fredag 31. mars 2017

Bøker lest i mars


PROSA
2. VENTEROMMET I ATLANTEREN av Mona Høvring
3. OPPLØSNINGSTENDENSER av Nina Lykke
4. XEROXDAGER av Caroline Kaspara Palonen
5. VÆR SNILL MED DYRENE av Monica Isakstuen
6. HAVENDE av Gunstein Bakke
7. ALLE NYANSER AV SINNE av Mari Tveita Stagrim

POESI
8. MANNEN ER VAKKER FRA LIVET OG OPP av Linda Therese K. Utstøl og Unnveig Aas



Det ser nesten ut til at jeg bare leste norsk forfattere i mars, men det er ikke helt sant, for jeg er nesten ferdig med Skjønnhet er et sår av indonesiske Eka Kurniawan, men altså ikke i tide for denne månedsoppsummeringen. Jeg har også lest litt i Whitmans Leaves of Grass, som jeg kom halvveis i sommeren for snart to år siden, før jeg glemte den bort under stuebordet. (Under stuebordet er det en stor samling av halvleste bøker og litteraturmagasiner. Ute av syne - ute av sinn.) Det har vært ganske interessant å se hva jeg understreket og hvor jeg brettet eselører for to år siden, det er ofte jeg ikke forstår hvorfor. 


Nå er det under to måneder til jeg er ferdig med bachelorgrad nummer to og påskeferien er rett rundt hjørnet. Jeg er for tiden rammet av en stor lese- og skrivelyst, så det passer egentlig veldig fint. Å lese vitenskapelige artikler og skjønnlitteratur om hverandre funker fett. 

Den aller beste boka jeg leste denne måneden må ha vært Harehjerte, og hvorfor kan dere lese her. I tillegg likte jeg både Vær snill med dyrene og Venterommet i Atlanteren veldig godt, og jeg lo av Xeroxdager. Den minte meg om da jeg var tjue år, jobbet fulltid i en burgersjappe med jævlig dårlige arbeidsforhold, bodde med en ti år gammel kjæreste som var 50/50 arbeidsledig/kortidsansatt og var misunnelig på ei jente som jobbet på den lokale kaffebaren fordi hun var så INNMARI SØT og det var ikke jeg. LOL.

Den kjipeste boka var Havende, bare en masse ord for ordenes skyld. Mannen er vakker fra livet og opp var også ganske kjip; kjip og simpel - måtte det virkelig to mennesker til for å skrive disse fåtallige sidene?

torsdag 30. mars 2017

Mars

Jeg finner ikke den grå frakken min, den jeg bruker på grå vårdager, når det er for varmt til tjukke kåper i ull, men også for kaldt til å ha på seg små jakker som slutter over hofta. Kanskje er det regnværsdager som passer den best, grå vårdager når det yrer litt. Det gjør ikke det denne kvelden, jeg har drukket en halv flaske rødvin for meg selv og synes den grønne kåpa er altfor tung, jeg kan ikke ha på den, men jeg finner ikke den grå. Antagelig har jeg lagt den ned i boden, la jeg den ned i boden i høst fordi jeg har altfor mange ting, altfor mange ting her oppe i garderoben min som dekker en hel vegg på rommet mitt. Alle skjortene og kjolene og kåpene som henger på kleshengere i et skap, i et ordentlig skap. Det har vært vår hele uka, de første dagene ville jeg bare lukke meg inne på rommet mitt og stenge lydene og lyset ute. (Rullegardin og lydisolerte vinduer.) I fjor trodde jeg at det skulle bli slutt på denne melankolien som alltid dukker opp med våren i det jeg begynte å interessere meg for fugler, neste år, tenke jeg, neste år kommer jeg bare til å speide etter fugler og glede meg over våren, men jeg gjør ikke det, det ble liksom ikke sånn. Men jeg vil ikke være en sånn en. Jeg vil ikke være en som engster seg og takker nei til middager fordi jeg i flere dager har tolket det alle sier i aller verste mening. Det føles ut som en ekstra kjip pms, men jeg har ikke pms. Det er ikke det det er. I år er jeg til og med forelsket i en mann som er mer enn jeg noen gang har drømt om, som egentlig er feil å si, i og med at jeg aldri har drømt om en mann, faktisk hadde jeg det helt fint før han dukket opp og ble noe av det beste som har hendt meg i hele mitt liv. Jeg visste ikke at man kunne være så lykkelig. Ikke visste jeg heller at det er mulig å føle seg så lei meg som jeg gjør likevel. Dette gidder jeg ikke, tenker jeg om våren som er altfor varm og som får meg til å ta av meg skjerfet på vei hjem, legge det i sekken som sikkert snart ryker, den ene lomma som jeg alltid har nøklene i er ødelagt, glidelåsen funker ikke lenger og jeg prøver å ha nøklene i lommene på jakka, men i jakkelommen er det hull, så jeg legger nøklene i baklomma på buksene, dessverre ikke i lommene foran fordi jeg klarte å kjøpe dame-bukser som ikke har ordentlige lommer, bare late-som-lommer, og hva er vitsen med det, det er jo et poeng med lommer annet enn at de ser fine ut, de er til å ha nøklene i, telefonen, lighteren, hvem vil ha bukser uten lommer, så jeg blir sittende med nøkler i baklomma. En dag kommer de til å falle ut når jeg går på toalettet for å tisse. De kommer til å falle ut og havne i dass, eller de kommer til å falle ut uten at jeg merker det, og jeg kommer ikke til å merke det før jeg kommer hjem, til jeg står utenfor døra mi med avisen under armen og en pose med dagligvarer, kanskje med en boks iskrem, som kommer til å smelte før jeg kommer meg inn. Det kommer til å skje.

For alt som kan gå galt, det skjer. Og alt som kan gå bra, det skjer også. 

HAREHJERTE av Ingrid Melfald Hafredal

Opprinnelig publisert i Fædrelandsvennen tidligere i mars. 
--
Nydelig prosa om det vanskelige 
Om livet på en institusjon


”Harehjerte” er en roman om menneskene på en institusjon – både om ungdommene som av ulike grunner er innlagt på det psykiatriske sykehuset og om de som jobber der. Om noen får man vite mer om enn andre, men det føles likevel nok. Kanskje mer enn å være et portrettgalleri handler romanen om hvor skjørt livet kan være og hvor vanskelig det kan være å leve, om man så er ung, gammel eller et sted i mellom. For noen kan det bli så vanskelig at man havner på psykiatrisk, men det utelukker ikke at det kan være vanskelig også for dem som ikke havner der. Uten å bagatellisere psykisk sykdom, kan det likevel være vanskelig å se hvor grensen går – alle streber jo med sitt. Denne skjørheten beskriver Melfald Hafredal godt med sin delikate prosa, hun gjør ikke de psykiske lidelsene til noe spesielt, men behandler dem likevel med det alvoret menneskene som lider under dem fortjener.


Romanen minner meg om filmen ”Stjålne år” fra 1999 – foruten det opplagte utgangspunktet, en institusjon med unge mennesker, er stemningen og melankolien noe av det samme, og at den samme melankolien ikke får bli stående uutfordret. Javisst er og kan livet være vanskelig, men må det alltid være det? Er ikke livet også noe mer? Som en av karakterene er et godt bilde på der hun titter ut av vinduet og sammenligner alderen sin med den unge gutten som kjører gressklipper over plenen. Han har en alminnelig sommerjobb, hun er innlagt på en institusjon. Hun kunne også ha kjørt gressklipper.

Men selv om ”Harehjerte” er trist, er den ikke bare det. Romanen utstråler også noe håpefullt; ikke sterkt, bare så vidt, men like fullt der. For kan det ikke tenkes at det neste sommer er June som står og selger iskrem til de sommerferierende? Kanskje, kanskje ikke. Uberørt er jeg i hvert fall ikke etter å ha lest ”Harehjerte”, for oss velfungerende kan det være godt å bli påminnet om at livets letthet ikke alltid er en selvfølge.

onsdag 15. mars 2017

Sult og romantikk

Tirsdag 4. april klokken 19 skal jeg samtale i paneldebatt med Ingeborg Senneset og Eline Lund Fjæren om spiseforstyrrelser i litteraturen på Litteraturhuset i Bergen. Ordstyrer blir Hilde Sandvik. Kom, kom!








tirsdag 14. mars 2017

Plastic challenge, dag 6 (finale)

Hvordan gikk det egentlig med plastic challenge? Jeg glemte det litt bort. På rommet mitt ligger en pose full av plast som jeg ikke fikk veiet fordi jefg plutselig hadde så mye annet å gjøre, så mange kroppsdeler å lese om i fysiologien, så mange bøker å lese, så mye å skrive. Ikke at jeg har dårlig samvittighet for å ha brukt tiden på å skrive og lese, det har jeg aldri, men dårlig samvittighet for å bruke mye plast har jeg definitivt. Ikke vet jeg helt hva jeg kan gjøre, jeg ble i hvert fall bevisst forbruket mitt. Kanskje er det forbud som er den beste veien å gå, fordi jeg er for lat til å gjøre det selv. Skal jeg bruke mye tid på å ta toget til Oslo for å handle løsvekt på innvandrersjapper? Det kommer ikke til å skje. Jeg kommer til å fortsette å handle på dagligvarebutikken i nabolaget. Jeg kommer til å glemme å ha met nettet på butikken noen ganger, hvorfor kan ikke plastposer bare forbys? Sånn som det ble i Delhi nylig. Hvorfor kan ikke plastikkbestikk bare forbys?



Er jeg nødt til å gå i dyre, hippe kaffesjapper i Oslo for å kjøpe kaffe i løsvekt? Det har ikke jeg råd til. Jeg er dessuten fornøyd med kvaliteten på butikkaffe, det er helt greit for meg. Prisen er helt ok. Jeg drikker altfor mye kaffe til å kjøpe dyrere kaffe. Må jeg drikke mindre kaffe? (Det går ikke.) Jeg må ha kaffe. 

Hva har jeg lært av denne utfordringen? Jeg har lært at det er mye man skal tenke på som forbruker (og liberalist), og at det er mye lettere å bare bli påprakket en rekke forbud. Hvis ikke jeg klarer å gjøre så mye med forbruket mitt, jeg som bryr meg, hvordan skal andre da forventes å gjøre det?

søndag 5. mars 2017

Plastic challenge, dag 4 og 5

DAG 4
Denne dagen kastet jeg ikke noe plast i det hele tatt. Men egentlig er det ikke så veldig imponerende, for jeg var på seminar, spiste lunsj der og på kvelden spiste vi middag ute.



DAG 5
Våknet opp fyllesyk som fy, men kom meg likevel på energiseminar for å høre om thorium. Senere på dagen var fristelsen altfor stor, jeg dro hunden med på en tur til butikken og kjøpte en pose chips og en boks rømme - begge deler innpakket i plast.

Noe som derimot ikke produserte noe søppel var at jeg fikk mensen, men siden jeg bruker menskopp og ikke tamponger/bind pakket inn i alskens plast og kartong, er jeg i hvert fall guilt free på dét. Hvis jeg skulle gitt et godt råd (til kvinner) på hvordan kutte ned søppel-/plastforbruket betraktelig, så må det være: Bruk menskopp! Skikkelig økonomisk er det også, det er bare ting å vinne på å bruke det.

Blodet

På en forelesning om blodsystemet sendes reagensrør med blod i ulike former rundt til forsamlingen. I detalj forteller foreleseren om blodet, her er et glass med koagulert blod, her er et annet glass som er sentrifugert slik at plasmaen ligger øverst, dernest de hvite blodcellene og så de røde blodcellene nederst. Jeg blir svimmel, dette ante meg, som da jeg åpnet opp fysiologi-boka på kapittelet om blod, jeg ble redd, irrasjonelt redd. I en biologi-time på videregående måtte jeg gå ut av klasserommet da vi skulle ha om hjertet, venene og arteriene, blodet som pumpes inn og ut av hjertet, ut i kroppen. Det slo meg, da jeg bladde opp i boka, at jeg ville komme til å stryke i dette faget dersom jeg trekker blodsystemet på muntlig eksamen, plis, plis ikke la meg trekke blodsystemet, så uflaks kan jeg vel ikke ha? Hva som helst annet; nervesystemet, lungene, immunsystemet, fordøyelsen, reproduksjonen, bare ikke blodsystemet. Hva kommer til å skje dersom de viser meg reagensglass med blod og ber meg greie ut om de ulike cellene blodet består av? Jeg kan forklare dem, men ikke se dem, helst ikke. Oppdelingen av det flytende blodet slik de er skrevet om i fysiologi-boka gikk, jeg satte i gang å lese, det gjorde ikke noe. De ulike cellene ble fortalt om i detalj, det gjorde at blodet som en flytende rød væske kom på avstand, jeg så på de enkle cellene, det går bra. Men væske som blod? Det de fleste tenker på, det vi ser når noen kutter seg? Det kan jeg ikke se på. Hos legen må jeg legge meg ned på en benk. Bare jeg tenker på blod føler jeg meg svakere, også når jeg skriver dette. Jeg måtte legge fra meg Dracula etter noen sider, den er uleselig for meg. Det samme med American psycho. 

Da reagensglassene med blod kom til meg, sendte jeg dem straks avgårde til sidemannen uten å se på dem. Det var helt uaktuelt, jeg følte meg allerede uvel av foreleserens beskrivelser. Jeg begynte å fikle med telefonen for å tenke på andre ting, noe jeg vanligvis ikke gjør på forelesninger, i hvert fall ikke når foreleseren er så flink som denne. Jeg så at P hadde skrevet til meg, han lurte på om jeg var hjemme fordi han hadde låst seg selv ute, kanskje. Han hadde i hvert fall ikke nøklene sine. Jeg skrev tilbake at jeg ikke var hjemme, men befant meg i skrekkens forelesning. A bloody nightmare, literally. 

Jeg har lest at det å ha fobi mot blod kan ha en fordel. Dersom man besvimer, vil blodtrykket minske og det vil være bra dersom man har fått en skade. Men da er det forutsatt at det er noen der som kan hjelpe en når man er skadet. Dessuten takler jeg verken mitt eller andres blod. Dersom noen andre skader seg, vil jeg besvime og ikke være i stand til å hjelpe. Det er fryktelig irrasjonelt, men absolutt ikke noe jeg bare kan riste av meg. 

Blodet er fryktelig fascinerende, som ord og tegninger i en bok, at jeg vet hva det består av. De hvite er de som beskytter oss mot inntrengere. Alltid har jeg sett dem for meg som krigere, boka beskriver dem som stormtroopers. Noen av dem er stasjonære på ulike steder i kroppen, andre patruljerer i blodet og sjekker at alt er bra - hvis det ikke er det, ordner de opp. 

De røde frakter oksygen og karbondioksid. Våre røde blodceller har ikke cellekjerne, men de røde blodcellene hos fugler har, av en eller annen grunn jeg ikke vet, cellekjerne. Kanskje det gir fuglene en fordel ved flygning, det er mye ved fuglene som ikke er som oss. F.eks. deres kroppstemperatur, noen grader varmere enn oss, en absolutt fordel ved flygning. 

Når jeg kommer til den tredje typen av celler, klarer jeg ikke en gang å skumme gjennom teksten, for blodplatene står bak koagulering og det er helt umulig å lese om. Koagulering kommer etter skade, når noen blør, det er det verste. Væsken som renner ut fra et kutt, et sår, den skal ikke være der, det er noe galt. Er det å ille å reagere da? Å besvime er en reaksjon, selv om det kanskje er en gal reaksjon, nokså ubrukelig. Jeg husker den aller første gangen, jeg kuttet meg med brødkniven, blodet silte og jeg falt sammen på gulvet, jeg var kanskje bare elleve år. Og siden har det alltid vært slik.

Klokken tolv er jeg ferdig, skriver jeg til P. I am feeling very weak. Ikke bare er det blodet som blir sendt rundt i forsamlingen som plager meg, men jeg blir ekstra redd for hva som kan skje dersom jeg ikke klarer å distrahere meg vekk fra tanken på blodet - tenk om jeg besvimer her, midt i en forelesning, det ville vært ekstremt pinlig, jeg ville ødelagt for de andre. Ikke sitter jeg sammen med vennene mine heller, ingen trøstende ord fra sidemannen å få, bare fremmede, hvorfor tenkte jeg ikke på at det var viktig å sitte sammen med noen kjente i dag, jeg visste jo at forelesningen skulle handle om blod, hvorfor tok jeg ikke noen forhåndsregler?

Men det går bra, det går bra denne gangen. Etterpå drar jeg på kontoret til P og gir ham nøklene mine, jeg føler meg ikke så veldig svak lenger. 

SVIKNE DAGAR av Elena Ferrante

Opprinnelig publisert i Fædrelandsvennen


”Svikne dagar” ble utgitt for første gang i 2002, før Napoli-kvartetten som gjorde Ferrante verdenskjent. Denne både ligner og ikke ligner, jeg tenker med en gang på kjærlighetsforholdet til jeg-personen i ”Historia om det tapte barnet”. Som jeg-personen der er også jeg-personen i ”Svikne dagar” en kvinne som sliter med å balansere sitt skrivende liv med et familieliv, som forsaker seg selv mer eller mindre til fordel for menn som til gjengjeld gjør det svært bra. Det er da man tenker på den noe utslitte frasen om kvinner bak fremgangsrike menn, det er disse kvinnene Ferrante forteller om. Hvorfor er det slik? Dette er ikke kvinner med svake personligheter, som ikke har noe annet å finne på enn å oppdra barn. Dette er sterke og smarte kvinner med egne virker og ønsker, likevel havner de i skyggen av sine menn. Ferrante utforsker dette godt, men mens denne tematikken er én blant mange i Napoli-kvartetten, er dette hovedtemaet i ”Svikne dagar”.

Romanen er sår og gjenkjennelig, desperasjonen i det lukkede rommet er til å ta og føle på, og da mener jeg både leiligheten som jeg-personen ved et uhell klarer å låse seg inn i sammen med sine to barn og syke hund og det mer billedlige rommet av sorg og raseri som man lukker seg inn i når man opplever noe så opprivende som å bli forlatt av noen man elsker. Romanen er ikke like storslagen som Napoli-kvartetten, men kanskje er det desto det som gjør den så intens som den er, det er som om man formelig kan kjenne lukten av en døende hund. Et annet avsnitt som gjør inntrykk er når Olga drar på jazzkonsert sammen med Lea og ser naboen Carrano i et helt annet lys, hvordan hele seansen viser hvordan relasjoner mellom to mennesker er farget av andres blikk.


At Samlaget har valgt å oversette Ferrantes tidligere romaner er noe å glede seg over, det er grunn til å glede seg til flere utgivelser dersom de er av samme kaliber som denne.  

torsdag 2. mars 2017

Plastic challenge, dag 3

Hadde med salat til lunsj. Kjøpte altså ikke noe med plast rundt til lunsj, men må innrømme at flere av ingrediensene i salaten hadde plast rundt seg i kjøleskapet mitt, f.eks. salaten og brokkolispirene. 



I dag var det noen som fortalte meg at boksene med makrellitomat inneholder plast, selv om de skal sorteres som metall. Fordi tomat har så mye syre at de ellers ikke ville holdt seg. Hva skal man gjøre med slik informasjon? Jeg som satt med to halvlitere på tom mage og lengtet etter to brødskiver med makrellitomat og majones og trodde at det var helt innafor. Akk. Hva gjorde jeg da? Jeg gikk ikke på butikken for å kjøpe noe annet, jeg kjøpte meg likevel en boks makrellitomat og et grovt brød, fordi jeg hadde så lyst på det, og man skal jo ikke tro på alt man hører, og makrellitomat-emballasjen går jo  tross alt i metallsorteringen. Jeg merker at jo mer jeg undersøker ting, jo mer forvirret blir jeg. I hvert fall av å snakke med folk.

Så kesam med pasjonsfrukt, men kjøpte den ikke pga. omstendighetene. 


DAGENS PLAST
1. Plastpose. Jeg luftet hunden i dag morges. Driten måtte jeg jo plukke opp med en plastpose. Den havnet i søpla, ikke i posen med plast jeg skal ta med meg til veiing neste tirsdag. Men tenk hvor ofte det skjer at man må plukke opp hundedritt når man har hund! MINST 365 ganger i året. I hvert fall hvis man bor i tettbygde strøk. Hva er løsningen på dette? Ikke ha hund?

2. Plastemballasje. Som var rundt en klase bananer. Det går an å kjøpe bananer uten plast rundt, men jeg kjøpte en pose bananer fra X-tra fordi den er billigst. Jeg valgte altså økonomi fremfor miljø. Det er bare å gå og skamme seg.

3. Plastemballasje 2. Plastboksen som brokkolispirene lå i. Man kan jo dyrke sine egne spirer, det er mange som gjør det, men jeg har ikke grønne fingre. Dessuten gidder jeg ikke. Jeg vil jo bare kjøpe ting. Men jeg skulle gjerne kjøpt spirer som ikke lå i plast. Eventuelt får jeg bare slutte å spise spirer.

4. Plastemballasje 3. Plasten som Ritz-kjeksene ligger i inni pappboksen. På leting etter informasjon om sortering på boksen fant jeg dessuten ut av at de inneholder palmeolje. Men jeg har begynt å lure på om alternativet til palmeolje er så mye bedre. Solsikker tar mye mer areal, og hva med arealene av regnskogen som allerede er hogget, skal det plutselig ikke være palmer der, men solsikker - da vil jdet jo bli mindre olje per areal og da må man hogge mer et annet sted? Det blir som å forby en miljøgift og erstatte den med en annen miljøgift, som man aksepterer, bare fordi man ikke vet hvilke skader den gi - ennå.

PS: Følg meg på instagram.com/romvesen for hyppigere oppdateringer. (Insta-snap, som jeg kaller det.)

onsdag 1. mars 2017

Plastic challenge, dag 2

Jeg har fått mange tips til hvordan man kan lage yoghurt selv, men også blitt litt forvirret. Noen har sagt til meg at det er plast i melkekartongene, og jeg må jo kjøpe melk for å lage yoghurt. Jeg merker at det er ganske mange ting jeg ikke vet, og at det er veldig lett å bli distrahert. F.eks. har jeg tenkt mye mer på skriving, blodceller og quizen jeg skal holde i morgen kveld enn på plast. Hvem vet hvor mye plast jeg egentlig har kastet i dag, uten at jeg tenkte over det, fordi jeg tenker på helt andre ting?

På butikken i dag glemte jeg at jeg var med i en plastic challenge. Jeg hadde riktignok tatt med et bærenett, men det gjorde jeg av gammel vane (men kanskje det er her hemmeligheten ligger, å lage seg nye, gode vaner?). Jeg merker også at kjæresten, som jeg spiser nesten alle måltider sammen med, kanskje ikke er noe særlig opptatt av plastforbruk. Men siden han er opptatt av meg, så går det kanskje likevel. Vi får se.



Kort levetid: Bar hjem øl i denne posen. Noen timer etterpå havnet den
 i restavfallet sammen med rekeskall og skviste sitroner. 


DAGENS PLAST

1. Q-tips. Igjen. Jeg klarer bare ikke å la være å buke det. Jeg tror jeg har et forhold til Q-tips som andre har til neglebiting.

2. Plastemballasje. Pakket rundt en pakke sigaretter. Også sigarettstumpene da, som jeg glemte var laget av plast og derfor hev i søpla og ikke i min plastsamling. Det kom jeg ikke på før jeg satte meg ned ved pc-en nå. (Jeg kaster dem alltid i søpla da, det må da tells for noe?)

3. Plastpose. Vi dro på butikken med ett handlenett, men det var tydeligvis ikke nok. Neste gang skal jeg ha med flere bærenett. Etterpå brukte jeg den samme posen til å bære ut rekeskall og skviste sitroner fra middagen med. Dette peker videre mot et annet problem: Hvorfor er det ikke kompostsortering i kommunen min? Da hadde jeg jo båret ut rekeskall i en bio-nedbrytbar pose.

(4. Plastemballasje. Etter sjokolade. Det var ikke jeg som kjøpte den sjokoladen, det var det min kjæreste som gjorde, men siden den blir spist hjemme hos meg er det jo i min søppel emballasjen kommer til å havne. På en annen side er jeg jo ikke ansvarlig for søppelet til min leilighetskamerat. Men jeg spiste jo av sjokoladen. Min plast eller ikke min plast?)