Mer mann i monitor 2.5

Det er tolvte juni og jeg har lest den tjueandre boka skrevet av en mannlig forfatter i år. Det, i tillegg til at dette innlegget er mitt sjette om saken, betyr at jeg har nådd halvparten av målet mitt i tide, og enda er det over to uker igjen til halve året har gått. Hurra for meg. 

Eller? Jeg kan nemlig ikke si at den tjueandre boka skrevet av en mannlig forfatter begeistret meg noe særlig. Jeg fattet interessen etter å ha hørt en av Litteraturhusets podcaster tidligere i år, en samtale mellom Vigdis Hjorth og Lars Ramslie, om foreldres tilstedeværelse i voksne barns liv. Ikke at Fjellet, geværet, vannet er mitt første møte med Ramslie, jeg har lest Fatso, men jeg hadde liksom glemt ham, til da. Jeg trenger ikke å lete lenge etter det riktige ordet for å beskrive denne leseopplevelsen, for det ordet som kommer til meg er ordet kjedelig. De stadige rockereferansene kjedet meg. De stadige årstallene kjedet meg. Bruken av ordet du kjedet meg. Noen partier interesserte meg, som for eksempel der jeg-et beskriver stemoren, sinnet hennes, og konkurransen i å være det beste foreldreparet, men stort kjedet romanen meg. 

(Tilfeldighetene skal ha det til at jeg samme uke, altså i forgårs, så Kjersti Horns oppsetting av Arv og miljø på Det norske teatret, hvilket helt klart ikke kan beskrives med ordet kjedelig, selv om stykket mer enn romanen, stilte seg mer sikker til Bergljots opplevelser, og at den kanskje drøyde litt lenge på slutten.) 

Likevel! Likevel vil jeg si at jeg gleder meg til å fortsette på dette prosjektet. Jeg vil få det til, og det finnes interessante og gode bøker skrevet av menn, jeg må bare finne de riktige. Jeg er f.eks. glad for å ha lest Utslettelse. Alt er ikke kjipt og kjedelig, selv om mye er det. 

Bøkene som ble liggende, del 5/10

 

I fjor, for over et år siden, etter nylig å ha lest Thomas Bernhards uforglemmelige essaysamling Mine priser, og før vi skulle reise til Østerrike og Ungarn, begynte jeg på Bernhards Utslettelse. Jeg ble ikke ferdig med boka før vi skulle reise, så jeg pakket med meg mursteinen i sekken, den ble med på ferja til Kiel, på toget til Hamburg og Wien, i bilen til den ungarske landsbygda, så gjennom Kroatia, Slovenia og tilbake til Østerrike, Salzburg nærmere bestemt, og så hjem igjen, uten at jeg fikk lest noe mer i romanen enn et par sider til. Da jeg kom hjem ble boka liggende og støve på kontorpulten, sommer, høst, vinter, vår, helt til jeg en dag i forrige uke skulle på en workshop med tematikken "siste side". Vi ble bedt om å ta med en bok, en bok vi liker, en bok vi leser, og siden Utslettelse lå lagelig til (jeg måtte bare flytte på noen andre bøker), tok jeg med den. Jeg vurderte å ta med en bok av Barbara Comyns som lå oppå, men siden jeg selv skriver på norsk og det var en skriveworkshop (i regi av tidsskriftet Forloren skilpadde, btw*), lot jeg være. Det ble Utslettelse, høytopplesning av siste side, om gården Wolfsegg som blir gitt bort til det mosaiske trossamfunnet i Wien. Det ble en omskriving av siste side, hvor jeg forestilte meg at Wolfseggs skjebne lå i søstrene til Franz-Josefs hender. Hva ville skje da? I en annen versjon la jeg til at Wolfsegg brant ned til grunnen. 

Etter workshopen var det ikke annet å gjøre enn å lese romanen ferdig. Jeg leste den på toget ned til Kristiansand, og på toget hjem igjen to dager senere leste jeg omsider, for ente gang, siste side om hvordan Wolfsegg overrekkes til det mosaiske trossamfunnet i Wien, men ikke før jeg leste om den verdensomspennende fordummelsesprosessen: 

Franz-Josef kan være glad for at han slapp å oppleve TikTok og folk som spør ChatGPT om å løse barnehagens påskerebus for dem. Forøvrig ble romanen utgitt i 1986, og på siste side skriver Franz-Joseph selv at han dør i 1983, i Roma. 

*Forloren skilpadde skal forresten lage et lite hefte med tekster som tar utgangspunkt i denne workshopen. Mer om det senere, først må jeg summe meg til å skrive ferdig og levere inn bidraget mitt!

Litteratur i mai: Hester og blomster

SAKPROSA 
1. AMONG FLOWERS av Jamaica Kincaid 
2. FØDT TIL Å LØPE. TRENINGSGUIDEN av Christopher McDougall og Eric Orton 
3. WHAT MY BONES KNOW av Stephanie Foo 

POESI 
4. DET FRAMANDE LANDET av Carl Frode Tiller 

PROSA
5. DE FÅ UTVALGTE av Peter Høeg 
6. HESTENES KLAN av Live Bonnevie 
7. BERGVERKET av Ingvild Schade 
8. HERMENUTIKERENS HÅNDBOK TIL KJÆRLIGHETEN av Gina Tandberg 
9. LENNY av Helene V. Nortvedt 
10. TARANTELL av Eduardo Halfon

De beste bøkene jeg leste i mai var Among flowers og Tarantell. For en absurd reise menneskene i førstnevnte foretar seg, de drar til Nepal for å finne frø fra blomster som de har lyst til å dyrke i hagen sin, eller selge til folk som er villige til å betale. (For så vidt en absurd reise menneskene i Tarantell også foretar seg.) Voldelige maoister i fjellområdene? Nei, det er ikke noe å bry seg om. I hvert fall ikke nok til å la være å legge ut på den hasardiøse vandringen oppe i fjellene. Og så ble denne reiseskildringen skrevet, og heldige er vi som får lese den. 

Født til å løpe. Treningsguiden leste jeg med interesse, enda jeg ikke har lest Født til å løpe. Det burde jeg jo, den har stått på leselista mi i en liten evighet. Jeg lurer litt på om jeg skal løpe et tretti kilometersløp neste år, det må jeg vel klare, når alle disse menneskene løper femti, seksti, søtti, åtti, ja, enda lenger til og med, men jeg får se hvordan det blir å løpe halvmaraton om et par uker. Ellers var det gøy å lese både Hermenutikerens håndbok til kjærligheten og Hestenes klan, en hesteroman. Så gøy at jeg nå leser enda en hesteroman, nemlig Hest av Geraldine Brooks. Fra Island og islandshester til Kentucky og fullblodshester, altså. 

En annen höjdare var Ali Smith i samtale med Janne Stigen Drangsholt inne i Universitetets aula tidligere denne uka. Men noe jeg tenkte på, var at det er forferdelig kleint med all den klappinga og applausen, som om forfatteren liksom er en slags helt, guddommelighet, høyt hevet over oss andre. Jeg ble helt beklemt da applausen bare varte og varte. Er det bare meg, eller er det også noen andre som synes det? Det er jo tross alt ikke et verk man klapper for på et slikt arrangement, men selve personen, der på scenen, og det hun har sagt, som jo var både fint og interessant å høre på, men det er jo ikke verket, har egentlig ingenting med verket å gjøre, som er en roman, en bok som står på sine egne bein. Nei, den klappinga blir for forherligende for meg, og publikummet for mye av en personkult. 

Mer mann i monitor 2.4

Det er første juni og bare én måned igjen til jeg bør ha lest minst halvparten av de 44 bøkene skrevet av menn jeg har tenkt til å lese i år. I fjor klarte jeg ikke å nå 22 bøker før langt utpå høsten. I skrivende stund kan jeg med glede si at jeg er i rute, i og med at jeg allerede har lest atten bøker skrevet av menn. Jeg skal nok klare å lese fire til i løpet av en måned, særlig siden jeg allerede er halvveis i Barry Lopez' essaysamling Embrace Fearlessly the Burning World*, og godt i gang med PTSD-klassikeren The Body Keeps the Score av Bessel van der Kolk.

Den siste av bøkene jeg leste for å komme meg videre i oppnåelsen av målet, var Tarantell av Eduardo Halfon. Altså, mannete fortellerstemme til tross, jeg tror jeg er fan. Halfon skriver aldri noe kjedelig. Og hvor vilt er ikke premisset for boka, en reenactment av en konsentrasjonsleir på en sommerleir for jødiske barn? Herregud. Jeg noterer meg bak øret av jeg bare har lest tre av bøkene hans, og at jeg, dersom jeg skulle bli stående fast senere i år, kan plukke opp enda en av bøkene hans, så kommer jeg meg antagelig videre. 

*Apropos kvinner og menn, essaysamlingen har et forord av Rebecca Solnit.