Fragmenter

Botanikkforeleseren sammenligner organismer i parasittisk symbiose med forhold mellom mennesker, vi kan tenke om folk hvorfor er de to sammen?, vi kan ha en venn som vi ikke forstår blir i forholdet han befinner seg i; vi kan se at han blir behandlet dårlig, at dama hans er forferdelig, hvorfor holder de sammen, og svaret er at vi vet ikke; akkurat som vi ikke vet hvorfor noen mennesker forblir sammen kan vi ikke helt vite hvorfor noen organismer finner seg i å leve med en parasitt, kanskje er det ikke så ille som det ser ut for oss utenfor ved første øyekast, kanskje begge partene faktisk får noe ut av det, om vi undersøker saken nærmere, om vi var fluer på veggen hjemme hos han vi kjenner og så at hun var en mye varmere person enn hun gav inntrykk for ute i verden, kanskje ville det være blikket vårt det var noe galt med fordi verden ikke er lik for alle; for én sannhet kan være løgn et annet sted. Og jeg tenker at jeg har tenkt så mye på det, hvorfor forlot jeg ikke det tærende forholdet jeg var i tre år tidligere? Hvorfor dro jeg ikke bare med en gang, hvorfor var det ingen som sa noe til meg under sløret, skjønner du ikke hvem du er? Husker du ikke hvem du egentlig er? Selvsagt fordi man må finne ut av sånne ting selv, men jeg skulle fortsatt ønske det var noen som hadde sagt noe. Man ønsker noen ganger å bli fortalt hva man skal gjøre, istedenfor å finne ut av det selv, det er derfor det er så fælt med dugnad, man blir stående der rådvill, hva skal jeg egentlig gjøre? Kan noen fortelle meg hva jeg skal gjøre? Hva skal jeg med denne trillebåren? Hvordan maler man egentlig en murvegg? Kan jeg bare bruke denne malingen som står her, langs murveggen, og kostene, hva slags koster skal man bruke, men sånn er livet. Man lurer på hva man bør gjøre, hele tiden. Man må finne ut av ting hele tiden. Man må ta avgjørelser hele tiden, man må avgjøre om det er på tide å avgjøre noe. Man angrer mer på det man ikke gjorde enn det man gjorde.

Noen ganger når jeg leter etter noe på pc-en kommer jeg over gamle bilder. Jeg sletter noen av dem, for alltid. Tømmer papirkurven ved et senere tidspunkt, sjekker at jeg mener det samme, dette må slettes. Jeg har altfor mange bilder av ting jeg ikke vil vedkjenne meg lenger, og altfor få bilder som gjør hjertet varmt. Det gjør egentlig ikke noe. Det siste kan man tenke på, jeg har kanskje gullfiskhukommelse, glemmer hvor jeg la mobilen for to sekunder siden og hvor jeg la nøklene, at jeg lagde kaffe på termos, men glemmer å ta den med i sekken, men andre ting husker jeg. Ting som var vemmelig husker jeg, ting som var fint husker jeg.

Noen ganger tenker jeg på en venn som jeg har gjennomskuet. Det føles som en gjennomskuelse. Som om jeg sitter her nå med en sannhet, så lenge etterpå. Jeg tenker på hvem jeg er sammen med dette mennesket og liker det ikke. For vi er mange, er vi ikke, forskjellig fra menneske til menneske, og noen får fram det verste i oss. Derfor er det kanskje ikke en gjennomskuelse av en annen, men av en selv.

Om det gikk an å samle opp alle sammen og gjøre seg til én.

Det er ikke en gang sikkert man vil det.

Det er ikke sikkert det er så viktig heller.