lørdag 13. september 2014

PUSTEPROBLEM av Marita Liabø

Pusteproblem handler om småbarnsmoren Hedda som mister fotfestet. Hedda som lager tapasmatpakker til unga sine hver dag, henter barna i barnehagen og på skolen hver dag, etter jobb, fordi mannen hennes er på en eller annen filminnspilling. Kan han ikke få seg en 9 til 5-jobb? Ikke nå, Hedda, det går ikke, sier han, men det er samtidig han som vil flytte til hjembygda, til nærheten av svigerforeldrene hennes, som alltid stiller opp. Besteforeldra til ungene deres, som stiller opp. Det har alltid forbauset meg hvordan noen sønner og døtre ser ut til å forvente at foreldrene stiller opp når det gjelder barnebarna. Som om de liksom må. Som om det er en plikt, noe selvfølgelig. Hedda og mannen hennes Jostein er den typen datter og sønn, forventer liksom at foreldre skal stille opp når de trenger det. Det er jo barnabarna deres! Ok, men de fire barna er faktisk barna deres. Det er lett å tenke skjerp dere når jeg leser, selv om romanen faktisk ikke klager så mye over tilværelsen man har satt seg selv i så mye som den kunne ha gjort. Heldigvis. Så hva er egentlig problemet til Hedda? Tilværelsen som småbarnsmor er vanskelig. Hver kveld etter at unga har lagt seg drikker hun et glass vinn (eller en flaske). Hun har forhold på si med en lærerkollega. Kanskje er hun bare kommet til et punkt i livet hvor ting er litt miserabelt, en kneik. Kanskje må hun bare utblåse litt i en periode. Ungene er ikke egentlig et problem, hun elsker dem, vil at livet skal være unger, hun skulle faktisk gjerne hatt et til. Det er bare det at hun skulle ønske Jostein var hjemme litt mer.

Først virker det som om det bare er dette som lager friksjon i livet til Hedda. Etterhvert kommer det nye ting til. Hun har hatt mange affærer. Hun er på fylla stadigvekk, i tide og utide. Hun elsker barna sine, drar ut spiralen fordi hun vil ha en til. Hun synes det er så mye å gjøre, orker ikke annet enn å lage pannekaker til middag hver dag, men hun skal ha et barn til. Fire er ikke nok. Hun vil ikke flytte til hjembygda til Jostein, men så vil hun det likevel. Ja, hun kan godt slutte i jobben. Nå har hun ligget med en elev og får sparken uansett. Vi flytter! Vi flytter og starter et nytt liv! Konstant ønsker Hedda et nytt liv. At ting skal begynne på nytt. Hun vil gjerne ha oppmerksomhet fra alle mennene hun inngår affærer med, men ingen dypere følelser relatert til de individene de er, blir beskrevet. I hvert forhold hun går inn i ønsker hun bare å bli sett av noen nye. Hvem de er spiller ingen rolle. Det er stillstand hun ikke takler. Hun orker ikke at livet skal være Jostein, fire barn og en lærerjobb i Oslo. Men det må gjerne være Jostein, fem barn og en ny lærerjobb med nye kolleger et annet sted enn i Oslo. Hun kan bare ikke være i ro. Hedda lider av rastløshet og hun har alltid gjort det. Jo mer av boken som leses, jo tydeligere blir det. De problemene hun har som vi først ser, er ikke problemer som har oppstått nå. Hun har alltid hatt rastløsheten, men den er lettere å skyve bort, gjøre noe med, når man er yngre, for da skjer det noe nytt hele tiden. Det er stadig vekk noe å oppnå når man er ung. En utdannelse, en livspartner, et sted å bo (permanent), en jobb, barn. Nå har hun fått alt, hvordan skal livet bevege seg framover da? 

Det er et slags i-landsproblem. Noen vil si at man har alt å leve for når man har alt. Andre vil si: Når man har alt, hva skal man leve for da?

Tematikken er interessant, men jeg synes ikke Pusteproblem går langt nok inn i dybden på dette. Til tross for Heddas problemer synes jeg ikke Liabø går noe særlig dypt inn i henne. Hedda elsker Jostein, men jeg er ikke helt sikker på det, og hva betyr det egentlig å elske noen, hva vil det si? Hedda elsker barna sine, men hva vil det si, egentlig? Ingen av disse tingene beskrives i denne romanen, vi skal liksom bare anta det. Det tas for gitt at vi skal tro på det. I romanen selv er det ikke mye som tilsier så sterke følelser, heller ikke det som er fortvilelse, depresjon, angst, det som er selve rastløsheten. Pusteproblem er en tørr framstilling av en historie som kunne vært interessant. Noen ganger tar jeg meg i å tenke at Hedda er basert på en figur, en person vi forestiller oss, kanskje vi har sett noen altfor fulle damer på byen. Hedda er løst basert på en slik en, uten at forfatteren har giddet å gå ordentlig bak for å undersøke noe mer. Hedda er for mye av et skall.

Det skal dog sies at et sted i romanen går forfatteren vekk fra Hedda og hennes families synsvinkler og ser familien fra en utenforståendes synsvinkel, og måten det er gjort på må beskrives som noe i nærheten av mesterlig. Om vi alle kunne opplevd å se oss selv på den måten! Få det lille sjokket, overraskelsen. Hva hadde skjedd da? Hadde det forandret oss? Gjort oss til bedre mennesker? Dårligere? Det er interessant å tenke på. 

1 kommentar:

Tine sa...

Flott omtale du har skrevet! Jeg trodde jeg hadde lest denne boken bejublet tidligere, og ble nesten litt "lettet" da jeg så at vi har de samme tankene rundt boken :)