tirsdag 1. september 2015

Drittdager

Etter en dag fylt med helt nye fag; statistikk, moser, lav og mikrobiologi, steker jeg pannekaker til middag mens jeg leser et essay i Morgenbladet for andre gang. Jeg spiser pannekaker tredje dag på rad, slik går det når man er singel, lever for seg selv og åpner en familiepakke med pannekakemiks. N kommer hjem mens jeg sitter ved kjøkkenbordet mitt, det hvite, det som jeg har arvet fra mamma og pappa og som vi satt og spiste middagene våre ved da jeg var barn. De satte det vekk i garasjen for mange år siden, da de pusset opp og kjøpte nye møbler og jeg hadde en kjæreste som jeg bodde sammen med på en annen kant av landet. Jeg tenkte på dere, sa pappa, da vi sparte på møblene, den dagen jeg fikk det og fylte leiligheten min med ting og ikke lenger var sammen med han som var kjæresten min. Da det var slutt for lenge siden og jeg hadde blitt meg igjen. Bare meg. Det er ikke bare meg. Det høres så stusselig ut. Bare. Som om det er lite, at det mangler noe. Noen ganger føles det som om jeg mangler noe, men det er ikke en mann. Det er andre ting. Jeg forteller til N at jeg noen ganger er veldig lei meg, men alltid blir lettet når jeg får mensen to dager senere, for da vet jeg at det bare er derfor. Det var ikke noe annet. Kanskje jeg skal begynne å holde orden på det, slik at neste gang jeg blir lei meg over ingenting skal vite at det bare er hormonene som spiller meg et puss. At det uforklarlige ikke er uforklarlig likevel. Som om det hjelper? Gjør det det? Når N går på jobb, klarer jeg likevel ikke å si det til meg selv: Se på datoen, du får mensen snart, det er derfor du er så lei deg. Ute regner det og det er høst blitt. Jeg mikser en rum sour i termokoppen min fordi jeg ikke har noen shaker, den jeg bruker å drikke kaffe av på universitetet hver dag. Rom, sitron og sukker. På en tirsdag. Jeg tenker flere ting. Det første: Ikke drikke alkohol på en tirsdag. Det andre: Hvorfor kan man ikke ta en drink på en tirsdag? Det er bare normer. Dessuten er det lenge siden jeg drakk forrige gang, for hele helga brukte jeg til å lese til eksamen, og den er nå unnagjort. Jeg tror det gikk bra, selv om jeg glemte å skrive sot som en av de ni planetary boundaries som Rockström et al. skrev om i 2009. Jeg husket alle de andre. Globale klimaendringer, tap av biodiversitet, menneskenes arealbruk, ferskvannsbruk, nitrogensyklusen, ozonlaget, forsuring av havene og forurensning. Det jeg også glemte, var at jeg drakk øl i går, men det var bare en. Jeg tenker på noe Vigdis Hjorth sa i en podcast: Jeg kan ha edru dager, men jeg liker det ikke. (Fritt oversatt.) Så tenker jeg den ente tanken: Men du er ikke hun. Du er bare en som har fått sykt mange refusjonsbrev. Jeg lurer på om det er det som gjør meg litt lei meg, og at det er debutantfestival i Oslo i disse dager. Når? Neste uke? Det spiller ingen rolle, det skal ihvertfall ikke jeg dra på. Du er smålig og bitter, sier jeg til meg selv. Helvete. Men jeg setter meg ned og skriver igjen likevel.

Det er altså ikke sant at jeg er lei meg for ingenting. Jeg har også begynt på et nytt botanikkfag, på et litt høyere nivå enn det forrige. Det har fått meg til å tenke på sist jeg tok et botanikkurs, da jeg ble forelska og dumpa, i løpet av kurset. I mitt hodet har alt dette vokst seg sammen. Jeg klarer ikke å tenke på botanikk uten å tenke på alt det andre, som jeg egentlig ellers har sluttet å tenke på, men når jeg først tenker på det er det i grunnen ikke så veldig hyggelig. Det er kanskje ikke det som er hovedårsaken til min melankoli, men den legger brennbart materiale på bålet. Jeg er allerede ganske skjør. Det hjelper ikke at det regner ute og er blitt betydelig mye mørkere om kveldene. Det hjelper ikke at jeg tegner timeplanen min for de kommende månedene og henger den opp på veggen, lurer på når jeg skal presse inn ditt og datt, og at jeg tilogmed har tatt en pause i ridningen, fordi det er så mange andre ting å gjøre. Det er ikke det at jeg ikke liker det jeg gjør, men det skulle vært mer tid, tid til alt. Man har tid til alt man virkelig vil, sier jeg alltid, å ikke ha tid er bare en dårlig unnskyldning, men noen ganger føles det ikke slik. Det er bare altfor mye. Midt i min melankoli tenker jeg på bading og sol og sjø og alle verdens fine ting, og jeg vet at livet er skikkelig fint, men jeg er lei meg likevel. Noen dager bare er sånn. Man må bare vente til det går over. Det er det som er så bra med å bli eldre. Man vet nemlig det. Det går over.

3 kommentarer:

Stjernekast sa...

«Jeg forteller til N at jeg noen ganger er veldig lei meg, men alltid blir lettet når jeg får mensen to dager senere, for da vet jeg at det bare er derfor. Det var ikke noe annet. Kanskje jeg skal begynne å holde orden på det, slik at neste gang jeg blir lei meg over ingenting skal vite at det bare er hormonene som spiller meg et puss. At det uforklarlige ikke er uforklarlig likevel.»

Så merkelig det er at du skriver dette nå, jeg går og tenker på détte de to siste dagene, nøyaktig (!) det samme. På telefonen i går kveld da ei at jeg burde skrive det opp i kalenderen, så jeg ikke ble så overrasket hver gang og kunne planlegge det. Skal gjøre det i dag, nå!

Denne teksten synes jeg er fin.

Kathleen sa...

Takk!

Jeg prøver å huske det i hodet, men det er ikke alltid så lett. Burde kanskje heller sette kryss i kalenderen, men det er ikke helt sikkert det funker så bra heller. Kroppen er ikke alltid så nøye på å telle de "riktig" antall dagene. Men det er jammen meg en lettelse når man skjønner hvorfor man er deppa! Det er rart hvordan man blir så styrt av naturen. Uansett hvor rasjonell man er, så er det nå slik.

Stjernekast sa...

Jeg får det akkurat som deg, blir skikkelig lei meg, kan gråte, til og med en panisk følelse av at "det holder på å klikke for meg" eller "hva er det som skjer, jeg har null kontroll på følelsene", de bare kommer, uansett hvor positiv eller flink jeg har vært. Så får jeg mensen og jeg bare "åh".
På fredag fikk jeg skikkelig lyst på noe, så jeg laget 12 små sjokolademuffins og spiste alle på rekordtid. Ble ikke engang spesielt mett. Ble helt satt ut over kroppen min og handlingen jeg nettopp hadde gjort uten en gang å prøve. Så fikk jeg mensen dagen etter og jeg bare "åh. Ja, ja".

Håper kalender fungerer. Jeg trenger det.