Det er tolvte juni og jeg har lest den tjueandre boka skrevet av en mannlig forfatter i år. Det, i tillegg til at dette innlegget er mitt sjette om saken, betyr at jeg har nådd halvparten av målet mitt i tide, og enda er det over to uker igjen til halve året har gått. Hurra for meg.
Eller? Jeg kan nemlig ikke si at den tjueandre boka skrevet av en mannlig forfatter begeistret meg noe særlig. Jeg fattet interessen etter å ha hørt en av Litteraturhusets podcaster tidligere i år, en samtale mellom Vigdis Hjorth og Lars Ramslie, om foreldres tilstedeværelse i voksne barns liv. Ikke at Fjellet, geværet, vannet er mitt første møte med Ramslie, jeg har lest Fatso, men jeg hadde liksom glemt ham, til da. Jeg trenger ikke å lete lenge etter det riktige ordet for å beskrive denne leseopplevelsen, for det ordet som kommer til meg er ordet kjedelig. De stadige rockereferansene kjedet meg. De stadige årstallene kjedet meg. Bruken av ordet du kjedet meg. Noen partier interesserte meg, som for eksempel der jeg-et beskriver stemoren, sinnet hennes, og konkurransen i å være det beste foreldreparet, men stort kjedet romanen meg.
(Tilfeldighetene skal ha det til at jeg samme uke, altså i forgårs, så Kjersti Horns oppsetting av Arv og miljø på Det norske teatret, hvilket helt klart ikke kan beskrives med ordet kjedelig, selv om stykket mer enn romanen, stilte seg mer sikker til Bergljots opplevelser, og at den kanskje drøyde litt lenge på slutten.)
Likevel! Likevel vil jeg si at jeg gleder meg til å fortsette på dette prosjektet. Jeg vil få det til, og det finnes interessante og gode bøker skrevet av menn, jeg må bare finne de riktige. Jeg er f.eks. glad for å ha lest Utslettelse. Alt er ikke kjipt og kjedelig, selv om mye er det.