant nå?, spør pappa som skal levere den tilbake til bestemor til helgen. Nei, jeg har ikke lest noenting i det siste, sier jeg. Det er ikke helt sant, dagen før klarte jeg å lese flere noveller og et essay i The Paris Review Summer 2013 Issue. Det var ikke bare bare.

Et av novellene tenkte jeg mye på etterpå. Det handlet om en mann i NYC som var medlem i en coop-matvarekjede hvor alle medlemmene jobbet to timer i butikken hver måned. Det var et av kriteriene for å være medlem. Til gjengjeld fikk de handle til gunstige priser. Jeg tenkte det var et genialt konsept. Jeg tenkte at hvis jeg hadde hatt muligheten til å være med på noe sånt, så hadde jeg vært med. Jeg er glad i samvirkelag.

Ikke bare var det interessant at hovedpersonen jobbet på et slikt sted, men også samtalen han hadde med ei jente som også jobbet der mens han satte prislapper på mango. Det var en novelle som fenget meg fra første stund, selv om jeg er noe usikker på hvor godt jeg likte den, litt usikker på om jeg likte det den ville fortelle meg, kanskje jeg må tenke litt mer på den. Jeg har allerede tenkt på den i mange dager.

En annen av novellene har jeg allerede glemt, det eneste jeg husker er noen unge jenter som leser ved et basseng og tittelen. Ergo ikke like bra som den andre (som jeg ikke husker tittelen på).

Jeg har også skrevet en novelle, men etter at jeg skrev den har jeg ikke turt å lese den. Jeg er redd for at den skal være dårlig. Dokumentet ligger bare oppe på skjermen. Jeg måtte trykke den fort vekk da jeg tok opp pc-en på et offentlig sted. Jeg ble plutselig redd for at noen bak meg ville komme til å lese de første setningene på toppen og tenke at det der suger, hvorfor har hun skrevet det? Det er selvsagt helt irrasjonelt, noen ting er det. Dessuten veldig selvsentrerende, men noen ting er også dét.

Før, cappucino & scones

Neste vår er det ti år siden jeg gikk ut av ungdomsskolen, noe jeg aldri ville husket på selv, eller; tenkt, reflektert over, hadde det ikke vært for at jeg ble invitert til en gruppe på facebook, Reunion 2014. Der var det en liste over godt over halvparten av dem jeg gikk i klasse med, jeg har knapt truffet noen av dem siden den gang; C traff jeg en gang på videregående, en venninne av en venninne var på date med ham, vi traff dem tilfeldig på en kafé; N og E har jeg truffet en del ganger, vi har felles venner, en av mine beste venninner jobbet sammen med E en stund, de serverte øl og pizza, kanskje cæsarsalat, og vin, klart vin, gjerne hvit ser jeg for meg siden det for min venns del var en sommerjobb. Egentlig kjenner jeg mange flere som har jobbet på den kaféen, jeg trenger mer enn én hånd for å telle dem; V jobber der nå, jeg har av og til lurt på om jeg skal drikke kaffe der mens hun er på jobb før jeg kommer på at jeg har sluttet å drikke kaffe på kafé, ser ikke poenget i det når man heller kan drikke kaffe ved sitt eget kjøkkenbord (eller i hagen) eller helle kaffe over på en termos og gå ut i skogen. Man hører sjeldent noe interessant på kaféer, folk snakker om barn og folk de kjenner som gjør ditt og datt, hva har man gjort siden sist, jeg har fått ny jobb jeg sa det skulle være lettmelk, se hva jeg har handlet i disse posene forbruksmenneske som jeg er og det er så koselig atte føler skikkelig jeg lever storbylivet nå, det er sånn de har det der skjønner du. 

Kaffen er uansett best svart.

Jeg fortalte det til S på chatten, jeg ble invitert til en reunion-gruppe på face, vi skal ha reunionsfest neste år. Hun skrev det måtte være forferdelig kjedelig. Kanskje gøy den første halvtimen, deretter kjedelig. Til slutt har ingen noe mer å si. Jeg sa: Jeg sa ingenting på ungdomsskolen, så det kan uansett ikke bli noe verre. Jaja, sa hun. Jaja, sa jeg og stalket meg inn på alle sammen i gruppa. Halvparten var gift, en tredjedel hadde fått barn. Mange av de som ikke var gift, var forlovet eller hadde profilbilde av seg selv sammen med kjæresten. En hadde studert på Cambridge. En bodde i Los Angeles og hadde skating som levebrød. Han som alle syntes var sykt kjekk var ikke lenger kjekk og hadde fått måne. Han som alle trodde var smartest og flinkest hadde bare fått en gjennomsnittlig jobb. Mens jeg så på dem (Amos Oz sier i det nyeste nummeret av Bokmagasinet at nysgjerrighet er en dyd, jeg er enig og jeg liker Amos Oz) kom jeg på en til som jeg hadde truffet flere ganger siden første del av tenårene, riktignok en stund siden sist nå, men det hadde vært hyggelig da vi møttes. Sist var vi på en veranda og drakk grappa og det var soloppgang, sommer, jeg hadde ikke en gang fått med meg at solen hadde gått ned i det hele tatt. Etter det hadde jeg lenge en forestilling om at grappa var kjempegodt, helt til vi en gang var i Berlin og billig som det alltid er for en nordmann i utlandet tenkte jeg at jeg skulle kjøpe noe jeg vanligvis ikke kjøper ute på byen, så jeg kjøpte et glass med pernod og et glass med grappa. Det siste var det såvidt jeg klarte å drikke opp. Grappa i et røykfylt, mørkt lokale i oktober, til tross for at det var i Berlin, var ikke det samme som grappa en norsk julinatt.

S fortalte om da hun hadde vært i hjembygda si nylig. Hun hadde truffet en gammel klassevenninne. Hun var gift og hadde barn og hadde vært ute med båten, som hun ikke hadde kunnet stoppe, men det hadde vært likegreit, for da hadde de sluppet å snakke. Det ble ikke pinlig, strømmen i elva sørget for at det ikke ble det. Jaja, sa jeg. Men du kommer fra en bygd, der kjøper folk hus og får barn når de er atten og that's it. Men en gang var jeg på reunionsfest for barneskolen og det må jeg innrømme var kjedelig. Og så var det en som tok overdose. Eller overdose og overdose, han hadde ihvertfall tatt litt mer av noe enn han burde, og så hadde han blitt helt rar og måtte følges hjem av de som kjente ham best. Det var kleint. 

Mimring er de åndsvakes favorittema var det en på radioen som sa forleden. Jeg var delvis enig, kom til å tenke på to venner jeg har som jeg treffer skikkelig, skikkelig sjeldent, selv da vi bodde i samme by, rett og slett fordi vi egentlig ikke hadde noe å si hverandre, de skulle alltid snakke om før før før. Kanskje fordi det som er meg nå kjeder dem, og det som er dem nå kjeder meg. Jeg liker ikke bøkene, filmene og musikken de snakker om, jeg synes de er lavmåls, jeg bryr meg ikke om at bensinprisene er blitt høye og jeg synes slettes ikke det er alfor mange utlendinger her i landet, mens de synes jeg er en streber som "alltid" er på skolen (fordi jeg aldri har skulket en forelesning) og helt skrullete fordi jeg leste Orwells 1984 uten at den var på pensum i engelsk og hadde flere ting å si om Three of Life enn "kjeeeeeeedeeeeeeliiiiiiig" (som vi forøvrig så sammen fordi vi hadde vunnet noen gratisbilletter på quiz). Når jeg putter det på den måten, skjønner jeg ikke hvorfor vi gadd å opprettholde kontakten i det hele tatt. Vi hadde vært venner før og tenkte kanskje at vi skyldte våre gamle jeg-er å fortsatt holde kontakten, men for ikke å støte hverandre helt måtte vi bare snakke om fortiden, et rom som kan tømmes, vårt felles rom ble ikke fylt med noe nytt. 

Når man er forelsket vil man vite alt om den andre, tenker jeg, eller er det en påstand jeg kaster ut uten å tenke meg om, er det kanskje bare noe jeg tror akkurat nå fordi jeg nettopp leste en novelle som handlet om en kvinne som var nettopp slik? Hun var hjemme hele tiden og trente den nye hunden deres, en valp, de hadde en dyr leilighet i New York City som de hadde kjøpt for han var real estate agent og hadde råd til den og hun ringte av og til til ham bare for å snakke og det syntes han var helt greit, men måtte en gang legge på fordi det regna og han var ute men kunne han ikke ringe henne senere? og hun var hjemme og spekulerte i banale ting som: om de var nærmere hverandre nå eller hva hvis han en gang fikk nervesammenbrudd og ikke kunne jobbe lenger, da måtte hun kanskje ta jobb i den kaféen, og likte han den profesjonelle hundetreneren som kom innom tre ganger i uka, hun var blond og hadde norske aner?

Kanskje var hun ikke forelska, men bare redd?

Ikke så lenge etterpå leste jeg en annen korttekst. Novellen stod i The Paris Review Summer 2013 Issue, jeg la det fra meg på en benk i hagen mens jeg gikk inn og hentet meg noe etter-middag-kaffe, så gikk jeg ut igjen (det er sommer ennå) og leste videre i magasinet, et essay av Kristin Dombek, "Letter from Williamsburg." Etterpå ville jeg at alle skulle lese det. Hovedpersonen i den nevnte novellen burde i hvertfall ha lest det. 

De bor tilogmed i samme by. 

Selv i denne lille byen jeg bor i nå er det mange jeg aldri ser eller støter borti. Jeg kommer på en til jeg har truffet siden ungdomsskolen, L, jeg har av og til truffet henne på en kaffebar hvor hun jobber; jeg har kjøpt cappucino og scones, hun har sagt værsågod og så navnet mitt. 

Finlandbonanza 3

Salmiakkiosk! Ååå!

Her står jeg i kø for å kjøpe lakris-is.

Lakris-is. 

Mint-sprit er også godt. Smaker som flytende after eight.

Her prøvde jeg å ta et bilde av syklistenes gode kår og oppførsel i Helsingfors, men rakk det ikke før syklistene hadde syklet sin vei. Tenkte i hvertfall at jeg satte veldig pris på det. I Bergen er syklistene idioter i trafikken. ALLE sykler på fortauet, herregud! (Men på en måte forståelig, for på veien er det brostein og det er helt jævlig å sykle på.)

En annen fin ting med Finland: Det er vanlig med oppvaskhyller over vasken. I stedet for å legge den nyvaskede oppvasken på stativ på vasken, setter man den bare til tørk rett i hylla over vasken.

Og rug-piroger.

På siste forelesning tok foreleseren med seg finsk ädelbrännvin (Jaloviina). 

Vi drikker Jaloviina.

Traff på overbeskyttende gåseforeldre på løpeturene mine.

Lille My-rosiner.

gimmick

Mummi-kort.

postkort

Fine finske frimerker.

(Må forøvrig spesifisere her at jeg ikke bare sender kort med fine motiv når jeg sender noe i posten, men faktisk er et menneske som fortsatt skriver håndskrevne brev. Gjerne tolv sider lange. Tro det eller ei, tilhenger av skjerm/internett/lesebrett som jeg er.)

En drøm gikk i oppfyllelse da jeg var i Finland: Jeg fikk endelig oppleve finsk/svensk Midsommar! Har alltid tenkt at jeg har villet det siden jeg var kid og leste svenske/finske barnebøker. Vi bestemte oss for å feire på en øy. På bildet ser dere den lange køen til ferja foran oss. Det gjorde ikke så mye, vi drakk bare litt vin i mens.
kø

Så kom vi videre i køen, men ferja ble stappa full rett før vår tur.
queue

Vi måtte stå igjen og vente på neste ferje. Typisk. (Men vi kunne jo drikke vin da.)
rose

Køen bak oss.
se

Weee! Vi er på ferja!

Bålbrenningen har begynt!

Men bålbrenning har jeg jo sett før på midtsommer. Det gjør man i Norge også. Det er ikke en gang en heks på dette bålet. Det har man på sankthansbål på Sørlandet.
middelalderen

Midsommarfest. 

Senere dro vi på finsk karaokebar, men det er en hendelse som fortoner seg like blurry for meg som dette bildet jeg tok av mine følgesvenner som velger seg sang i karaokeheftet. 

Siden dro vi til Österbotten. 

Bokfrokost cvi

lese

müsli, havremelk og druer.
nytraktet kaffe.
Fædrelandsvennen, Dagens Næringsliv, Aftenposten, Klassekampen med Bokmagasinet.

Jeg har hatt en lang lørdagsmorgen allerede, somlet med aviser og kaffe. Leste om hva SV har gjort i Regjeringen de siste åtte årene da det plutselig kom en varsellyd på iPhonen om at SV har begynt å følge meg på Twitter, var ikke det sykt rart? Som en slags tankeoverføring. Bortsett fra at jeg ikke tror på sånt selvsagt, bare for å ha dét på det rene. Derfor har jeg avfeid MDG nå, etter å ha vurdert dem (jeg stemte faktisk på dem ved et tidligere valg, i 2009), i partiprogrammet deres står det nemlig at de synes "det er nødvendig med et bedre samarbeid mellom skolemedisin og alternativ medisin." Pfft! 

Nå skal jeg på jobb.

Ha en bra lørdag!

I'm not living, I'm wearing myself out in a horrible fashion--but whether I die of work or something else, it's all the same.
- Balzac

Blåbær

For tiden tenker jeg på blåbær hele tiden. Blåbær er en av verdens fineste ting.

Blåbærsmoothie.

kanel

Blåbær i havregrøten.

brød

Blåbær oppå brødskiva, med hjemmelaga peanøttsmør.
blender

Smoothie-is av blåbær og fersken.
jo

Blåbær til frokost.

skogen

Blåbær så langt øyet kan se!
nike

Veganske blåbærmuffins.

banan

Jeg trengte heldigvis ikke å bruke brannslukkeren.

kjøkken

Smoothie av avokado, blåbær og mynte plukket fra hagen. 

urt

Blåbær <3. 

tur

Hele fryseren er full nå!

rød

Skogen spår høstens stortingsvalg.

sirup

Veganske blåbærbananpannekaker med ekstra banan og blåbær som topping, og lønnesirup mmm. 

Rhetorica er en vakker kvinne, hennes drakt er dekorert med alle figurene, hun bærer våpen påtenkt å skulle såre motstanderne [...]
- Fra Den gamle retorikken. En håndbok av Roland Barthes